KAVALKADE 2016

GJENNOM de seks månedene jeg har bidratt til blekka i år, har jeg hatt mange sterke opplevelser, på godt og vondt. Jeg har stått på kjøkkenet med Hellstrøm, bodd på et Kråkeslott, sett folk gå amok for ny Burger King (ærlig talt, fokens), drukket om lag én million kopper ubrukelig lavmåls-kaffe, og ikke minst bodd på asylmottak.

SOM PENDLENDE mellom vikariater i Folkebladet og mer eller mindre nyttige sysler i hovedstaden, har det seg imidlertid slik at jeg er bladets eneste søring (ja, det blir ettertrykkelig påpekt hver dag). Ved nærmere ettertanke mener jeg altså at det i seg selv er verdt en liten kavalkade.

STANDARDEN ble i grunnen satt da jeg første arbeidsdag skulle få skyss til kontoret, og det var så bitende kaldt at vi måtte bruke sitteunderlag i bilen (?!). Jeg ble nonchalant overrukket et i tykk ull, pent brodert med ”BARE RÆVA!” i blå versaler.

SOM BORTKOMMEN søring i Folkebladet er det altså nokså eksotisk. Det har for eksempel blitt meg åpenbart en helt ny verden av skjellsord i disse lokalene – i tillegg servert på en måte som jeg i grunnen ikke kunne forestille meg var mulig (de kan selvsagt ikke gjengis på trykk, om jeg så skulle ha klart slik et kunststykke). Nakkehår reiser seg, det gjaller i vegger og rister i pulter så en kristen korgutt fra Østlandet tror verden er i ferd med å rase sammen – mens det som regel bare dreier seg om en tast som sitter fast eller et Windowsprogram som burde vært Mac.

DETTE GJELDER ikke bare i redaksjons nervesirkus før deadline, men også i måten offentlige personer imøtekommer en stakkars journalistspire på. La oss si det slik at om en kilde for eksempel føler seg feilsitert i denne landsdelen – ordfører eller ikke – så nevnes for eksempel dyrekjønnsorganer langt hyppigere enn en søring føler er nødvendig.

I OG MED AT denne talemåten synes gjengs også med andre enn journalister, kan dog dekningsområdets kommunestyremøter svinge langt mer enn sørpå. Jeg har lært meg å fascineres av hvordan folk her oppe så underfundig kan skjelle hverandre ut – om så på en høflig måte, slik at det også passerer glatt i offentlige embeter.

PÅ DEN ANNEN side er det få steder jeg har møtt flere gjennomgående varme, jordnære mennesker enn her oppe i kulda. Ta for eksempel da jeg intervjuet Pål Moddi Knutsen i fem lange minutter, hvorpå han etterpå kommenterte at ”dette var et godt intervju. Håper du hadde film i kamera, hehe!”. Joda, film hadde jeg – men ikke lyd i mikrofonen. Søring eller ikke – aldri har jeg følt meg mer utaskjærs. Istedenfor å (med rette) benevne meg med noe som helst slags dyrekjønnsorgan, som jeg jo går ut ifra at han er dyktig på, ga han meg en god klem og sa trøstende: ”Vi tar det en gang til vi, Petter.”

LIKESÅ KAN det ikke forbigås at det var her nordpå, i denne blekka, at jeg fikk muligheten til å bo på asylmottak og bli merket for livet. Søring eller ikke – jeg har dessverre blitt glad i dere! Både Folket og Bladet.

DET ER LANGT mer jeg kunne nevne, men som vanlig i denne blekka er det mangel på tid og ressurser – etter bedagelige søringers standard, vel og merke. Det er i det hele tatt typisk at jeg nå, allerede to timer på overtid, får beskjed om å skrive denne kavalkaden. ”Du Petter, æ må ha den kavalkaden jækla fort. Ka ti levere du?”.

”HÆ?”. Jaja, sånn går no dagan som bortkommen søring i Folkebladet.