"Hver gang jeg dro på besøk til pappa tenkte jeg at jeg burde spørre hvordan han ville ha begravelsen, om han ville kremeres eller ikke. Jeg planla også å finne ut hva han ønsket for de etterlatte og hvilke tanker han hadde om barndomshjemmet.

Dessuten ville jeg så gjerne få fortelle ham hvor mye han hadde betydd for meg gjennom livet. Jeg gikk nok også med et håp om at han på sin side ville trekke fram at han var stolt av datteren sin," slik starter Anne Lise Ryel et åpenhjertig blogginnlegg om samtalen hun aldri tok.

Tenkt på

Til iTromsø forteller Ryel, som har aner på Skognes på Senja, at dette er noe hun har tenkt mye på og som har fulgt henne helt siden farens død.

– Jeg har bare tenkt mer og mer på det i etterkant, særlig siden vi i Kreftforeningen møter så mange som tar opp akkurat dette. Det blir en stadig påminnelse, sier hun.

Dro nordover hver helg

Ryel forteller at faren lå flere uker på sykehuset før han døde.

– Nesten hver helg dro jeg til Tromsø for å besøke ham. Og jeg visste aldri om jeg hadde snakket med ham for siste gang.

Hun er født og oppvokst i Tromsø og på Senja, men har bodd rundt 40 år i Oslo.

– Jeg hadde mistet moren min da jeg var 29 og det var en del død i familien, men likevel ble det for vanskelig.

Ordene hopet seg opp

Generalsekretæren forteller at hver gang hun satt der ved sykesengen kjente hun på kroppen hvordan ordene hopet seg opp på innsiden, uten at hun noen gang klarte å få dem ut.

– Det var mye enklere å småprate om fotball, været og ting vi hadde sett på TV. For meg, og for mange andre pårørende, kan det nok være oppleves som brutalt å ta den samtalen.

Ryel var redd for å såre faren. Det virket så brutalt, som om hun ved å konstatere døde ville stjele farens håp, eller fremstå som om hun ønsket at han skulle dø.

– Det er nok noe de som ligger i sykehussengen også kjenner på. Man vil jo heller ikke såre de pårørende. De håper jo også, legger hun til.

Håper flere tør å snakke ut

Grunnen til at hun nå snakker ut om erfaringen sin, og angeren, er at hun håper flere skal få hjelp til å snakke ut før det er for sent.

– Vi i Kreftforeningen har på våre nettsider gode tips til hvordan man kan få i gang en samtale med en som er døende, men det kan også være lurt å ta kontakt med helsepersonell.

Spesielt sykepleiere er trente i å få i gang slike samtaler, og vet hvordan man skal gå fram slik at det ikke kommer for brått på den syke.

– Ikke alle døende ønsker en slik samtale, men hvis du tør å spørre, slipper du å gå i ettertid å lure på om du skulle tatt det opp, sier Ryel.