Arthur Arntzen er det nærmeste man kommer et ikon i Nord-Norge. Han har hatt stor betydning for den nordnorske folkehelsen, ja, den norske, for den saks skyld.

Hans figur Oluf Raillkattli underholdt det norske folk i 35 år med skarpsindige kommentarer av norsk samfunnsliv både lokalt og nasjonalt, ikledd en humor som fikk folk flest til å «flire sæ i hjæl».

En god latter forlenger livet

Arthur Arntzen, alias Oluf Raillkattli, har fått folk til å leve både bedre og lengre dersom ordtaket om at en god latter forlenger livet har gyldighet. Men han er også den eneste artisten som har fått et menneske til å flire på seg hjerteinfarkt.

Det skjedde under en Oluf-forestilling i ei finnmarksbygd på 1990-tallet. Til alt hell gikk det bra. Kvinnen som ble rammet, overlevde. Og er en av ytterst få som virkelig har fått kjenne på uttrykket om bokstavelig talt å «flire sæ i hjel».

Gode relasjoner

Det er lenge siden Arthur Arntzen hadde sin siste offentlige opptreden, faktisk helt tilbake til 1995 da det den gang nye kulturhuset på Finnsnes hadde gleden av å være vertskap for Olufs siste forestilling. Det er såpass lenge siden at mange mennesker under 25 år ikke har noe spesielt forhold til verken Arntzen eller herr Raillkattli.

Men folk over 25 år har utvilsomt gode relasjoner til «gamlingen», for ikke å si «gamlingene». Både Arthur Arntzen og hans alter ego har nemlig vært viktige innslag i deres liv i den forstand at de har blitt underholdt på en måte som knapt noen andre har klart.

Det hele startet med...

Det startet med at han ble bedt om å ta ansvaret for underholdningsdelen på et av Ungdomslaget Freidigs møter i Tromsdalen på slutten av 1950-tallet. Den beskjedne Arthur fikk bukse, vest og ladder av en som het Gunnar Gulbrandsen, som var sentral i Tromsø Teaterlag, men som selv aldri var på scenen. Skinnlua var etter Arthurs far. Og resten er historie.

I dag passerer herr Arntzen en aldersmessig milepæl som krever offentlig omtale. Selv har han et avslappet forhold til at han fyller 80. Men han klarer ikke å la vær og reflektere over samfunnsutviklingen siden han en gang i tiden gikk sine fire år på folkeskolen, til i dag hvor samfunnet er dramatisk endret.

Fattigdom et felleseie

– Verden er ikke til å kjenne igjen. Det har vært en velferdsutvikling som knapt er til å forstå for dem som ikke har opplevd den. Selv gikk jeg ofte på skolen uten mat. Ikke bare jeg, forresten. Fattigdommen var et felleseie i min barndom, sier Arthur som selv karakteriserer hans 80 år som et rikt liv.

– Ja, du verden. Livet har vært rikt. Jeg har vært omgitt av mennesker som har betydd uendelig mye for meg. Ikke bare familie, men kollegaer og venner. La meg bare nevne to: Håkon Karlsen og Karl Arvid Roman. Håkon kom til Tromsø i 1964 som redaktør for NRK Troms. Han hadde sine røtter i Nord-Norge ettersom mor hans hadde vokst opp på Ibestad. Han bidro til å løfte Oluf-figuren fra å være lokal til å bli en type som gikk hjem hos folk over hele landet. Håkon var en språkets mester, og han sa til Oluf: Ikke si for mye. Ikke gjør folk dum. La folk bruke fantasien. Det gjorde at Oluf og den belevne Håkon Karlsen ble en smått genial kombinasjon, sier Arthur som ikke på noen måter savner å opptre offentlig.

Kona Randi

Karl Arvid Roman har også hatt stor betydning for Arntzen. Han har vært en god og trofast venn siden tidlig ungdom, og har alltid fungert som en slags konsulent.

– Karl Arvid har en utrolig fin humor, og har vært med på å utvikle mange av Olufs historier. Vi satt i lag mange ganger langt ut over natta og «spilte ball» med hverandre, og vi gjorde det til en regel at det vi flirte spontant av, det brukte jeg, sier Arthur, som tross sine gode venner trekker fram kona Randi som den som har betydd aller mest for ham.

– Randi har arvet språkøret til sin far, Erling Bangsund. Jeg fant fort ut at det lønte seg å lytte til henne.

Tidenes type

Uansett medspillere ble Oluf-figuren så populær over hele landet at Arthur Arntzen ble tildelt Komiprisen 2001 for å ha skapt tidenes type gjennom Oluf-figuren.

– Du verden for en ære det var. Det er merkelig å tenke tilbake på. Det er nesten så jeg sitter på sidelinja den dag i dag og ser tilbake på noe som var så eventyrlig at jeg nesten ikke skjønner at det var jeg som ble den æren til del. Det får meg også til å tenke på at på slutten av 1960-tallet fikk jeg tilbud av selveste Jens Book Jensen om å flytte til Oslo og Chat Noir for å være en del av ensemblet på den berømte revyscenen. Jeg var av den bestemte oppfatning at den gang ville ikke Oluf passet inn på Chat Noir. Holdningene i forhold til «bill.mrk. ikke nordlending» var enda så sterke at det ville ikke gå bra, mente jeg. Kanskje hadde det gått senere, men jeg gjorde et valg den gang, og det er jeg glad for i dag, sier Arthur som har Oluf-figuren levende inne i seg, selv om han aldri slipper ham løs offentlig lenger.

– Jo da, Oluf er levende inni meg. Men han begynner å bli gammel, han og. Jeg hører fortsatt ekkoet av ham av og til.

– Hva ville Oluf sagt til jubilanten?

– Han ville sagt: Du har overlevd deg selv! Gapskratter Arntzen, og legger til at Oluf alltid har vært hellig overbevist om at det er han som har spilt Arthur Arntzen, og ikke omvendt.

Flirosof

Arthur Arntzens liv omfatter mye, mye mer enn livet med hans alter ego. Han har alltid vært et skrivende menneske, fra han kom inn i Bladet Tromsø som journalist i 1960 via årene i Lofotposten og Dagbladet hvor han rapporterte til det norske folk om hendelser i Nord-Norge. Når han ikke skrev i sine aviser, produserte han bøker som til sammen har solgt langt over en million eksemplarer. Han har også på samvittigheten to av de teaterstykkene til Hålogaland Teater som er sett av flest mennesker, nemlig «Oluf» og «Den fordømte nordlendingen».

Og daværende rektor Ole D. Mjøs gjorde Arthur Arntzen til professor II ved universitetet hvor han foreleste om humor og pådro seg yrkestittelen flirosof.

– Ole D. Mjøs skjønte nordnorsk humor og lynne, selv om han var fra Vestlandet, sier Arthur om mannen som ikke var redd for å gå nye veier som universitetsrektor og som senere ble leder av Den norske Nobelkomite.

Just Nilsen morsomst

Av og til dukker debatten om hva som er god humor opp. Arthur Arntzen sier i dag at det er vanskelig å ha bastante meninger om hva som er god humor og hva som ikke er det.

– Det kan være glimt av det jeg vil kalle god humor i mye av det som fremføres i dag. Men humoren forandrer seg hele tiden, og skal gjøre det. Å ha bastante meninger om hva som er god humor skal vi ikke ha. Den utvikler seg i takt med tiden, sier Arntzen som imidlertid ikke er i tvil om hvem som har vært Norges både morsomste og beste artist.

– Det er Rolf Just Nilsen. Han var fabelaktig. Rett og slett, sier Arthur og tenker tilbake på Just Nilsens mange roller og opptredener med stor glede.

Historien fra Bodø

Når Arthur tenker tilbake på sine egne opptredener, klarer han ikke å la vær å tenke på den berømte «farskapssaken» som Oluf, sønnen Lars (Asle Myrvoll) og lensmannen (Tore Skoglund) fremførte under Glimt-showet i Bodø i 1983.

De som er tørr bak ørene husker at det ble ellevilt og at de tre på scenen flirte like mye som de mange hundre i salen.

– Det har selvfølgelig vært mange artige episoder i mitt liv som underholder. Men historien i Bodø tar nok kaka. Det gikk over stokk og stein, og for første gang improviserte Oluf, ikke minst fordi Asle Myrvoll i rollen som Lars klarte å holde fliren tilbake – lenge. A propos Lars, det var jeg som skrev rollen, men Asle «var» Lars slik jeg alltid så ham for meg inni meg. Jeg har alltid hatt litt godt for Lars, som høstet stor sympati takket være måten Asle Myrvoll fremførte figuren på, sier Arthur Arntzen.

«Pessa på»

I dag for 20 år siden opplevde Arthur det ytterst få andre har opplevd, nemlig å få en byste av seg selv plassert midt i Tromsø sentrum. Det var på 60-årsdagen at foreningen Nordprofil, en sammenslutning av lag og foreninger for utflyttede nordlendinger, hedret moromannen med en byste laget av billedhuggeren Nils Aas.

– Det var, og er, en fantastisk ære å ha fått en byste i Tromsø sentrum. Det er ikke ofte jeg går forbi den. Men når jeg gjør det, sier jeg stille til meg selv: Det var fortjent, sier Arthur og bryter ut i sin sedvanlig, smittende latter. Og føyer til:

– Det verste er – for å si det på godt nordnorsk – at æ blir «pessa oppetter ryggen» av lokalbefolkninga, og da særlig i mørke høst- og vinterkvelder. Da takker æ både Gud og kunstneren Nils Aas for at æ ikke står på fullstendig bar bakke! At måsen og duene skjit på mæ, er tross alt til å leve med ettersom de ikke vet bedre, sier Arthur og serverer en ny lattersalve.

Fotball-karrieren

Latter er det alltid mye av rundt Arthur Arntzen. Det var det på fotballbanen, hvor han i mange år var en solid midtstopper, først på TIF (Tromsdalen Idrettsforening) som ble til TUIL da TIF og Ungdomslaget Freidig ble slått sammen i 1968.

Arthur har vært formann både i TIF, Freidig og TUIL. På det nordnorske landsdelslaget kom han aldri. Men en gang han kom til Narvik for å dekke landsdelskampen mot nordsvenskene som journalist, sa han til UK-sjef Per Isachsen:

– Per, æ har skoene med mæ.

Da svarte UK-sjefen kontant:

– Arthur, vi har sko vi i Narvik også.

Fotball og kaffe

Fotballen har betydd mye for dagens jubilant. Han er å se på praktisk talt hver eneste hjemmekamp for sitt kjære TUIL, og gleder seg over den gode sesongåpningen til tromsdalingene.

Men han gleder seg også over å være til stede på det daglige kaffebordet på Hotell With, som han var med på å starte for snart 53 år siden. Det er ikke mange dagene Arthur ikke har vært på kaffebordet.

– Nei, e du toillat. Æ tørr ikke være borte. Om æ skulle bli sjuk, måtte æ få sykebilen til å kjøre mæ over brua til kaffebordet. Det har vært et av holdepunktene i livet mitt. Om æ har vært på jakt etter sannheta, så har æ fått den der. Det nytter ikke å komme på kaffebordet og tru at du kan høste ros. Å nei da, sier Arthur og serverer en ny dose gapskratt.

Gapskratt blir ganske sikkert også en del av hans 80-årsfeiring. Som en del av bursdagsfeiringen er dåp av «Arthur Arntzens veg» i Tromsdalen.

– Ska æ få oppkailt en vei ætte mæ? Æ trudde æ hadde fått E6 oppkalt ætte mæ, sier jubilanten og serverer nok en latterkule.

Gratulerer

Alt ligger med andre ord til rette for at det skal bli moro for Arthur Arntzen å fylle 80 år.

Alle vi andre istemmer et flerfoldig og rungende hurra og gratulerer Arthur med sin store dag!

Arthur Arntzen som Oluf da han la skinnlua fra seg under åpninga av kulturhuset på Finnsnes i 1994. Foto: Trond Sandnes
Arthur Arntzen hadde i mange år et samarbeid med Tore Skoglund. Foto: Tom Benjaminsen
GODTATT: Arthur Arntzens alter ego — han Oluf. Foto: Ronald Johansen