TROMSØ: Året er 2001. Line Fjeld (45), som bodde på Finnsnes i flere år, hadde en fire år gammel sønn og ei seks måneder gammel datter da hun fikk den sjeldne diagnosen Lymfangioleiomyomatose. Beskjeden var klar helt fra begynnelsen: Hun trengte nye lunger for å overleve.

Aktiv

– Jeg har alltid vært frisk og aktiv, så da jeg fikk beskjeden raste alt sammen rundt meg. Jeg husker faktisk ikke så mye fra den tida, jeg tror man blokkerer mye av det i ettertid, forteller Fjeld.

Ventet

Etter flere runder på operasjonsbordet fikk Fjeld en plass på organdonasjonslisten i 2004. Deretter ventet hun i to år.

– Da jeg fikk diagnosen slo livsgnisten og morsinstinktet i med inn. Jeg kunne jo ikke dø fra barna mine! Jeg bestemte meg rett og slett for å overleve, forteller 45-åringen.

Mens hun var syk ble barna stadig større, og formen stadig dårligere. Fjeld var avhengig av oksygentilførsel hele døgnet, og måtte bruke rullestol når hun skulle ut av huset. Hun anslår at lungekapasiteten var på rundt 15 prosent.

– Det var perioder hvor jeg syntes det var veldig sårt å sitte hjemme mens ungene var ute på skiturer eller lærte seg å sykle, men jeg innfant meg med at det bare var sånn. Dersom det skulle bli livet mitt å sitte inne og være sammen med dem innenfor husets fire vegger, så var det tross alt bedre enn å ikke være i live.

Nye lunger

I 2006 kom telefonen hun ventet på. Rikshospitalet hadde et sett nye lunger til henne.

– Jeg husker ennå telefonsamtalen. Legen sa at "nå har vi et par fantastisk fine lunger til deg, så nå kan du bare komme". Deretter gikk det slag i slag, og samme kveld lå jeg på operasjonsbordet, forteller Fjeld.

God form

Selve operasjonen tok bare tre timer, og kun et par dager senere var hun på beina igjen.

– Jeg skulle egentlig være på sykehuset i åtte uker, men det tok faktisk bare fire uker før jeg ble skrevet ut. Da jeg kom hjem lurte barna på om jeg kunne gå i trappa, og trodde nesten ikke på det da jeg kunne gjøre det. Jeg løp opp og ned trappen flere ganger, bare for å vise dem, minnes Fjeld.

Det er i år ti år siden 45-åringen fikk nye lunger.

To bursdager

– Jeg feirer hvert år to bursdager. En på den faktiske bursdagen min, og en på den dagen jeg ble transplantert.

Fjeld tenker ofte på den ukjente donoren, og de pårørende som aksepterte at organene ble donert bort.

– Jeg kjenner ofte på en enorm takknemlighet. Jeg vet ikke hvem som donerte lungene til meg, men jeg tenker ofte på personen likevel. Jeg hadde ikke vært her i dag om jeg ikke hadde fått denne gaven, sier hun.

Sier nei

Tall fra Oslo universitetssykehus viser 33 prosent sier nei i forespørsler om organdonasjon på sykehusene. Det skjer på tross av at bare fire prosent av befolkningen uttaler at de er negative eller skeptisk til organdonasjon. Aleksander Sekowski, fungerende informasjonssjef og digitalredaktør i Stiftelsen Organdonasjon, forklarer at det ikke finnes noe register over hvor mange som er positive til organdonasjon.

– Derfor er det utrolig viktig at man prater med sine nærmeste om standpunktet sitt. Det er de som skal formidle din vilje til legene. Mange pårørende sier nei når de ikke vet hva den avdøde ville selv, sier Sekowski.