TROLLVIK: Vi hører stadig om personer med sykdommer som MS, og innsamling for å reise til utlandet for behandling. Hansen ikke blitt så syk at hun sitter i rullestol, eller ikke kan gå. Men sykdommen eskalerer så hurtig at hun er redd for at skal bli for sent, slik som hennes søster opplevde før hun gikk bort. De startet en innsamling for henne til behandling i utlandet, men hun døde før de kunne gjennomføre reisen.

STRIKK Som ivrig strikker håper hun å kunne blant annet selge genseren for å kunne betale behandlingen i utlandet.

– Hvorfor skal jeg vente til at jeg blir så dårlig som de andre har vært når de reiser til behandling? Hvorfor ikke stoppe sykdommen før jeg får skader før det ikke lar seg reparere. Jeg er redd for at skadene blir permanente, venter jeg for lenge, forteller Hansen.

Går på jobb

Hun sitter i stolen sin, der hun tilbringer de fleste av ettermiddagene når hun kommer hjem fra jobb. Fem dager i uken jobber hos trafikketaten i Lenvik kommune. Hun trenger ikke jobbe, og flere mener kanskje at hun ikke burde det, men ifølge henne er det en jobb hun trenger, for å føle at hun lever.

– Jeg har valgt å gå på jobb for å føle at jeg har et liv. Jeg liker meg på jobb og det hjelper å være ute å bruke bena mine. Men jeg kjenner at det blir tyngre og tyngre. Medisinen jeg går på gjør at kroppen blir helt slapp, så når jeg kommer hjem fra jobb klarer jeg svært lite, forteller Hansen, som roser kommunen for at de hjelper med å tilpasse hennes arbeidshverdag.

Da hennes søster gikk bort i januar 2014 tok det bare fire måneder før Hansen fikk MS diagnosen hos legen, som for kvinnen ble en spesiell opplevelse.

SØSTER Samme år hun fikk MS diagnosen, døde hennes lillesøster Kari i kreft.

– Da jeg var til undersøkelse i Tromsø, oppdaget de etter MR, to flekker hvorav en i hjernen og en i ryggen. Jeg dro hjem den helgen og trodde det var kreft. Da legen fortalte meg at det var MS startet jeg å le. Legen skjønte ingenting og spurte om jeg visste hvilken sykdom det var ettersom jeg lo. Jeg var bare glad for at det ikke var kreft, forteller Hansen.

Behandling

Legene fortalte Trollvikkvinnen lite om sykdommen og løpet videre. Hun ble satt på såkalte bremsemedisiner. Disse medisinene koster 220.000 kroner i året. Hun har nå søkt seg plass for stamcellebehanding i Mexico og Moskva. Noen behandling for dette i Norge, er hun ikke kvalifisert til.

Nå har søskene Stein Grenersen og Gunn Horsberg startet en innsamlingsaksjon via facebookgruppen «hjelp oss hjelpe vår søster Mona». Her har det kommet inn 125.000 kroner, noe Hansen er helt overveldet over.