GIBOSTAD: Fra stuevinduene har Hasan utsikt ned til leia og over til kirka på Bjorelvnes. Nå i april gjør måsen godværsmål i fjæra mens hurtigruta, lasteskip og godslige sjarker glir forbi.

Er man glad i natur og litteratur, må man skrive under slike forhold.

På bordet foran han ligger Lofoten. Savasin iki yüzü med sine mer enn tre hundre sider. Den tyrkiske utgiveren Kanguru Yayinlari har sørget for en delikat forside. Undertittelen lar seg best oversette med ”Krigens to ansikter”, eller ”To ansikter av krigen”. En norsk fortelling på bakgrunn av norsk krigshistorie — formidlet av en tyrker og utgitt i Ankara.

Tilpasning

I Tyrkia var han teppeselger og agent innenfor shipping og arbeidet opp mot sovjetiske selskaper. Men Hasan møtte Bjørg, og i 1997 kom han nordover til en tilværelse på andre siden av Polarsirkelen, først til Laksfjord, deretter til Gibostad. De første årene kjørte han og Bjørg til Tyrkia hver sommer. Åtte ganger har de tilbakelagt skandinavisk halvøy og europeisk fastland for å komme til Izmir, Hasans hjemby vest i Tyrkia, hvor han vokste opp som yngst av åtte søsken. I Tyrkia bor også datteren på 24, som er tyrkisk språklærer og nå studerer kinesisk litteratur i Kina.

Siden han ble bosatt på Senja, har han hatt arbeidssted i Kvistadgården og jobber i dag på Malia og på Bunnpris gourmet. Han er godt vant med de obligatoriske spørsmålene fra både nordmenn og landsmenn:

— I Tyrkia spurte folk meg om hvordan jeg klarte meg her om vinteren. Og tilsvarende: Hvordan kan du sove når det bare er sol og lys om sommeren?

— Jeg pleide å svare at vi tilpasser oss stedet hvor vi bor! Både mennesker og dyr og blomster. Det er den naturligste ting i verden, smiler han.

Fotograf

Sammenligningen er god, for Hasan er glad i naturen. I en årrekke har han tatt bilder og sendt til Folkebladet og andre publikasjoner.

— Det er en fantastisk natur på Senja — og i Nord-Norge. Men av og til når et bilde hadde stått på trykk, kunne jeg få høre fra andre at også de hadde kjørt forbi uten å se samme motivet.

— Det fikk meg til å stusse litt. Jeg liker kunst. Kanskje det var derfor?

Blikk

Og kanskje først og fremst fordi han som tilflytter ser med det andre blikket, det som alltid kommer når du ikke deler samme kulturelle referanse eller er blitt blind for det landskapet du har sett eller de historiene du har hørt siden barndommen.

— Jeg har alltid vært interessert i historie og historier, også i Tyrkia. Men norsk historie er min favoritt, uten at jeg helt vet hva det kommer av, sier han.

Da trangen til å skrive selv kom, var det nettopp utsikten over til Bjorelvnes som i mars for to år siden ga ideen til første skriveprosjekt: ”Blå båt”, en foreløpig utgitt roman. Men det var den som gjorde at neste bok ble skrevet, publisert og lansert.

Dét var fortjenesten til den gode sambygdingen Heroll Henriksen.

— Han spurte hva jeg satt og arbeidet på. Da jeg fortalte om ”Blå båt”, tilbød han seg å fortelle litt fra sitt liv. Kanskje det kunne være interessant for meg, lurte han på.

Frem til da hadde skrivingen mer vært en hobby uten tanke på videre bearbeidelse, langt mindre publisering. Men da Heroll begynte å fortelle, skrev Hasan for alvor. Resultatet ble Lofoten. Krigens to ansikter. Det er en roman, persongalleriet er fiktivt, men handling og tidskoloritt er forankret i norsk krigshistorie. Det hele utspiller seg på Gibostad på Senja og i Ure i Lofoten.

Fornuftig

Syv-åtte måneder senere var boken ferdig, fikk redaksjonell behandling av forlaget Kanguru Yayinlari og ble i november lansert på Tyrkias største bokmesse. Der var Hasan selv til stede og signerte. Litteraturanmelderen Hatice Egilmez Kaya, som selv er redaktør og forfatter, har skrevet en god omtale, forteller Hasan.

Den nærmere 83 år gamle Heroll Henriksen rakk å oppleve hva som ble av historiene han fortalte:

Han gikk bort i januar i år.

— Heroll var en person jeg aldri kommer til å glemme. I mine øyne var han en blid, human, vennlig og fornuftig person, sier Hasan.

— Egentlig hadde jeg aldri skrevet noe før jeg møtte han. Først etter at han begynte å fortelle, begynte jeg å skrive for alvor.

Hovedpersonen i Lofoten er den ni år gamle Andreas. Morgenen den 9. april 1940 er han og fem andre unger på vei til skolestua i Sennesvik utenfor Ure. De hører skuddsalver og blir stanset av lensmannsbetjenten som ledsager dem hjem igjen. Skolen er stengt og kommer til å være det i lang tid fremover. Historien følger Andreas til han blir atten.

— Selv om figurene er oppdiktet, inneholder boken en god del faktastoff. Og den er basert på de historiene Heroll fortalte.

Arbeidet med researchen fikk han også til å stusse da han sammenlignet tapstallene for fangeleiren i Beisfjord hos de ulike kildene. Til slutt måtte han sende mail til museet for å få vite hva som ble regnet som riktig.

— Som roman gjengir den ikke virkelighet hundre prosent.

— Men den refererer til det som er historisk korrekt, poengterer Hasan.

Historie

Antagelig har den tyrkiske Karayük mer kjennskap til norsk historie enn mange andre nordmenn. De første årene han kom hit, var han en flittig bruker av biblioteket. Ikke bare for å tilegne seg norsk på egen hånd, men også for å lese seg gjennom et utall publikasjoner om Norges historie. Han liker å høre de andre fortelle om dagene som var og om forhold som ligger fjernt fra oss nå.

— Hvor mange kjenner i dag til begrepet ”agnskallkasse”, den kista mannfolkene sendte hjem med hurtigruta mens de selv var på Finnmarken eller på Lofoten, ofte for at de skulle ha noe ekstra i fjøset hvis det nærmet seg bunød, sier Hasan.

Også når det gjelder ”Blå båt”, spiller historien en stor rolle — på dobbelt vis. Gjennom den fiktive fortelleren Ronny formidles historien om hovedpersonens oppvekst på Vega, hvordan han studerer seg til prest i Oslo og til slutt havner i embede i kirka på Bjorelvnes.

— Men han har en besettelse. Du vet hvordan de større båtene ofte hadde en liten lettbåt bak? Hvis presten så at denne lettbåten hang skjevt, var han overbevist om at noe forferdelig ville komme til å skje.

— Og til slutt skjer det også noe fælt. Hva vil jeg ikke røpe!

Skrivelysten

Med sin tyrkiske redaktør Aydin Simsek har Hasan også kontrakt når det gjelder ”Blå båt”. I mellomtiden har han fått flere historier på trykk i tyrkiske magasiner. Deriblant fortellingen ”Abel”, publisert i bladet Kirpi.

— Abel handler om en gutt som rømmer fra et afrikansk land. De er mellom sytti og åtti som drar, men bare han overlever den farlige reisen til Italia.

I Tyrkia har også novellen ”Kamilla” vært på trykk. Den forteller om Einar fra Danmark som tilbakelegger tre tusen kilometer i bil for å treffe en jente i Finnmark som han bare har kjent gjennom en tolv dagers sommerferie.

— Jeg har lyst til å skrive mer og få mer utgitt, også her i Norge etter hvert. Vi får se, smiler Hasan.