Del I

– Fordømte lunatic …

Morten dro til seg bildøra, vred om nøkkelen og tok løs. Seksliteren i Mercedesen rumlet likevel godmodig da vi svingte ut mot A1 og satte kursen nordover. Først etter noen kilometer autobahn snudde han seg mot meg for å få hele historien.

– Hvordan i all verden kom du i kontakt med han? ville han vite.

Jeg sukket.

– På samme måte som med de andre. Forhandleren i Oslo gikk god for han, og da regnet jeg med at vi fikk en anstendig avtale. Og bilen er jo grei, det kjenner du selv.

Akkurat der ble han svar skyldig, for det var ingen ulyder å høre fra 93-modellen som vi nå skulle kjøre til Norge. Ikke ennå, i alle fall, mumlet Morten, fremdeles irritert.

Det var tredje gang vi var i Tyskland for å importere bruktbil, men handelen hadde aldri fortonet seg slik. Morten begynte igjen å snakke om selgeren, Helmut Mond, som nå sikkert satt på kontoret sitt i den store villaen og snurret kodehjulet på safen for å låse inn kontantsummen vi hadde betalt for S-klassen.

– Så du hva han hadde i huset? Sikkert tyvegods alt sammen.

– Ærlig talt. Han er en pensjonert fabrikkeier og har samlet antikviteter hele livet. Han har sikkert betalt godt for det han har. Og arbeidet hardt for det.

– Også noe å bruke pengene på, mumlet Morten.

Han kikket ned på speedometernåla. Det var lett å bli fartsblind på de rette veistrekningene. Nå var det hans tur til å sukke.

– Jeg liker dette mindre og mindre. Hva om ikke alle papirene er i orden? Hvem vet hvor denne bilen egentlig kommer fra? Og hvorfor i herrens navn sa du ja til å ta med denne pakken?!

Han kastet et blikk i speilet, og midt i det brede baksetet stod grunnen til at vi hadde forlatt Hamburg med dårlig stemning: en grå pappeske som Helmut Mond innstendig hadde bedt oss om å ta med til Norge. Siden jeg snakket tysk, hadde jeg gjort avtalen, og derfor fikk jeg også skylden.

– Han ga oss nesten 1000 euro i avslag, sa jeg.

Morten fnyste.

– Ja, det kan du jo fortelle til Derrick når han burer oss inn, sa han.

– Du kommer til å slite ut dekkene lenge før Danmark hvis du skal kjøre så aggressivt.

Morten dro høyrefoten til seg. Bundestanken sakket etter. En Audi A6 dukket raskt opp i sidespeilet, suste forbi og forsvant som en sølvpil i horisonten.

– Du er klar over at dette er smugling?

– Hvordan kan det være det? spurte jeg. – Vi vet ikke hva som er inni pakken.

– Nei, nettopp!

En ny Audi åpenbarte seg i sidespeilet. Denne gangen tråkket Morten på gasspedalen. Ikke tale om at enda en representant fra Ingolstadt skulle få lov til å slippe forbi.

– Hvorfor kunne han ikke ta pakken med seg selv?

– Han ville ikke ta den gjennom kontrollen på flyplassen, svarte jeg.

– Og du reagerte ikke?!

– Han sa det dreide seg om en kunstgjenstand som det var litt komplisert å fortolle.

– Og dette forteller du nå?!

Han tråkket inn bremsepedalen. Audien fløytet da den passerte. Med sammenbitte tenner vrengte Morten Mercedesen inn på veiskulderen.

– Få opp døra! Vi kvitter oss med pakken NÅ! Før vi begge sitter i saksa!

– Gjør det sjøl!

Jeg la demonstrativt armene i kors. Morten strakte hånden mot pakken, men stanset bevegelsen før han nådde frem. Han stirret olmt på den før han snudde seg tilbake. Resignert blinket han seg ut på veien.

Vi fortsatte i stillhet noen kilometer. Tempoet hadde lagt seg.

– Når henter han pakken? spurte Morten, spakere i målet.

– Han kommer den trettiførste til Bardufoss.

– Hva i all verden slags ærend har han på Bardufoss?

– Hente pakken som vi har kjørt nordover.

– Ja takk, det har jeg vel skjønt! Og hvorfor?!

– Han skal møte en kjøper i Tromsø.

Morten begynte å puste tungt igjen.

– Hvorfor tar han ikke fly til Langnes, da?

– Bardufoss var nærmere for oss.

Han slo hånden i rattet.

– For et storsinn! Han gir oss både avslag på bilen og sparer oss for å kjøre tyve mil til Tromsø. Og alt sammen for å smugle en pakke!

Han ristet på hodet.

– Det er narkotika. Jeg er overbevist. Du kan ta ferga sjøl over til Danmark med bilen og pakken. Jeg går av i Puttgarden og later som jeg ikke kjenner deg når politiet kommer. Jeg ofrer gladelig min del av pengene for å slippe å gå i kasjotten.

Han skulte opp i bakspeilet. Den grå pakken glante tilforlatelig tilbake. Morten tok foten av gasspedalen. Vi var likevel blitt fartsblinde nok til at vi hang i setebeltet da to tonn Mercedes stanset på veiskulderen. En ny Audi fløytet da den passerte. Sannelig var ikke den også sølvgrå. Morten var ute av bilen før jeg rakk å si noe, rev opp døra til baksetet og grep pakken med begge hendene.

– Nå skal den vekk!

Han nølte likevel, kan hende fordi det var første gang han holdt den og fordi han nå kjente hvor lett den egentlig var i forhold til størrelsen. Både resignert og forbauset sank han ned i det brede setet. Han snudde den grå pakken litt frem og tilbake, ristet forsiktig på den, men hørte ingen lyd innenfra.

– Er den – er den tom?

Jeg sukket.

– Tusen euro for en tom pakke? Så slepphendt er ikke Mond med pengene.

Morten studerte papiret nærmere.

– Tror du vi greier å åpne den uten at det blir merker? spurte han.

– Da ryker sikkert betalingen.

En tanke hadde slått ned i meg.

– Hvis vi åpner den, blir vi i alle fall medskyldig. Da vet vi hva som er inni, sa jeg.

Forsiktig satte Morten esken fra seg midt i setet, reiste seg langsomt og gikk rundt bilen. Jeg satte meg inn bak rattet og justerte setet. At han var et halvt hode høyere enn meg, gjorde utslag når jeg ville nå frem til pedalene.

Mercedesen rumlet fornøyd over igjen å kjenne asfalt under dekkene. Morten stirret på veien. Jeg var bare glad for at stemningen hadde snudd.

– Vi tar oss en skikkelig middag før Puttgarden, hva?

– Jo, da.

Morten rotet i jakkelommen, fant tyggegummipakken og holdt den frem. Vi tok hver vår bit og tygde oss fornøyd videre.

Det blinket blått et stykke frem.

– Har det vært en ulykke?

Allerede flere hundre meter før var det satt ut piler. Utrykningskjøretøy var det i rikt monn, men vi så ingen ambulanse. «Polizei» stod det derimot overalt.

– Å du skinnbarlige, det er en kontroll! De har fått høre om oss! Mond har fortalt alt til politiet, og nå er det over! ropte Morten og var med ett den samme gamle.

– Hysj! Kan du bare – .

Så mykt jeg klarte, sakket jeg ned og svingte inn bak den første politibilen. Men jeg hadde knapt fått stanset helt før Morten rev av seg beltet, slo opp døra og ropte til to uniformerte betjenter mens han pekte mot meg:

– Det er han som er skyld i alt! Han! Ikke jeg!

En høyreist politimann med svarte skinnhansker banket på ruten på min side. Jeg åpnet, og hele vindusåpningen ble fylt av manken til en raggete schäfer.

– Narkohunder! stønnet Morten. – Det er over! Og alt er din feil!

Del II

– Ach, Norwegen …

Politimannen ble jovial da han leste papirene jeg rakte han. Da trengte han ikke mange setningene for å forstå hvorfor to utlendinger satt i en Hamburg-registrert Mercedes med kurs nordover.

– Nordkapp?

– Nei, ikke så langt nord, svarte jeg.

For ikke mange år siden hadde han vært på nordnorsk landevei med bobil og kone. Nå var han skilt og uten bobil. Antagelig hadde det sammenheng, trodde han, og gjorde foreløpig ingen mine til å påkalle forsterkninger for å legge oss i jern.

– Tromsø? spurte han, med tydelig «å».

– Ja, vi kan vel si så, sa jeg.

Han brettet papirene sammen.

KOBRA? Hadde vi bestemt oss for at det var en kobra i pakken? Hvorfor hadde ikke schäferen markert noe?

– Hva er det med han? spurte han og pekte mot Morten, som fremdeles hadde bildøra åpen.

– Traumatisert, mumlet jeg.

– Bitte?

– Han skvetter lett.

– Å.

Han fulgte ikke opp. I stedet dro han i båndet til schäferen.

– Vi har en liten rutinesjekk. Kan vi få se i bagasjerommet?

Jeg skottet bort på Morten. Han så spørrende på meg i håp om å få en oversettelse. Kanskje like greit at han ikke skjønte hva som foregikk nå.

– Naturligvis, svarte jeg og trykket inn fjernåpneren. Lokket gikk opp, og både politimannen og schäferen forsvant bakover.

– Skal de rive opp bagasjen vår? spurte Morten.

– De skal sikkert bare se.

Av gammel vane kikket jeg opp i bakspeilet, men så bare det mørke lokket som dekket bakruten. Hva han og hunden holdt på med, var ikke godt å vite.

I neste øyeblikk slo betjenten lokket igjen så bilen ristet. Med tunge steg kom han fremover igjen.

– Bare bli sittende, brummet han med bassrøst og åpnet selv bakdøra.

Den store schäferen satte forlabbene på stigbrettet og snuste inn. Det var neppe første bilen han hadde vært i.

Så ble han vár pakken.

Nysgjerrig strakte han snuten fremover. Den ene forlabben kom opp på setet. Med neseborene spilåpne saumfor han siden fra hjørnet og nedover. Snufselyden ble stadig sterkere. Politimannen stod som en saltstøtte og viste ingen tegn til å reagere.

Morten så på hunden med halvåpen munn.

– Er han redd hunder? spurte politimannen så høyt at vi begge skvatt.

– Ja, svarte jeg.

Schäferen snuste videre.

– Spurte han om jeg har hund? spurte Morten.

– Hysj.

Gapet til schäferen åpnet seg og blottla kraftige hjørnetenner. Den andre labben kom opp på setet. Hvordan foregikk slike pågripelser? Ville politimannen slippe båndet og la kjøteren fly på oss?

– Fertig?

Det var ikke oss politimannen snakket til, men hunden. Schäferen trakk seg tilbake, satte seg lydig ved siden av han og skottet uinteressert rundt seg. Betjenten satte begge hendene på vinduskarmen og lente seg forover mot oss.

– Hvilken vei tar dere til Norge?

– Vi tar ferga fra Puttgarden til Rødøy, svarte jeg.

– Det var så jeg tenkte, svarte han. – Det er mye veiarbeid etter Bad Schwartau. Hvis dere tar av fra A1 og kjører ut til Travemünde, slipper dere unna det verste. Det blir noen kilometer ekstra, men det sparer dere inn når dere slipper vente.

Han rakte meg papirene.

– Tusen takk, det setter vi enormt pris på å vite, stotret jeg.

– Håper det ikke var for skremmende for vennen Deres.

Han pekte bort på Morten.

Morten ristet på hodet og pekte på meg.

– Det er hans pakke!

Jeg lukket øynene. Politimannen så fremdeles merkelig godlynt ut.

– God reise videre.

– Takk.

Så elegant som mulig forsøkte jeg å svinge ut fra avkjørselen. Likevel syntes jeg hver eneste politimann i hele Nord-Tyskland så etter oss da vi tok løs igjen.

– Lot de oss gå? hvisket Morten.

– Ja.

Han tok seg til hodet med begge hendene. Da brast det for meg.

– At det går an å skjemme oss sånn ut!

– Det er ingen som kjenner oss her. Han du snakket med, ser du aldri igjen, svarte Morten.

– Nei, forhåpentligvis ikke!

Hadde vi ikke vært smuglere før, var vi det i alle fall nå. Nå som vi attpåtil hadde lurt oss ut fra en politikontroll. Slik føltes det. I bakspeilet virket pakken som en eneste svart flekk i samvittigheten. Et stykke foran skimtet jeg en ny avkjørsel. Jeg bremset sakte ned.

– Hvorfor stanser vi her? spurte Morten.

– Vi skal åpne pakken. Dette har jeg ikke nerver til å fortsette med.

Ordene måtte jeg likevel bite i meg da vi begge stod på hver vår side av baksetet og så inn. Ingen av oss hadde lyst til å starte utpakkingen. Morten kremtet.

– Hva om det er et dyr? hvisket han.

– Hæ?

– En edderkopp, slange eller – eller en krokodilleunge. Det er ulovlig å ta slike over landegrensene, sa Morten enda lavere, som om han var redd for at noe inne i esken skulle høre han.

Jeg himlet med øynene.

– Og hvordan skulle noe sånt klare seg over flere dager inne i en pakke?

– Han kan ha lagt den i et bur med mat og vann. Eller kanskje han har kjølt den ned slik at den har gått i dvale. Kanskje – kanskje den våkner opp av varmen hvis vi pakker den ut!

Instinktivt tok vi begge ett steg unna bilen. Hadde det hittil vært ubehagelig, var det nå blitt direkte uhyggelig.

– Hvordan vet vi at det som er inni, ikke gnager seg gjennom papiret? spurte jeg og var nesten lik hes i stemmen som Morten.

Han svarte ikke. Begge så vi for oss hvordan en kobra snek seg ned fra baksetet mens vi lå i 150 på motorveien, ringlet seg opp seteryggen og satte gifttennene i nakken på en av oss.

– Husj, sa jeg, og tok meg uvilkårlig til nakken, hvor hårene hadde reist seg.

Jeg så meg rundt på rasteplassen. I andre enden var en Caravelle parkert. Ut av den åpne skyvedøra tumlet det ut tre-fire unger. Ved et campingbord stod en dame med lang, blomstrete kjole sammen med en skjeggete mann med sandaler og pakket ut maten. Bortsett fra dem var vi alene.

Et vogntog dundret forbi.

– Hva om vi «mister» den? spurte Morten. – Vi dumper den i en søppelkasse, og så betaler vi heller tilbake de tusen euroene som Mond ga oss i avslag.

Ungene i andre enden av rasteplassen hadde fått øye på oss. Den største av dem pekte og sa noe til de tre andre. Søsknene kniste. Latterliggjort og ydmyket stod vi vettskremte med en bil som vi knapt turde sette oss inn i.

– Hvis han gjør seg så mye umake med å få pakken til Norge, er den nok verdt mer enn tusen euro, svarte jeg spakt. – Og hvem vet hva Mond gjør med oss hvis vi bare roter vekk noe så verdifullt.

Ungene hadde heldigvis mistet interessen for oss. Den minste hadde fått en godteripose av faren som de tre eldste prøvde å ta fra han. Med skrik og skrål tumlet de rundt på den eneste grønne flekken som fantes utenfor toalettskuret. Moren gjorde et tappert forsøk på å vikle dem fra hverandre samtidig som hun skjente på den skjeggete faren.

– Er en kobra virkelig verdt så mye? spurte Morten.

– Sikkert. På det svarte markedet, svarte jeg.

Det tok noen sekunder før vi fikk ristet av oss vanviddet som var i ferd med å senke seg. Hadde vi bestemt oss for at det var en kobra i pakken? Hvorfor hadde ikke schäferen markert noe?

– Kanskje hunder ikke kan lukte slanger, sa Morten.

– Tull. En schäfer kan lukte alt, svarte jeg, men hørte selv at jeg ikke trodde på det. Morten gikk sakte frem til bilen og lukket døra forsiktig.

– Hva gjør vi?

Jeg bet meg i underleppa.

– Kjører, sa jeg. – En av oss kjører, den andre holder øye med pakken. Hvis den beveger seg, stanser vi og kommer oss ut.

Siden jeg hadde kjørt sist, satte jeg meg inn bak rattet igjen. Morten åpnet passasjerdøra foran. Han så på meg og skjønte hva jeg ville si.

– Jeg sitter IKKE i baksetet med reptilsamlingen til Mond!

Etter noen kilometer angret han seg, for det var vondt å sitte vridd i setet hele tiden.

– Jeg tror jeg blir bilsyk, sa han.

Vi bremset opp på neste rasteplass. Det var merkelig hvordan trafikken på autobahnen hadde sin egen rytme, for bak oss stanset også caravellen. Skulle etappene tilbakelegges slik, kom vi neppe frem før sankthans.

Morten sjanglet ut av bilen og mot en benk. Den tyske vårsola varmet.

– Har du stappet bukseleggene ned i strømpene?!

Morten så tilbake på meg som om det var jeg som var dum.

– Klart du er dum. Jeg skal ikke ha en skorpion krypende opp på innersida av buksa! svarte han.

– Jeg trodde vi var enige om at det var en kobra?

– Kobra, skorpion, et eller annet dødelig.

Greit nok. Jeg åpnet koffertlokket og rotet frem termosen. Kaffen var halvlunken, men drikkelig. Posen med marsipan som vi hadde kjøpt i aviskiosken i Hamburg, var fremdeles halvfull. Med hver vår kopp og smaken av søt mandelmasse i munnen var det som vi klarnet littegrann. Så lenge vi ikke så pakken, virket den ikke så farlig.

– La oss tenke litt logisk, begynte Morten, noe som i seg selv hørtes merkelig ut når det kom fra en som satt med sokkene langt oppetter utsiden av bukseleggene. – I huset til Mond var det malerier på alle veggene, og der det ikke hang bilder, var det hyller med alt mulig rart på utstilling. La du merke til steinsamlingen hans? Sikkert spesielle sorter hentet fra alle reisene han har vært på.

Jeg måtte tenke etter. Bildene husket jeg. Men ikke steinene.

– Hvordan vet du at han har vært på reiser? spurte jeg.

– Han hadde en bokhylle med sånne reiseguider som man kjøper på flyplassene.

En slik fantastisk observasjonsevne kunne jeg ikke argumentere mot. Hadde vi da avskrevet kobraen? Morten var ikke helt overbevist, selv om det var han som hadde lansert argumentasjonsrekken.

– Men alt tyder jo på at det er snakk om en eller annen stein. Eller en kunstgjenstand. Kanskje helst en stein, sa han, og ville ikke helt slippe geologien.

– Uten tvil, svarte jeg.

Nå gjaldt det å klamre seg til alle gode tanker.

Resolutt reiste vi oss og gikk tilbake til Mercedesen, fast bestemt på å komme oss hjem til påske med æren i behold.

– Kjører du?

– Med glede, svarte jeg og skulle akkurat til å sette meg inn da vi begge skottet mot baksetet.

Pakken var borte.

En mørk BMW akselererte vekk fra rasteplassen og inn på motorveien.

Tafatte stod vi igjen og hostet i støvskyen den la etter seg. Men Morten klappet i hendene da vi fikk pusten tilbake.

– At det er mulig å ha sånn flaks! ropte han.

– Er det noe å glise av? Mond kommer til å kverke oss!

Morten smilte likevel.

– Vi kan vel ikke noe for at vi blir overfalt og ranet. At Mond ikke har forsikringen i orden, er ikke vårt problem. Og hvis det attpåtil er snakk om noe ulovlig i pakken, har han jo svært lite han skulle ha sagt. Hva kan han gjøre? Melde oss til politiet?

Det var utrolig hvor klartenkte vi var blitt, nå som pakken var ute av verden. Til og med matlysten kom tilbake. Jeg nikket bort mot campingbordet, der den tyske faren satte ut brød og skinke. Matlyst måtte de ha mye av, siden de hadde spist på forrige rasteplass også. Ungene så vi ikke lenger noe til. Moren hadde sannsynligvis gitt dem opp og latt dem haike videre på egen hånd.

– Vi stanser og kjøper middag ved neste kro, hva? spurte jeg.

– Klart!

Pakkeløse og med verdens beste samvittighet kjørte vi videre.

– Hva tror du var i esken? spurte jeg.

– Aner ikke, svarte Morten. – Det er heldigvis tjyvradden i BMW-en sitt problem. Velsignet være han!

Og så lo vi høyt – for første gang siden vi hadde forlatt Mond og Hamburg.

En prikk vokste i bakspeilet. Denne gangen var det ingen Audi, men en Caravelle. Den kjørte merkelig fort til en Caravelle å være, mente Morten. Han snudde seg for å se ut bakruta.

– Den virker kjent?

Jeg så opp i speilet. Blinket den med langlysene?

– I all verden. Det er hippiene fra rasteplassen!

Jeg sakket ned og ség inn på veiskulderen. Det samme gjorde Caravellen bak, stanset og slo på nødlysene. Morten og jeg så på hverandre. Skulle vi gå ut?

Passasjerdøra gikk opp, og hele den blomsterkledte mammaen kom mot oss.

– I am so sorry, stotret hun mens ungene pekte nese til oss gjennom sidevinduet.

En lastebil fløytet da den passerte. Blomsterkjolen flagret. Morten huket seg sammen for ikke å få alt veistøvet i øynene. Selv skulle jeg gjerne ha mistet synet:

I hendene holdt hun pakken.

– Vi har snakket til dem så mange ganger, men det nytter ikke, klaget hun. – De er ikke dårlige barn, de er bare nysgjerrige.

– Ja, sa jeg.

Hverken Morten eller jeg gjorde mine til å ta imot tyvegodset som hun så pliktoppfyllende og skamfullt leverte tilbake. Derfor åpnet hun selv bakdøra og la pakken inn i setet.

– I am so sorry, sa hun på nytt.

– Me to, svarte Morten.

Ungene geipte til oss da Caravellen svingte ut på motorveien. En mørk regnsky nærmet seg fra nord. Var vi riktig så heldig, inneholdt den også hagl.

– Vi dropper middagen, sa Morten.

– Ja, svarte jeg.

Del III

Det knaste i småstein under hjulene da vi parkerte utenfor ankomsthallen på Bardufoss.

Vårværet hadde fulgt oss hele veien, både gjennom Danmark, over Øresundbroen til Sverige og inn i hjemlandet. Første påminnelse om at vinteren ennå ikke hadde sluppet taket helt, fikk vi da vi overnattet ved Majavatnet. Der lå isen fremdeles på vannet. Kjøreturen videre hadde gått raskt. Nå ventet vi bare på kveldsflyet. Og på Mond. Pakken orket vi ikke snakke om.

– Vi legger bilen ut for salg på nettet i morgen, ikke sant? spurte Morten.

– Ja, svarte jeg.

(Les mer under bildet)

TIL BARDUFOSS Det var ikke mange passasjerene denne kvelden, og knapt var trappen kjørt til, så stod Mond øverst.

Forhåpentligvis gikk vi ikke bare i minus på denne turen. Morten trommet med fingrene på dashbordet. I andre enden av parkeringsplassen slet en unggutt i uniform med å få start på en militærlastebil. Scaniaen brummet, men gjorde foreløpig ingen tegn til å ta tenning. Vi følte med han.

– Kanskje vi kan slepe han i gang, sa jeg.

– Tøv, sa Morten.

– Vi har maskin nok til det, mente jeg.

– Sikkert, mumlet Morten og trommet videre.

– Kan du slutte med det der?

Han dro hånden til seg, men klarte ikke helt å holde seg i ro. I stedet åpnet han hanskerommet og bladde gjennom registreringspapirene.

– Hvor mye kan vi få, tror du?

– Bra mye. Hvis vi finner rette kjøperen. Mond har jo behandlet bilen fint.

Det hadde klarnet opp. Bare det ikke ble frost og veien begynte å slå is. Vi som hadde sommerdekk.

– Helårsdekk, korrigerte Morten.

– Uansett. Piggfritt, svarte jeg.

En lysende prikk på himmelen nærmet seg like over Mercedes-stjernen på panseret.

– Der kommer flyet!

– Takk og pris, stønnet Morten.

Om noen minutter ville kveldsflyet fra Gardermoen stå på rullebanen, Mond ville komme ut og hele dette forferdelige eventyret ville være over. Morten kastet et blikk mot pakken i baksetet, skuttet seg og dro glidelåsen på jakken helt opp. Så puttet han registreringspapirene tilbake i hanskerommet, åpnet døra og var ute av bilen før jeg rakk å dra ut tenningsnøkkelen.

– Tar vi pakken med oss inn til han? Morten så på meg.

– Det er kanskje det beste? Det er jo derfor han kommer hit.

Morten så fremdeles på meg.

– Du vil at jeg skal ta pakken med meg ut til han? spurte jeg.

– Ja.

Jeg åpnet bakdøra.

– Kan du i det minste gi meg jakken min som ligger på din side? spurte jeg.

Morten rakte meg trøya. Jeg la pakken forsiktig på koffertlokket mens jeg kledte på meg. Det var virkelig kjølig. Flyet tok rullebanen.

– Venter vi inne?

– Ja.

Det var ikke mange passasjerene denne kvelden, og knapt var trappen kjørt til, så stod Mond øverst. Som en sol i ansiktet var han da han kom ut, kun iført kortermet skjorte og med en genser hengende over armen og en liten koffert i hånden. Rart at ikke han frøs, tenkte jeg.

– Nei, nei, ingen bagasje, sa Mond etter at vi i fellesskap hadde ønsket han velkommen. – Ach, min gamle bil!

Han slo ut med armene da han fikk øye på Mercedesen. Morten stilte seg opp på høyre side bak og åpnet. Det manglet bare at han bukket. Mond så ikke ut til å ta noen notis. Antagelig var han vant med at det var slik det skulle være. Fjæringen ynket seg da han dumpet inn i baksetet.

– Hotellet? spurte jeg.

– Ja, svarte han.

Bak oss hørte vi en dyp rumling. Utrolig nok hadde unggutten fått start på lastebilen likevel. Vi ség langsomt ut fra parkeringerplassen. Det var i ferd med å mørkne nå. Kanskje like greit. Mond la en diger neve på hver seterygg og lente seg fremover.

– Dere kan virkelig tro jeg verdsetter tjenesten, sa han.

I dag skjønte også Morten tysk, derfor var det han som svarte.

¬– Don’t mention it!

– Bitte? spurte Mond.

– You are welcome! sa Morten og snudde seg. – Vi lurer bare på hva som er i – .

Han stanset og så tilbake på meg.

– Ga du ikke pakken til han? spurte Morten.

– Jo, jeg tok den med inn etter at jeg hadde lagt den på koffertlokket.

Uvilkårlig kikket jeg opp i bakspeilet.

Midt på veien bak oss lå en stor eske.

Instinktivt hogg jeg i bremsene.

– Rygg! Rygg! ropte Morten.

Jeg rakk å gripe om girspaken like før et par illsinte langlys blinket på oss. Rett bak oss kom militærlastebilen. Nå svingte den så brått ut mot midten av veien at hele kapellet svaiet. Unggutten fløytet og gestikulerte.

– Nein! Nein! ropte Mond.

Pakken forsvant inn under det høyre forhjulet. Pappbiter, skumgummi og små biter av glass fløy alle veier da lastebilen dundret over den.

Mond var ute av bilen før jeg rakk å sette girspaken i «P». Uten å ense trafikken som kom i motsatt retning løp han ut i veien, la seg ned på kne og nappet til seg en av de største pappbitene og kastet den fra seg igjen mens han ropte noe vi ikke skjønte. De hvite buksene hans var allerede blitt skitne av strøsanden som fremdeles lå igjen etter vinterens siste hålke. På alle fire krøp han, plukket til seg hver småstein han fant, holdt den opp foran seg, kastet den vekk og fant neste stein.

– Ikke den, ikke den, klynket han og krøp videre. Så stanset han. Vill i blikket og med det halvlange håret med gråstenk flagrende pekte han på oss.

– Let! Dere må lete! Vi må finne den!

Morten og jeg så på hverandre. Langsomt satte vi oss på huk.

– Hva – hva leter vi etter? spurte jeg.

– Månesteinen! Månesteinen fra Apollo 17!

Morten og jeg så på hverandre igjen.

– Kjøperen jeg skal møte i Tromsø i morgen gir meg ti millioner for en av Richard Nixons goodwill-steiner!

Mond falt ned på kne igjen og famlet videre foran seg. Fant en ny stein, kastet den fra seg og fortsatte.

– Let! klynket han, – let!

Morten og jeg satte oss ned.

– Hvor stor er denne steinen? spurte jeg.

Mond krummet pekefingeren mot tuppen av tommelen. Det ble ikke rare åpningen igjen.

– Omtrent som et riskorn? spurte jeg.

Mond svarte ikke. Han krøp videre mens han følte foran seg med hendene.

En rund fullmåne tentes i øst. Fjeset gliste til oss, der vi kravlet rundt på veien.

– Du vet at vi ikke har en sjanse i havet til å finne den steinen? hvisket Morten.

– Ja, hvisket jeg tilbake. – Men vi fortsetter å lete til han er fornøyd.