– Det var en fin opplevelse og et minne for livet, sier Iselin Fagerheim fra Gibostad.

Hun er en av tolv lærlinger fra Troms som denne våren var på hospitering i utlandet gjennom Opplæringskontoret for offentlig sektor (KomOpp) og EU-programmet Erasmus+.

Nye inntrykk

Intensjonen med programmet er at lærlingene skal få erfare faget sitt i et annet land, med andre rammer og et annet språk. Iselin Fagerheim er helsefagarbeider og ble sendt til Portugals tredje største by Braga, der hun jobbet på et sykehjem.

– Hadde jeg fått sjansen igjen ville jeg ikke takket nei. Det er virkelig noe som lærlinger burde søke om og kunne få oppleve, sier Fagerheim, som var i Portugal fra slutten av april til midten av juni.

Få hjelpemidler

For øyeblikket jobber Fagerheim som lærling i PU-tjenesten i Lenvik. Tidligere har hun vært innom Finnsnes omsorgssenter, før hun i høst skal prøve seg i hjemmetjenesten. Selv om en del på sykehjemmet i Portugal var nokså likt som her hjemme, merket hun også noen forskjeller.

– De har de samme rutinene og ganske lik arbeidsmåte, men er kanskje litt bråere i bevegelsene og skal gjøre ting fortest mulig, sier Fagerheim, som også påpeker forskjellen i utstyr.

– De har ikke hjelpemidler som for eksempel heiser for å ta pasientene opp fra senga, eller flytte de over på toalettet. Da måtte vi løfte dem. Det er veldig vanskelig med tanke på ergonomi, sier hun.

På rekke og rad

En uke under utenlandsoppholdet fikk lærlingene også besøk av veiledere. En av veilederne som reiste til Portugal var Merete Henriksen, styrer i Silsand barnehage.

– Jeg besøkte fire lærlinger, men hadde mest fokus på hun som jobbet i barnehage, siden det er mitt felt. Det fungerte veldig bra for henne. Hun trivdes veldig godt og ble godt tatt i mot, sier Henriksen.

På den korte tiden hun var der merket Henriksen en del forskjeller fra hvordan man gjør ting her hjemme.

– De er færre voksne per barn og mindre plass inne enn vi har, men de hadde et fint lekeområde ute. Når vi spiser med ungene deler vi de i små grupper så vi skal ha anledning til å følge de opp. Der satt alle 4, 5 og 6-åringene i en matsal med 80 unger uten at det satt noen voksne ved bordet. Det er veldig forskjellig, og ungene gikk mye på rekke og rad og stod i kø, sier Henriksen, som mener barnehagen så bra ut og anbefalte den for videre bruk i programmet.

En av de største utfordringene lærlingene møtte på var språket. Ikke mange i Braga snakket engelsk, og kveldskursene i portugisisk var ikke til veldig stor hjelp.

– Det var veldig vanskelig. De som jobbet der skjønte ikke at vi ikke snakket portugisisk. De siste ukene stod de nesten og kjeftet på oss fordi vi ikke skjønte hva de sa, og da snakket jeg til slutt bare norsk til dem, fordi vi ikke skjønte hverandre uansett, forteller Fagerheim.

Selv om språkutfordringen gjorde det litt tungvint er ikke Fagerheim i tvil om at hun fikk mye ut av oppholdet.

– Får man muligheten til å være med noe sånn må man ta den med en gang. Jeg er ganske sikker på at det er noe man ikke opplever senere i livet. Greit nok at to måneder høres lenge ut, men det går så utrolig fort når man er der nede. Man får opplevelser og erfaringer man kan ta med seg videre i livet.

Det var lite med utstyr å hjelpe seg med på sykehjemmet, og lærlingene måtte derfor ofte ta armene fatt.
Merete Henriksen (t.v) besøkte noen av lærlingene i Portugal. Her sammen med to av de andre veilederne, Ingrid Solvang og Kenneth Pettersen.