”Vær ikke redd, Mona. Gud er med deg”, sier Lofrid Furu stille etter å ha gitt sin 15 år gamle datter en klem.

Hun er skrekkslagen over synet av datteren som ligger livløs i sykesengen med sporadiske, men kraftige rykninger i kroppen. Alle slangene koblet til datterens kropp er også et skremmende syn. Når de forlater rommet, vet ikke Lofrid og mannen Harald at Mona skal dø.

FØRSTEFØDT Mona var Lofrid og Harald Furus første barn. Lofrid beskriver datteren som en omsorgsfull og snill jente, som gjerne hjalp til med småsøsknene.

Tiden leger alle sår, sies det gjerne til dem som har opplevd noe vondt. Sagt som en slags forsikring om at sorg og smerte vil forsvinne, eller i alle fall ikke tynge like voldsomt, bare dager, uker og år får gå sin gang. Men hva når såret fortsatt er like åpent 41 år etterpå? Mer enn 15.000 dager har passert siden Mona trakk sitt siste åndedrag i mai 1976, men fortsatt sitter moren igjen med en verkende sorg. Forsterket av år etter år med grubling over hva som faktisk skjedde da datteren døde for en halv mannsalder siden.

Se hele dokumentaren på Folkebladet-TV

Se episode 1

Se episode 2

Se episode 3

– Spørsmålene har ikke forsvunnet, og sorgen lever like fersk i meg i dag som den gjorde den gang. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på Mona og hennes skjebne, sier Furu.

Sporty og omsorgsfull

Mona var Lofrid og Haralds førstefødte barn, født på seinsommeren i 1960. Den lille tulla vokste opp til å bli en flott ungdom, ei blid og trivelig jente som gjerne hjalp til hjemme og med de tre yngre søsknene.

– Jeg følte meg alltid trygg på Mona. Fikk hun i oppgave å se til småsøsknene, kunne jeg stole på at hun passet ordentlig på dem. Var jeg på jobb på kveldene, sørget Mona for å gi ungene kveldsmat og få dem til sengs. Hun brukte også å rydde og ordne hjemme, slik at jeg bare kunne slappe av når jeg kom hjem fra jobb, forteller Furu.

KONFIRMERT Bildet av den unge og håpefulle ungjenta viser Mona Furu på konfimasjonsdagen i 1975. Bare ett år senere døde hun i ei tragisk trappeulykke under en ungdomsfest i Solli samfunnshus.

Mona var også ei sportsjente, ivrig engasjert gjennom Pioner idrettslag. Idrettsgleden delte hun gjerne med småsøsknene, på vinteren gjennom å stelle i stand skirenn til de små.

– Og da brukte hun å lage små pakker som hun ga søsknene i premie, forteller Furu mens et strålende smil lyser opp ansiktet hennes.

Minnet om Mona er sterkt, stoltheten likeså.

Ulykkesbeskjeden

30. april var Lofrid og Haralds bryllupsdag, og i 1976 falt denne dagen på en fredag. Eldstedatteren deres hadde egentlig mest lyst til at hele familien skulle dra på helgetur til hytta i Sultindvika. Med fire barn å pakke til, så imidlertid Furu med gru på pakkesjauinga som en hyttetur ville medføre.

– Derfor ble det til at vi ble hjemme. Jeg og Harald skulle dra til en bygdefest på ungdomshuset i Finnfjord, mens Mona og en venninne ville dra på ungdomsfest i Skøelva, forteller Furu.

Hun husker ennå hvor godt datteren hadde fått til frisyren denne kvelden, samt praten hun hadde med datteren før de skiltes for å dra til hver sin fest.

– Det var egentlig en utrolig dag det der, og jeg og Mona hadde en veldig spesiell samtale der vi ble sittende på sofaen og prate om framtiden. Hun var veldig plaget med migrene, og så av den grunn frem til å bli ferdig med ungdomsskolen denne våren, forteller Furu.

SMERTE Monas dødsfall, og omstendighetene rundt, var i alle år noe som Lofrid Furu og familien sjelden snakket om. Det var for smertefullt, for vondt. Den senere tida har imidlertid en dør åpnet seg,slik at familien har fått en større bearbeidelse av sorgen.

Det ble ingen fest i Skøelva for Mona og venninna, den var nemlig avlyst. De to ungjentene skaffet seg i stedet skyss til Solli på Senja, fordi de hørte at det skulle være en tilstelning på huset der. Ingenting visste de om tragedien som skulle utspille seg der.

– Vi var kommet hjem, og jeg stod på kjøkkenet og laget litt mat til Harald. Mens jeg stod der, så jeg bare en skygge som suste forbi kjøkkenvinduet. Det var Heidi, Monas venninne. Hun fortalte oss at Mona hadde falt og slått seg og at hun ble kjørt til sykehuset i Tromsø.

Lofrid og mannen hadde den gang ikke innlagt fasttelefon, og måtte derfor låne telefon av en nabo. Foreldrene fikk snakket med legen på Finnsnes, som hadde tatt seg av Mona før hun ble sendt til Tromsø. Legen hadde ikke så mye annet svar å gi enn at datteren var bevisstløs. Fra regionsykehuset i Tromsø fikk foreldrene beskjed om at de kunne komme innom morgenen derpå.

– Da vi kom opp på avdelinga på sykehuset, var det første som møtte oss synet av Mona som lå i en seng ute på korridoren. Jeg ble helt knust, og begynte bare å gråte, forteller Furu.

Møtet med ”slakteren”

Synet av datteren i sykesengen var vondt for foreldrene, men de skjønte ikke hvor alvorlig situasjonen var. Der var heller ingen som tok imot og svarte på spørsmål fra paret.

BRATT Lofrid Furu ble med til Solli samfunnshus for å se trappa hvor Mona falt. Trappa er bratt og med små trinn, og i utgangspunktet var det ikke noe gelender å støtte seg på i midten. Midtgelenderet kom på plass etter ulykken i 1976.

– Legene sa minst mulig, men vi fikk beskjed om at vi kunne overnatte der på sykehuset til neste dag. Den påfølgende dagen opplyste en sykepleier til oss at vitale målinger som urin og blodtrykk så bra ut. Det var også en lege som viste oss en plansje som han pekte på, jeg antar at det var en plansje av hjernen, men jeg forstod fortsatt ikke hvor alvorlig det var – at Mona skulle dø, sier Furu.

Å fortelle om den grusomme opplevelsen, er fortsatt vanskelig den dag i dag. Med hvert sprekker stemmen, og kinn blir tårevåte mens Furu minnes de verste dagene i sitt liv. Det er smertefullt for henne å gå tilbake dit, og også opprørende. Et minne er spesielt opprørende.

– Vi satt på en kontor og ventet da en lege kom i døra. Han hadde på seg hvit frakk og bukse, og så for meg nesten mest ut som en slakter. Han verken hilste eller presenterte seg, men spurte om han kunne få ta vitale deler av kroppen til Mona.

Furu ble sjokkert, og nektet selvfølgelig da hun fremdeles ikke hadde fått forklart at datteren kom til å dø.

– Jeg ga klar beskjed om at han ikke måtte røre Mona, forteller Furu.

VITNE Hans Jensen fra Silsand var et av flere vitner som så Monas fall. Til Folkebladet sier Jensen at hendelsen har preget han.

Den 3. mai 1976 ut på ettermiddagen tok Lofrid og Harald hurtigbåten hjem. De hadde fått beskjed om at det var helt greit at de dro, og paret syntes nesten også de måtte komme seg hjem til de tre yngste barna.

– En halv time etter at vi kom hjem fikk jeg beskjed fra naboen om at jeg måtte ringe sykehuset. Da ringte jeg sykehuset og fikk beskjeden om at Mona var død.

Etterpå gikk alt i svart.

Stillheten etterpå

Den gang fantes det ikke noe kriseteam. Ei heller hørte Lofrid og mannen noe fra helsevesen, politi, Monas skole, fra ungdomslaget i Solli eller fra presten. Bortsett fra besøk fra noen få naboer, ble det helt stille. For familien, som ganske nylig før ulykka var flytta til Finnfjord, var denne stillheten vanskelig å bære.

– Vi satt igjen med en masse spørsmål, og tenkte på hva det egentlig var som hadde skjedd borte på Senja. Det var som om dette var noe det skulle legges lokk på, og vi gikk bare inn i en fase der vi ikke ble kontaktet av noen instanser, sier Furu.

GRAVEN Mona ble gravlagt på kirkegården i Finnfjordbotn. Lofrid Furu er stadig innom for å stelle med datterens grav.

Det hun fikk vite var at datteren døde etter å ha falt ned ei trapp i ungdomshuset i Solli, men fortsatt – 41 år etterpå – vet hun ikke dødsårsaken. Dette og flere spørsmål har ikke blitt stagget av årene som har gått, men heller forsterket seg og blitt flere. Blant annet stiller Furu store spørsmålstegn med måten hun og mannen ble møtt av regionsykehuset i Tromsø.

– Jeg har jo kjent mye på at det føltes som at de bare lurte oss ut av sykehuset, bare for å slå av respiratoren. Hvorfor kunne ikke vi få være der når de slo den av? Dette har plaget meg i alle år, forteller Furu.

Møtet med «slakteren», legen som på verst mulig vis tok opp spørsmålet om organdonasjon, er også noe som har gitt henne mye bry opp gjennom årene.

– Det var grufullt, og jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men med måten han gikk frem på var det nesten som om hun ikke var et menneske. Jeg skjønner ikke at man behandlet folk på den måten, selv om det var 41 år siden. Hadde det ikke blitt gjort på den måten, kunne man kanskje bidratt til at andre kunne blitt reddet, poengterer Furu.

Jakten på svar

Monas død og alle omstendighetene rundt dødsfallet ble noe Furu lukket inne i seg selv. Hun ville ikke plage andre med det hun gikk og bar på. For omlag to år siden endret det seg imidlertid da Furus barnebarn, Andrea, spurte om å få intervjue bestemoren i forbindelse med en skoleoppgave hun hadde som elev på ei medielinja.

VIKTIG MØTE I dag er det rutine etter traumatiske hendelser, at de pårørende inviteres til en oppsummerende samtale med sykehuset en stund etterpå. En slik samtale fikk ikke Lofrid Furu etter at datteren døde i 1976. Sykehusdirektør Tor Ingebrigtsen stilte imidlertid villig opp for å ta en slik samtale med Furu i sommer.

– Barnebarnet mitt hjalp meg å åpne dette «rommet» som jeg hadde stengt av, og jeg er utrolig takknemlig for det, smiler Furu.

Første gang hun fikk forespørsel om å bli intervjuet av Folkebladet, takket hun nei. Fordi det ble for sterkt. Etter å ha tenkt ei stund på saken, ombestemte hun seg imidlertid.

– Jeg synes denne historien, så brutal som den enn er, bør belyses, og jeg synes også at Mona fortjener det, understreker Furu.

Med det startet jakten på svar. Først ved et besøk til stedet der Monas ulykke fant sted, Solli samfunnshus. Dette var andre gangen Furu besøkte stedet hvor den tragiske trappeulykka fant sted.

– Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare at det er å være her, men det er som om all kraft går ut av kroppen min. Jeg kjenner det fysisk, og det er nesten som man ikke klarer å stå her og tenke på det som skjedde her – at Mona skulle ende sine dager i denne trappa er helt forferdelig å tenke på, sier Furu gråtkvalt under besøket i samfunnshuset på vårparten.

Hun er kritisk til at ulykkestrappa, med smale og bratte trinn, fortsatt står den dag i dag. Furu er imidlertid glad for at det etter ulykka ble satt opp et midtgelender.

– Før gelenderet kom hadde man jo ingenting å gripe fatt i dersom man falt.

Styret i Solli samfunnshus er et helt annet enn for 41 år siden, og har derfor valgt å ikke uttale seg i forbindelse med saken.

Var på tur opp trappa

Politiets dokumenter etter dødsulykka i 1976 viser at en rekke vitner ble avhørt i forbindelse med etterforskninga av Monas dødsfall. Flere av ungdommene som deltok på festen, samt ordensvakter, beskrev i avhør en beruset Mona, som hadde forsøkt å skaffe seg skyss hjem, uten hell. Hun var på tur opp trappa, og var nesten på toppen, da hun mistet balansen og falt bakover. Det var ingen andre sammen med henne i trappa – ingen hun kunne støtte seg på, og hun falt omlag fem meter bak og slo hodet i gulvet. Festdeltakere og ordensvakter bar henne inn på et kjøkken, men da hun ikke responderte ble hun lagt i baksetet i en bil og hastet til legevakta på Finnsnes.

En som så fallet var Hans Jensen, som i dag bor på Silsand.

– Jeg husker at hun var «ustødig», og at hun stod på de øverste trinnene da hun ramlet ned trappa mot meg der jeg stod. Når jeg ser det for meg, er det nesten som i sakte kino. Jeg mener også at jeg var med og bar henne inn på kjøkkenet, forteller Jensen.

Han kjente Mona fra før ettersom han hadde gått i samme klasse som henne i tre år.

– Jeg kjente henne, så det er klart at hendelsen har preget meg – det er ikke en opplevelse man glemmer, sier han.

Ifølge venner og familie var det en av de første gangene Mona drakk alkohol.

Bedre rustet i dag

Lensmann Arnold Nilsen ved Finnsnes lensmannskontor mener det er viktig å få frem at ingen var å brebreide for at Mona falt ned trappa.

Artikkelen fortsetter under bildet

STØTTE Lofrid Furu hadde med seg datteren Anne Grethe Furu til møtet med Tor Ingebrigtsen.

– Det var viktig at hendelsen i 1976 ble etterforsket, for da kunne man med sikkerhet fastslå at det var ei tragisk ulykke, samt at ingen andre var å bebreide. Det var ingen å stille strafferettslig til ansvar, og derfor ble saken også helt korrekt henlagt, konstaterer Nilsen.

Lensmannen påpeker at det å komme i en livskrise, som det som var tilfellet for familien Furu, var og er en forferdelig påkjenning. Nilsen understreker i så måte at det er de pårørende i slike situasjoner som må bære sorgen alene, men at det kan være god hjelp dersom man har et støtteapparat rundt seg. Lensmannen mener imidlertid at verken helsevesen eller politi var like bevisste på dette for 40 år siden.

– Det er nok ingen tvil om at det er mange ting i vårt samfunn som var på en annen måte for 40 år siden sammenlignet med i dag. Jeg forstår at mor i denne saken har sittet igjen med mange spørsmål i altfor lang tid, uten å få svar, og det er lett å forstå at det har vært en forferdelig situasjon, det på toppen av den enorme sorgen som hun og hennes nærmeste var i, sier Nilsen.

Direktøren stiller opp

For Furu er det fortsatt spørsmål som må bestå ubesvart, ikke alle svar kan gis 41 år etter. Hos Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN) i Tromsø kommer hun likevel nærmere kjernen rundt hva som faktisk skjedde med datteren de skjebnessvangre dagene i 1976. Det ved hjelp av ingen ringere enn sykehusdirektør Tor Ingebrigtsen.

– Denne saken gjelder tilfeldigvis det faget jeg har holdt på med selv og har doktorgrad i. Hadde det vært et annet fag det var snakk om, hadde jeg nok bedt en klinikksjef eller avdelingsleder om å ta denne praten, men her er det naturlig at jeg tar den, sier Ingebrigtsen i forbindelse med et møte med Lofrid Furu og datteren Anne Grethe Furu i juli.

I anledning besøket har han funnet frem Monas journal. Leser den, studerer den, og tolker det som står der. Ifølge Ingebrigtsen hadde Mona i utgangspunktet en hjernerystelse som følge av trappefallet.

– Hun var først kortvarig bevisstløs, men våknet igjen. Under transport til sykehuset ble hun imidlertid på nytt bevisstløs. Røntgenbilder tatt på sykehuset viste at hun hadde et skallebrudd, forteller sykehusdirektøren.

Mona falt etter hvert inn i en dypere bevisstløs tilstand.

– Det ble tatt kontrastrøntgen av blodsirkulasjonen til hjernen, som viste at det sannsynligvis var snakk om hjerneblødning. Man hadde den gang her i Tromsø verken gode nok røntgenbilder eller kompetanse til å operere, men Mona fikk avansert intensivbehandling. Det hjalp ikke godt nok, og trykket i hodet fortsatt å stige helt til blodtilførselen stoppet opp. Hun døde på grunn av høyt trykk i hodet som en følge av hjerneblødningen.

Det er ingen trøst i dag, men sykehusdirektøren opplyser at utfallet kunne blitt annerledes hadde ulykka skjedd 10-15 år senere. Dette som en følge av at mer moderne røntgendiagnostikk og operasjonskompetanse var tilgjengelig.

Beklagelsen

Én ting som har vært vanskelig for Furu alle årene etter datterens død, er at hun ikke var til stede da Mona døde, samt følelsen av at hun og mannen ble ”lurt” ut før respiratoren ble slått av. Ut fra det som opplyses i Monas pasientjournal, er det ting som tyder på at hun faktisk allerede var død en stund før respiratoren var slått av.

– Hun døde som sagt av en stopp på blodtilførselen til hjernen, og når man dør på den måten mens man ligger på respirator, vil hjertet fortsette å slå. Dødstidspunktet defineres likevel som det tidspunktet der røntgenbildene viser full stopp i blodtilførselen til hjernen. Dette dødstidspunktet er ikke helt nøyaktig beskrevet i journalen, men det kan se ut som om døden inntrådte flere timer før foreldrene fikk beskjeden over telefonen, sier Ingebrigtsen.

Det er altså ikke usannsynlig at Mona faktisk allerede var død da foreldrene var på sykehuset, samt da de ble forespurt om organdonasjon av den ”brautete” legen. Sykehusdirektøren slår snart fast at den situasjonen, slik Furu beskriver den, langt ifra var heldig. Det var en kommunikasjon som på flere plan ble håndtert helt feil.

– Jeg tenker at dette aldri kunne skjedd på denne måten i dag. Både det som gjelder diagnostikk og behandling ville vært veldig mye bedre, samt at det er etablert helt faste rutiner rundt dette med å spørre om organdonasjon, sier Ingebrigtsen.

Han påpeker at det allerede i 1976 var et lovverk som tilsa at spørsmålet om organdonasjon ikke skulle tas opp før pasientens død. Samtidig legger ikke sykehusdirektøren skjul på at sykehuset ikke fikk skikkelig dreisen på det å håndtere donasjonsproblematikk før nevrokirurgisk avdeling ble etablert på midten av 80-tallet.

– I dag vil jeg på vegne av UNN og det som den gang var regionsykehuset beklage over det Furu har måttet gå og bære på i over 40 år. Det hadde vært ønskelig med en ordentlig forklaring på det som skjedde langt tidligere, slik at hun hadde sluppet å gå med dette nesten et helt liv. Jeg håper at samtalen vår gjør at hun kan få det bedre, sier Ingebrigtsen til Folkebladet.

Det er avtalt at Furu senere skal i samtale med den ene legen som behandlet Mona, som fortsatt i dag er i drift på UNN, Mads Gilbert.

Sjelefred

Jakten på svar har vært en smertefull påkjenning for Furu, men samtidig en velkommen anstrengelse for å komme nærmere en slags avslutning. Furu takker alle som har hjulpet henne på veien, spesielt Tor Ingebrigtsen som hun føler ga henne mange nye svar, samt utviste stor forståelse. Reisen har åpnet en dør, ikke bare for Furu, men også for resten av familien, der de har fått snakket om og bearbeidet traumene på et helt annet vis enn tidligere. Furu synes det er synd at ikke Monas far, Harald, fikk anledning til å oppleve denne reisen sammen med dem. Harald gikk bort tidligere i år, 30. april.

– Det jeg har gått gjennom nå har nesten vært som en reise tilbake i tiden, og det har gitt meg utrolig mange svar. Det er godt å føle at noen vil høre på deg, og svare på spørsmålene dine. Det føles som om jeg har kommet sterkere utav det, og håpet er at jeg nå på en måte kan legge dette bak meg, sier Furu.

Hun understreker at hun fortsatt kommer til å ha eldstedatteren i tankene sine.

– Men nå som jeg har fått svar, tror jeg at hverdagen kan bli litt lettere – at det blir lettere å tenke på Mona og det som skjedde.