TROMSØ: - Mitt sosialdemokratiske hjerte er knust i tusen biter. Møtet med helsevesenet er som å møte veggen veldig, veldig hardt, skriver Amalie Sommarset Eliseussen i et innlegg på sin egen blogg.

Hun opplevde marerittet på det som skulle være årets høydepunkt. Hun så Anders Behring Breivik drepe noen av sine beste venner på Utøya, mens hun selv klarte å berge seg i sikkerhet med å svømme over det iskalde vannet til fastlandet.

I 2012 flyttet hun fra hjemplassen Sarpsborg til sin far på Senja og begynte på den videregående skolen i Finnfjordbotn. Hun gjorde et forsøk på å flytte fra alle de vondene minnene som møtte henne hver eneste dag, men fremdeles dukker de traumatiske opplevelsene opp i hverdagen.

- Jeg er redd for å sove fordi jeg vet hva som venter meg. Noen ganger bråvåkner jeg og ser at noen står i rommet. Mange ganger innbiller jeg meg at det er noen i leiligheten eller at noen skal overfalle meg på gaten. Jeg har daglige flashbacks og fantasier. Jeg ser bloddammer på gulvet. Hjertet hamrer og jeg kjenner adrenalinet strømme igjennom hele kroppen av noe så uskyldig som et lite smell, står det videre i innlegget.

- Fått millioner

Eliseussen langer ut mot det norske helsevesenet som hun føler ikke har stilt opp for de etterlatte etter 22.juli.

-  Kommunene har fått millioner til å følge opp de berørte etter terroren, likevel bruker de lite ressurser på oss. Jeg føler meg sint og skuffet over at jeg ikke har fått tilrettelagt behandling tidligere, i form av en kontaktperson i kommunen en kan hendvende seg til, behandling hjemmefra eller tilpasset undervisning. Jeg er for syk til å forholde meg til standardtilbudet og faller derfor mellom to stoler, forteller hun til Folkebladet.

Et enkelt søk på google bekrefter noe av det Eliseussen forteller. Mediehus i hele landet har de siste årene skrevet om pårørende som etterlyser hjelp fra det offentlige.

- Hdir (helsedirektoratet, journ.anm) anbefaler at all psykososial oppfølging skal skje i et 3-5 årsperspektiv, men da jeg pratet med en psykiatrisk sykepleier i Tromsø fikk jeg til svar at vi (Utøya-ofre, journ.anm) ikke er prioritert lengre. Det er jo nå vi trenger det. Det er jo nå sjokket har lagt seg, fortsetter hun.

Tok fire år

Eliseussen flyttet til Tromsø sommeren 2013. Etter å ha engasjert advokat har hun i dag fått gjennom noen tiltak i kommuen, men at det måtte advokat-hjelp til mener hun bare beviser hvor dårlig oppfølgingen har vært.

- Det tok meg fire år å få igjennom de tiltakene, og fremdeles er ikke de gode nok, sier hun oppgitt.

Lenvik-ordfører Geir-Inge Sivertsen har ikke full innsikt i hva som konkret er gjort for Utøya-ofrene i kommunen, og heller ikke om dette konkrete tilfellet Eliseussen har vært del av Lenvik kommunes oppfølgingsansvar innenfor de økonomiske rammene som kommunen er tildelt til oppfølging av de berørte etter denne hendelsen.

- All bruk av de midlene vi fikk tildelt har blitt rapportert til fylkesmannen, og så vidt jeg husker ble dette innrapportert og avsluttet i 2013, sier Sivertsen.

- Hvor hva er pengene brukt på?

- Jeg vet at vi har dekt en del kostander i forbindelse med reising til diverse minnemarkeringer i etterkant. Men jeg må ærlig innrømme at jeg ikke er i stand til å gi en komplett oversikt over omfang av støtte eller hva dette helt konkret er brukt til uten å sjekke dette nærmere. For nærmere detaljer om saken henviser jeg til rådmannen, sier ordføreren.

Rådmann Margrethe Hagerupsen har ikke besvart Folkebladets henvendelse.

Her kan du lese det hjerteskjærende blogginnlegget til Amalie i sin helhet.

De ordene som er vanskelige å dele…

Tiden har gått så alt for fort. Det føles ut som om det var i går at jeg var 16 og svømte fra øya. De siste årene har vært så surrealistiske. Jeg har alltid sagt at jeg lever i en litt for god tenåringsserie, der de mest utrolige ting skjer.

I det jeg lå på svøm i det iskaldevannet mens jeg hørte skuddsalver og rop om hjelp i bakgrunnen forsto jeg ikke hvor alvorlig dette egentlig var. Hadde jeg bare visst hva som ventet meg ville jeg heller druknet.

Jeg ble overveldet av all omtanke og kjærlighet som ventet meg de neste dagene og månedene. Sjokket var for stort til å ta innover seg hva jeg var en del av. Det tok flere år. I mellomtiden har jeg følt meg sviktet av helsevesenet, skolesektoren, vennene, kjæresten og familien min. Jeg opplever at mennesker er der helt til det går utover ens egen lykke, og at kommunene gir de tilbudene som er billigst og enklest for dem selv.

Samtidig har jeg en viss forståelse for at det ikke er lett å leve med et menneske når personen er på sitt aller verste. Jeg våkner skrikene om nettene i kaldsvette av mareritt. Jeg er redd for å sove fordi jeg vet hva som venter meg. Noen ganger bråvåkner jeg og ser at noen står i rommet. Mange ganger innbiller jeg meg at det er noen i leiligheten eller at noen skal overfalle meg på gaten. Jeg har daglige flashbacks og fantasier. Jeg ser bloddammer på gulvet. Hjertet hamrer og jeg kjenner adrenalinet strømme igjennom hele kroppen av noe så uskyldig som et lite smell.

Den stakkars samboeren min har dårlig samvittighet for å gå ut å ta seg en øl med guttene, fordi han vet jeg sitter hjemme og er redd.

Medisinene er det eneste som kan få adrenalinet ned. Men de er også min verste fiende. Jeg utnytter dem for å slippe å føle noe. Ved flere anledninger har jeg tatt så mange at det har vært fare for mitt eget liv. Jeg tror det vil være en lettelse for mine nærmeste om jeg døde. Jeg tror de ville kjent hvor godt det er å vite at den lille jenta deres ikke har det vondt mer. For jeg lider.

Jeg tror på mange måter at jeg er en veldig god fasadebygger, for jeg tar meg selv i å bli veldig opprørt når enkelte i familien eller bekjente spør meg om jeg tenker på de greiene enda. Jeg klarer ikke forstå at de ikke vet hvordan jeg har det. Samtidig er jeg ikke flink til å sette ord på det heller.

Jeg er redd. Redd for å bli beskyldt for å utnytte offerrollen eller høre kommentarer om hvor lei de er av å høre om det. Jeg er redd for å være en byrde eller gjøre at de har det ille med seg selv.

Mitt sosialdemokratiske hjerte er knust i tusen biter. Møtet med helsevesenet er som å møte veggen, veldig veldig hardt. Jeg som hadde så sterk tro på sikkerhetsnettet vårt i mitt lille land. For ikke å snakke om de holdningene og verdiene mange rundt meg trodde så sterkt på og kjempet for i så mange år. Men når det kom til stykket kunne de ikke utøve holdningene og verdiene i praksis når det gikk utover dem selv. Det sårer meg. Var alt bare en illusjon?

Jeg er veldig visuell av meg. Jeg har alltid ønsket meg et Blairandchuckforhold. En relasjon der man aldri gir opp den andre, samme hva. Det var kanskje der det smalt mest. Jeg var ikke verdt å kjempe for. Jeg var ikke et godt nok menneske.

Jeg har utrykt ønske om tilrettelagt behandling, i form av hjemmebesøk eller liknende i flere år av helsevesenet og skolesektoren, uten å bli møtt på det. Det står i alle anbefalinger til Hdir at all psykososialoppfølging skal skje i et 3-5års perspektiv. Likevel fortalte en psykiatrisksykepleier på legevakten i Tromsø meg at vi ikke var prioritert lengre, fordi det hadde gått så lang tid. Men det er først nå sjokket har lagt seg.

Det endte med at jeg sto i en flere måneders lang kø for å få behandling. Når jeg først fikk det, havnet jeg ikke hos en spesialist. Nei, jeg havnet hos en nyutdannet psykolog uten faststilling. Her møter jeg på de samme problemene. Jeg var for syk til å forholde meg til tilbudet fordi det ikke var tilpasset mitt behov.

Advokaten min tok skikkelig grep og vi endte med å skrive et langt brev med en egen redegjørelse om hvordan jeg opplevde oppfølgingen. Jeg fikk tilslutt taxi frem og tilbake til behandling og en telefon samme dag. Men her må dere vite en ting, hadde jeg ikke hatt overskudd til å ta tak i dette selv, ville jeg ikke fått dette tilbudet. I samråd med psykologen og fastlegen prøver vi å gjøre det beste ut av situasjonen. Men dette er ikke nok. I mange tilfeller føler de seg hjelpesløse. En ordentlig kriseplan for mennesker i krise eksisterer ikke.

Jeg har levd i en rutine i flere år med sikringstiltak som gjør at jeg ikke møter på noen triggere. Triggere gir meg angst. Derfor unngår jeg steder jeg anser som terrormål, kjører minst mulig kollektivt, setter meg på strategiske plasser og orienterer meg om nærmeste rømningsvei. Det er ikke et optimalt liv.

Jeg kunne ha gått til behandling hos voksenpsykiatrisk poliklinikk i mange år. Men det forutsetter at jeg klarer å møte opp og har en viss nytte av behandlingstilbudet. Men behandlingstilbudet var ikke tilpasset mitt funksjonsnivå. Hva skjer om jeg er for syk til å forholde meg til de tilbudene som er tilgjengelige? Ingenting. Jeg faller i mellom to stoler. Det er ingen som fanger deg opp eller forteller deg hva du burde gjøre. Tenk at kommunene har fått millioner for å følge oss opp, og enda muligheten til å søke om mer ved behov. Likevel har jeg fått avslag på hjemmebesøk eller en form for tilpasset behandling og undervisning tidligere.  Det er en skam at det har tatt dem 4 år, og helt horribelt at de enda ikke leverer godt nok.

Jeg tror psykiskelidelser er en veldig kompleks sak. Mange mennesker vil nok forbinde mennesker med psykiske lidelser som tafatte. Men en kan ikke under noen omstendigheter forstå hvordan det er før man står i det. For tro meg når jeg sier at jeg kjemper hardt!

Jeg føler meg ordentlig sviktet. Det er vondt. Jeg vil at de som sitter med ansvaret skal forklare seg, jeg vil se svart på hvitt hva pengene som skulle gå til psykososialoppfølging ha gått til og jeg vil se en forandring. Hvis ikke ting blir bedre vil liv gå tapt.

Kjære helseminister og ordførere ute i det langstrakteland, start en dialog med oss. Hør på behovene våre og gjør en forandring. Det er ikke for sent før et liv har gått tapt.