III
Fralandsvinden hadde tiltatt.
Edvard hamlet spissa opp i fjærsteinene der det var smulest, dro båten over de sleipe lundene og fortøyde i jernkroken ved svaberget. Naust hadde ikke Persen-familien.
Den minste i ungeflokken møtte han allerede ute på trappen. Det luktet friskt av grønnsåpe i den toroms stua hvor bislaget var slått sammen av rekved.
Moren til Matthias knadde brøddeigen med sterke, vante fingre.
– Det er siste resten, sukken hun. – Sekken er tom.
Edvard banket sand av kalosjene og satte seg inntil kjøkkenbordet.
– Det tar visst aldri slutt, sa hun bittert. – At dette skulle skje nå. Nå som alt var i ferd med å bli bedre. Lars er ventende hjem fra fisket. De har gjort seg kjempelott denne gangen.
– Sara, begynte Edvard, – det kan ennå løse seg til det beste. La oss ikke se så mørkt på det.
Hun knyttet de sterke nevene og slo i deigen.
– Hvordan kan det ordne seg? De har hverken funnet pengene eller overfallsmannen. Selv om Matthias skulle bli satt fri, vil dette alltid henge over oss. Det gjør det bestandig for slike som oss.
Hun tørket svetten av pannen med håndbaken. Edvard åpnet likevel ovnsdøren og la innpå en kubbe. Forsiktig lukket han igjen.
– La oss ikke male en viss mann på veggen. Ikke i selveste høytidsuka.
Han flyttet stolen et stykke unna ovnen. Sara bet seg i underleppen.
– Om lensmannen lar han gå, betyr det ikke at de kommer til å la oss være i fred, sa hun.
– Bi nå litt, mente Edvard. – Mangt kan rette på seg hvis bare alt settes riktig i hop.
Sara knadde deigen en siste gang før hun delte den i to nøyaktig like store deler. Den nest eldste i søskenflokken kom inn med et vedfang og fylte trekassen ved siden av ovnen.
Sara slo brøddeigen ned i ovnspanna så melet føk forskremt bortetter benken.
– Jeg var god nok å ha da fru Lande lå med blodforgiftning og hadde en tomme tykk rødstripe oppetter leggen. Da var det spurt så tynt om ikke «fru Persen» kunne se på min kone og så velvillig gi av sin kunnskap. Jeg satt ved sykesengen hennes en halv dag, masserte og vasket foten i grønnsåpe og masserte igjen før hun kviknet til. Jovisst fikk jeg takk, spitet Sara og smelte brødpanna inn i ovnen så støpjernet nær sprakk i sammenføyningene.
Blodårene bulte i underarmene. Vedovnen var rødglødende.
– Lande lånte Matthias dress til konfirmasjonen etterpå, kom det spakt fra den nest eldste.
Sara sukket.
– Ja, sa hun. – Han gjorde det.
Hun tørket over benken med ei tøyfille før hun satte kaffekoppene på bordet. De drakk i stillhet. Lukten av nystekte brød lokket de to neste i barneskokken inn.
– Har dere kappet opp risveden, spurte Sara.
– Ja, bedyret de, mens den nestyngste fant seg til rette på vedkassen.
Der dinglet han med bena og vekslet mellom å se storøyd på Edvard og på sukkerkoppen han og Sara hadde mellom seg på bordet.
– Har du ikke sett folk før, sa Sara, men var likevel blitt lindere i målet.
Hun vippet lokket av sukkerkoppen og rakte den til guttungen.
– Del med søsknene dine, sa hun, før han forsvant i lykkerus ut døren for å finne de andre. – Del mens vi fremdeles har, føyde hun til da han var utenfor hørevidde.
Edvard tok siste slurken av kaffekoppen. Han gjorde ikke noe forsøk på å spå i gruten.
– Håpløst, sa Sara.
– Nei, ikke på langt nær. Nå gjelder det bare å manøvrere korrekt, så blir det nok en råd.
Edvard reiste seg og smettet på seg kalosjene.
– Det gjenstår bare å oppklare mysteriet, sa han. – Og da må jeg til Lande selv. Et sted må jo galskapen ta slutt.
Sara fulgte han ut på trappa. En myggsverm hadde våknet og viste seg frem for alle med godt syn. Den gikk usikre dager i møte hvis frosten kom tilbake.
– Det er den tolvte april, og forleden hadde vi fullmåne. Da har vi ei god ri i vente, sa Edvard.
– Hørt slikt tøv, sa Sara.
De så over mot Hamna.
– Så sant som jeg står her, lover jeg at til kvelden kommer jeg roende med Matthias. Som fri mann, sa Edvard.
Så satte han på seg kaskjettlua, banket sjyvottene mot hverandre og langet ut ned mot fjæra.
Godværsbårene lekte mot stavnen. Kan hende økte det på utover ettermidagen, men den tid, den sorg. Slik været var nå, kunne han kvile på årene innimellom de seige takene. Nå gjaldt det å la tankene klarne – og holde tvilen unna. Det var tredje gangen han krysset sundet i dag. Bredt var det ikke, heldigvis.
Ei krykje seilte over han, men trakk seg raskt unna da den skjønte at det hverken var snøre eller juksahjul i spissa. Selv fuglene la merke til fattigdommen, tenkte Edvard og dro halstørklet tettere til. Han snudde seg og så hvordan han nærmet seg brygga på Vågsøya. Her var det malte yttervegger og velstand. Det var kanskje ikke rart at øyværingene klaget over utsikten når de så over til fastlandet. Slik var det når man selv bodde i hjem med grammofon og fotografiapparat.
Edvard la inn til brygga, slo fortøyningen rundt kaistolpen og skrevet over på stigen. Det gjaldt å trø forsiktig, for bordene var like sleipe som de var rundslipt. En eim av sjø, tjære og solar blandet seg med lukten av vår og mark som nylig var blitt bar. Han pustet lettet ut da han skulle til å satte siste steget på selve brygga. Riktignok regnet han seg for å være sprek for alderen, men akrobat var han da ikke.
Det gikk likevel ikke bedre til enn at taket glapp på siste trinnet, og med føttene i løse lufta måtte Edvard hale seg opp på armene for ikke å tippe rett ned i havet. Med kaskjettlua tredd ned i øynene reiste han seg opp og forsikret seg om at han virkelig stod på fast grunn. Lett irritert brettet han luebremmen tilbake – og så rett inn i ansiktet til enkefru Myren.
– I all verden, mumlet hun. – Har vi ikke hatt nok tildragelser her den siste tiden!
Edvard fikk kaskjetten i vater og børstet fjærsand av bukseknærne.
– Omforladels, sa han. – Det var ikke meningen å komme så klums på.
– Nei, bevares, svarte hun.
– Hva betyr «nok tildragelser», spurte Edvard og tok sjansen på at han kunne passere som ignorant.
Enkefru Myren så forbauset på han.
– Leser du ikke tidningen? Og jeg som trodde herr Edvardsen var en slik oppegående mann!
– Tja, Dere ser nå, svarte Edvard og så ned på de skitne knærne sine.
Enkefru Myren kom et par steg nærmere og senket stemmen.
– Vet du ikke at Lande ble overfalt på mandag? Slått helseløs og ranet. På sitt eget bryggeloft! Og alt dette mens jeg selv var til stede!
Edvard slo hendene sammen.
– Jeg spør meg hva jeg hører, sa han. – Har Dere bevitnet både overfall og ran?
Enkefru Myren kremtet.
– Ja, så godt som. Det vil si: Jeg var i butikken, rett innenfor. Kun noen steg unna dette som like godt kunne ha endt med mord!
– Nå, mente Edvard. – Riktig så gale var det vel ikke.
Myren satte et kvasst blikk på Edvard og var mer enke og frue enn noen gang.
– Brukte han våpen? undret Edvard.
– Uten tvil, triumferte enkefru Myren.
– Da må han vel ha hatt det med seg da han gikk gjennom butikken. Så du noe slikt? spurte Edvard.
Akkurat der ble enkefru Myren svar skyldig.
– Hvem vet hvor han hadde det skjult, svarte hun. – Og det vil jeg bare også ha sagt: Hadde de ikke fått fatt i denne pøbelen så raskt som de gjorde, hadde jeg ikke turt å bevege meg utenfor døren!
Edvard ga opp og bega seg mot butikkinngangen.
– De har stengt! ropte enkefru Myren etter han.
Men Edvard banket på vinduet ved siden av døren, og sannelig var det ikke Lande selv som kom ut. Med bandasje over hodet, slik avisen så malerisk hadde beskrevet.
– Så det er du, sa Lande og visste hvem han snakket til. – Om du kommer for å be for han, kan du spare deg.
Lande pekte på bandasjen over det venstre øyet.
– Jeg har alt av bevis jeg trenger her. Det eneste jeg ikke har, er pengeboken min, men den er vel langt over Reinfjellet for lengst, frykter jeg.
Likevel åpnet han døren så mye at Edvard smatt innom. Bak disken stod handelsbetjent Mikalsen og saumfor protokollen etter avvik og ubetalte fordringer. Lande skjønte han hadde fått besøk enten han ville eller ikke. Med ryggen til Edvard hentet han en flaske fra et lite skap under disken, men tok bare frem ett glass. Mikalsen la kopiblyanten fra seg og forsvant ut døren, som om han gikk i ly for et uvær. Lande la begge hendene flatt på diskplaten og så på Edvard som en olm okse.
– Om jeg får lov å spørre, begynte Edvard, men kom ikke lengre før Lande avbrøt.
– Kan du gi meg en eneste grunn til at jeg skal tillate meg å bli behandlet på dette viset!? Hadde de ikke for lengst frosset i hjel i gammen om ikke jeg hadde hatt dem i kosten enten det var lønnsomt for meg eller ikke? Hadde ikke hver eneste en av dem sultet til døde hvis de ikke hadde fått krite av meg? Og hvor mange ganger har jeg ikke sett gjennom fingrene med både renter og betalingsfrist?
Lande skjenket i glasset fra flasken uten å ta blikket fra Edvard. Ikke så mye som en dråpe havnet utenfor glasskanten. God trening, tenkte Edvard.
– Dere skal vite, sa han, – at de er takknemlige alle som en. Desto mer ubehagelig er dette som nå er inntruffet, og desto viktigere å få uhellet oppklart.
Lande slo neven i bordet så boksene med Tomte skurepulver danset i hyllene.
– Uhell!? Kaller du dette uhell!?
Han pekte igjen på bandasjen.
– Han kunne ha drept meg!
Edvard stod fremdeles midt på gulvet og skjønte han var vergeløs. Nå gjaldt det å andøve klokt.
– Så Dere Matthias da han gjorde – da han skulle ha gjort dette?
– Er det det han heter?
– Ja.
– Jeg så han da jeg kavet meg opp fra gulvet med blodet rennende fra ansiktet. Mer trenger vel hverken jeg eller noen andre å se. Han sprang – han lot meg ligge der alene, og jeg måtte krype gjennom mellomgangen og inn i butikken, hvor alle kunne se hvilken tilstand jeg var i. Distriktslege Molde måtte tilkalles!
Det virket ikke som om beskrivelsen gjorde videre inntrykk på Edvard. Han fortsatte:
– Når det gjelder stakkars Matthias – .
– Jeg har aldri sett på han som noen stakkar, hugde Lande av, mens munnen fortrakk seg i en skjev strek og senene på halsen strammet seg.
Edvard begynte på nytt.
– Når det gjelder Matthias, gutten vår, forholder det seg slik at han ikke er i stand til å gjøre en flue fortred. Om han selv og hele hans familie lever i den ytterste fattigdom, er de likevel stolte mennesker som aldri ville henfalle til tyveri, langt mindre overfall. Det er meg ubegripelig hvordan det likevel kan ha skjedd, ikke minst siden dere tilsynelatende bare har vært to på bryggeloftet. Desto viktigere er mitt anliggende å få dette oppklart slik at dere begge kan få ro i sjelen.
Lande så ut som om han var blitt slått til på nytt.
– Jeg har fred. Gutten sitter i arresten. Over påske bærer det til byen med han.
– Det vil ikke vare lenge.
– Hva?
– Grunnet manglende bevis blir han nok løslatt.
Edvard visste at han spilte høyt. Lande stirret på han med åpen munn.
– Men i Herrens navn…
– Hvis jeg nå har forstått det riktig, hørte Dere en lyd? Da snudde handelsmannen seg, ikke sant? spurte Edvard og gikk over i tredjeperson for å nærme seg poenget så forsiktig som mulig.
Lande så tvilende på han.
– Ja – ?
– Altså stod Dere og Matthias slik som vi står nå? Rett overfor hverandre?
– Ja, for …. har dette noe for seg?!
– Hvis jeg slår etter Dere nå med et svingslag, da treffer jeg Dere i venstre tinning, ikke sant?
Edvard slo langsomt ut i været med armen. Lande blunket ikke engang.
– Just så, sa Lande.
– Se nå hva som skjer hvis jeg bruker venstre arm. Da treffer jeg høyre tinning. Og Matthias er venstrehendt. Og la meg igjen spørre: Hva slo han Dere med?
For første gang siden samtalen hadde begynt flyttet Lande blikket fra Edvard. Med ett så han betydelig eldre ut enn de halvt hundre år han bar på ryggen.
– Og dette vil du jeg skal tro på?
– Om jeg får lov å be om bare litt av Deres tid, så har Dere ikke kastet bort mer enn noen minutter på meg og mitt anliggende. Det ville bety meget for meg, men desto mer for Matthias Persen og hele hans familie, sa Edvard.
Lande satte korken på flasken. Kan hende var det svar nok.
– Kan vi kanskje aller først få klarhet i hvordan det hele forløp seg denne dagen. Jeg kjenner bare historien slik jeg har lest den i avisen, og slik vi begge vet, er jo ikke det så meget å rette seg etter. Er Dere helt sikker på at det ikke var noen andre på bryggeloftet da dette foregikk?
– Selvfølgelig!
– Kunne jeg be om å få se hvor – hvor alt dette fant sted? spurte Edvard.
Lande skulte tilbake.
– Hvorfor det?
– Kan hende kunne det føre til noen nye ideer om hva som skjedde denne dagen.
Lande snudde seg og åpnet døren ut i mellomgangen. Han pekte ut i mørket. Edvard fulgte etter.
Det luktet merkelig innestengt i den lille korridoren mellom butikken og bryggeloftet. For den som var uvant med å gå her, måtte man nærmest føle seg frem. Lande derimot gikk som om han hadde katteøyne. Han strenet bent frem og åpnet neste dør. Foran dem åpnet hele bryggeloftet seg, og til høyre lå kontoret hans. Lande låste opp døren og dyttet den innover. Den slo i veggen med et smell. Bryggeloftet ynket seg.
Lande snudde seg mot Edvard.
– Fornøyd?
Edvard kikket inn. Kontoret til Lande var ikke stort. Møblementet var spartansk. En stabel fiskekasser, riktignok renskurte, tjente som hyller, mens innerst i rommet, foran et lite vindu, stod skrivebordet. Ved siden av bordet var to av fiskekassene inndelt i flere små rom, ett til hver husstand på Vågsøya, hvor Lande foretok postfordelingen. Helt innerst i hjørnet stod en liten ovn som antagelig en gang hadde stått i en båt.
Lande fingret i jakkelommen og kom opp med en pakke grønn Akaba. Med sigaretten i munnen startet han nytt ettersøk, denne gang etter fyrstikkene.
– Kan Dere fortelle nøyaktig hva som skjedde?
Lande tok sigaretten ut av munnen og lukket øynene mens han besinnet seg.
– Jeg åpnet døren inn til kontoret, og i samme øyeblikk hørte jeg noe bak meg. Da jeg snudde meg, ble jeg slått ned, og så var alt mørkt en god stund.
– Hvor ble Dere liggende?
– Her. Akkurat her vi står.
– Utenfor døren?
– Ja, utenfor døren, svarte Lande irritert.
Edvard ga seg ikke.
– Hvis Dere ikke så noe, hvordan kan Dere da vite at det var Matthias som slo? Det kan jo ha vært noen som kom fra bryggeloftet.
– Skal det forklares mange ganger? Resten av bryggeloftet var avlåst den dagen og hadde vært det siden lørdag!
– Det kan ha vært hvem som helst andre fra butikken, sa Edvard i håp om å få Lande på andre tanker.
Lande gliste.
– Fordi, Sjarles Holms, akkurat denne mandagen hadde en melsekk revnet slik at det var et flortynt lag av mel utover gulvet. Da jeg kom til meg selv og lappen stod over meg, kunne jeg se to fotspor i melet. Mine egne – og hans.
Edvard kikket rundt seg.
– Det kunne ha vært noen inne på kontoret, prøvde han fortvilt.
Lande fnyste.
– Jeg hadde nøkkelen og låste opp, og den nøkkelen bærer jeg på meg hele tiden. Ingen er der bortsett fra meg selv, og jeg var der lørdagen før. Da var det frost, og jeg fyrte i ovnen for å holde varmen mens jeg sorterte posten. Den som ventet på meg der inne, må ha sittet der i over to døgn – i kuldegrader! Det klarer intet menneske, sa Lande og la armene i kors.
Edvard innså at han hadde tapt. Her var det ingen hjelp å hente, hverken for han eller Matthias. Lovnaden til Sara kunne ha fått hjertet hans til å briste.
Et kaldt gufs dro seg gjennom de glisne veggene.
– Nei, sa Edvard. – Det klarer nok ikke noget menneske.