HER SKRIVER den rutinerte VG-reporteren selv hvordan han i løpet av det siste året har mistet mellom 30 og 35 kilo uten å svette så altfor mye.
JEG TOK ET GREP om min egen helse, et grep som ærlig talt ble mer vellykket enn jeg hadde regnet med, endog våget å håpe på. Hvis mine opplevelser og erfaringer kan være til nytte for andre, så «bjudar jag på» som svenskene sier. I hele mitt voksne liv har jeg stort sett vært overvektig, i varierende grad. Av og til har jeg tatt et krafttak, gått ned noen kilo, og så gått opp igjen etterpå. De aller fleste som har veid litt for mye, vet hva jeg mener. Jeg har stort sett levd godt med mine kilo, jeg har alltid likt å være aktiv; syklet, gått i fjellet eller på ski.
En kneoperasjon for fem år siden endret på dette.
SMERTENE og ubehaget både før og etter operasjonen passiviserte meg. Jeg ville unngå smerter, og ble gjerne sittende i sofaen, fra jeg kom hjem fra min normalt stillesittende jobb, og til sengen ropte på meg. Som oftest hadde jeg også en skål med smågodt, eller annen «gift» – les sukkerholdige varer – innen rekkevidde.
DET GIKK som det måtte gå, jeg skvatt opp i vekt.
Denne reportasjen er min personlige historie. Jeg deler den med VGs lesere fordi mine sjefer har bedt meg om det, og for å vise at det aldri er for sent å ta grep om sin egen helse. Det gjør meg ikke noe, jeg føler ikke at jeg har noe hverken å skamme meg over, eller bevise. For å være helt ærlig; jeg aner ikke hvor tung jeg var på det verste, jeg hadde ingen badevekt, og følte ingen trang til å lete etter noen. En titt i speilet var mer enn nok, tommestørrelsen på jeansene mine talte også sitt tydelige språk – 44 sto det på de siste jeg kjøpte på sommeren i fjor – det er 112 centimeter. Skal jeg våge meg på et tips, må jeg nok ha veid et sted mellom 135 og 140 kilo.
DET ER MYE – særlig når høyden bare er 173 centimeter på strømpelesten.
DET ALLER MESTE var et ork.
Bare det å knytte skolissene måtte planlegges grundig, man tenkte gjerne på om det var noe annet man kunne gjøre når man først var der nede. Toppturer i fjellet ble rulet ut, sykkelen – som bare noen år tidligere hadde tatt meg alene fra Nordkapp til Lindesnes – sto urørt i kjellerboden. Mine nærmeste var mer eller mindre alvorlig bekymret for helsen min.
DET VAR jeg selv også, når sant skal sies, selv om jeg aldri har hatt spesielle problemer. Blodtrykk og kolesterol har vært greit bestandig, jeg har ikke utviklet diabetes eller andre livsstilsrelaterte plager, har knapt vært sykmeldt gjennom et 40-årig yrkesliv – bortsett fra da jeg ble kneoperert.
DET VAR et avslørende bilde som gjorde at jeg til sist innså at noe måtte gjøres. Leserne kan se det i denne reportasjen. Det ble tatt i Ålesund i midten av juli i fjor, under en ferietur på Vestlandet. Jeg ser ut som en oppblåst sperreballong. Jeg fikk et slags sjokk, begynte å tenke på hvor tungt dette måtte være for kroppen – og at jeg nærmet meg 60 år med raske skritt.
NOE MÅTTE gjøres, men hva?
Jeg hadde forbud mot å jogge, det opererte kneet ville ikke ha godt av det, mente legene mine. Jeg svømmer som et hyssingnøste, så det var ikke noe alternativ. Bevegeligheten i kneet var ikke god nok for sykkel, følte jeg. Men jeg fant ingen innvendinger mot å begynne å gå tur.
SÅ DA GJORDE jeg det.
JEG LASTET NED en app til smarttelefonen min, en som teller hvert eneste skritt jeg tar. Jeg satte meg et mål om å gå 10 000 skritt hver dag, det er rundt åtte kilometer for meg.
OG JEG PARKERTE godteskålen langt, langt inn i kjøkkenskapet.
SIDEN HAR jeg gått. Og gått. Og gått. Jeg har gått til og fra jobb, jeg har gått i Oslo-marka, langs nordnorske fjorder, langs breddene av Ontariosjøen, gjennom overfylte gater i Beijing, på strandpromenaden fra Antibes til Cannes, oppe på Den kinesiske mur, rundt og rundt mellom husene i Ny-Ålesund på Svalbard – fordi jeg ikke ville ha med meg våpen til beskyttelse mot isbjørn. For å nevne noe.
TUR HVER ENESTE dag
I skrivende stund står skrittelleren min på 5 822 754. Det blir om lag 4 650 kilometer – eller rundt 12 kilometer pr dag. Jeg kaller det ikke trening, men jeg har tatt på meg joggesko og turklær og mosjonert hver eneste dag siden mandag 17. august 2015 – dagen er på et vis blitt min nye fødselsdag.
EFFEKTEN har vært overraskende god. Kiloene har rent av, mye raskere enn jeg hadde ventet. I dag er buksestørrelsen 36 tommer, forretningen som selger klær i store størrelser har mistet en god kunde, å knytte skoene er ingen utfordring lenger...
DESSUTEN orker jeg mer. Jeg spretter opp og ordner ting jeg tidligere bare lot ligge, eller fikk min kone eller andre til å gjøre. Ikke hele tiden, men langt oftere enn før.
JEG VILLE LYVE hvis jeg sa at det bare har vært lett. Jeg har måttet stå opp mange tidlige morgener for å gå, når dagsprogrammet ellers har vært tettpakket, og jeg har tatt sene kvelder til hjelp, også. Treningstøy og -sko har vært fast innhold i bagasjen uansett hvor jeg har reist, både i arbeid og fritid. Jeg har fra tid til annen prioritert turene mine foran samvær både med familie og gode venner.
MEN JEG angrer ikke — ikke nå.
LITT AV suksessen skal appen på telefonen ha æren for. Det nytter ikke å jukse. Skrittelleren avslører deg nådeløst. Den blir ikke grønn før 10 000 skritt er passert!
COME RAIN or come shine. Har levd normalt
Det som jeg trodde ville bli det vanskeligste – å holde meg unna smågodt – har faktisk vært det letteste. Jeg har ikke kjøpt en eneste pose av elendigheten i løpet av det året som er gått. Sjokolade har jeg bare spist tre-fire ganger, gjerne som en oppkvikker på lengre turer.
UTOVER DET har jeg levd stort sett som normalt. Jeg har ikke vært på noen form for diett. Jeg har prøvd å spise noe mer sunt i hverdagen, men jeg unner meg både gode middager, desserter og kaker i helgene og til fest. Og jeg drikker vin. Jeg er veldig glad i god vin.
JEG TROR noe av hemmeligheten til suksessen ligger der – å ikke gape (!) over for mye. Hvis jeg skulle telt kalorier, veid mat og passet på kostholdet hver eneste dag i tillegg til gåingen, ville jeg temmelig sikkert sprukket – som den ballongen jeg så ut som for et år siden.
TYNN er jeg fortsatt ikke — nålen på badevekten jeg kjøpte inn i sommer ligger og vipper rundt 100 kilo. Det lever jeg godt med.
DET VIKTIGSTE er at jeg nå kan gjøre alt jeg vil. Denne sommeren har vært full av flotte fjellturer, flere er planlagt, og langt der fremme vinker en forlokkende vandring gjennom deler av Himalaya, trolig til våren.
JEG HAR kjøpt ny sykkel, gleden ved å suse gjennom landskapet på to hjul er kommet tilbake. Og kneet tåler det fint. Jeg er snart 61 år, og sprekere enn på svært lenge.
LYKKELIGERE også. Godt humør og overskudd er en svært kjærkommen bivirkning av bedre fysisk form.
PRØV du også! Det er lettere enn du kanskje tror.– All bevegelse med en viss intensivitet er bra for helsen. Vi liker historier som viser at du ikke trenger å løpe harde intervaller for å gå ned i vekt, sier forsker Jostein Steene-Johannessen ved Norges idrettshøgskole
Forsker: - Trenger ikke løpe
– Går du i moderat fart, og blir svett og andpusten, er det bra for helsen samtidig som du forbrenner kalorier og går ned i vekt. Men jeg vil anta at personen det her er snakk om også har lagt om kostholdet litt. Det er svært vanskelig å gå ned så mye i vekt bare ved å trene. Jeg vil også anta at han, i tillegg til å ha gått ned så mange kilo, også har fått bedre allmennhelse, sier Steene-Johannessen.
Å gå er mye mer skånsomt for knær enn løping. Er du overvektig og ønsker å gå ned i vekt er gåing derfor et bedre alternativ.
Kroppsvekten avgjør hvor mange kalorier du bruker på å gå en time. Dess lettere du blir, jo færre kalorier forbrenner du på samme aktivitet. Når du blir slankere, blir du trolig også sprekere og kan øke intensiteten og dermed øke kaloriforbruket.
En kilo kroppsfett tilsvarer 7.000 kalorier.
