FINNSNES: Boel Gregussen er aktiv i Lenvikpolitikken og representerer SV i kommunestyret. Hun er i bybildet kjent for å ikke la seg pille på nesen og søndag skrev hun et blogginnlegg hvor hun tok et oppgjør mot fordommer og tanker knytta til yrket som helsefagarbeider under tittelen "Jeg tørker med med stolthet".
Folkebladet har fått tillatelse til å publisere innlegget til Gregussen;
"Hvordan klarer du å tørke andre folk i rumpa hver eneste dag?"
I stedet for å lage en stor diskusjon om hvor latterlig sykt det er å stille et spørsmål som det, så skal jeg fortelle hvordan det er. Hva som egentlig er jobben min.
Jeg vil starte med å si at i løpet av en 8-timers arbeidsdag, så tørker jeg noen bak gjennomsnittlig i ca 7 minutter.Resten av tida bruker jeg på andre viktige oppgaver. Så hvordan akkurat den spesifikke oppgaven har blitt definisjonen på yrket mitt har jeg ingen forståelse for, skriver hun inledningsvis i blogginnlegget før hun fortsetter:
Det hender at mennesker som ikke klarer å gjøre alle oppgavene de engang klarte, trenger en hjelpende hånd etter dobesøk. Og jeg hjelper de med glede. Sannheten er at vi alle kommer til å trenge hjelp en eller flere ganger i løpet av livet vårt. Hjelpen vi trenger er forskjellig, og min jobb handler om mer enn bare å hjelpe folk på toalettet.
Jeg hjelper også med påkledning, avkledning, tannpuss, hårstell, dusjing, vasking, matlaging, opprydding, opptrening, sårstell, matlaging, medisiner, avislesing, dansing og mye, mye mer! Dagen min er allsidig og ingen dager er like. Noen dager kan være triste, og noen kan være gode. De aller fleste er fantastiske.
Det er ikke så ille. Å tørke noen bak. Det er en enormt viktig jobb. Og jeg synes ikke det er ekkelt i det hele tatt. Man gjør det jo med seg selv stortsett daglig, og forskjellen er ikke noe større. Dersom man synes det er så ekkelt, så skjønner jeg ikke hvordan man tenker. Eller hvorfor ingen snakker om hvor ekkelt det er å tørke barn i baken. Jeg ser ikke helt forskjellen på det. Litt bein i nesa forventer jeg av de fleste. Det er viktig at det blir gjort. Hvordan skulle det gå dersom alle grynta på nesen og ikke hjalp til når det trengtes? Jeg bare spør.
Jeg har en allsidig og spennende jobb. Mange av pasientene kommer seg raskt på bena og trenger bare hjelp i kortere perioder. Noen faller fra og forlater jorda vår. Det er også en viktig del av jobben min. Å bidra til at den siste tida blir verdig.. Jeg har sett gleden i øynene til personer som har mestra mer og mer for hver dag som har gått, jeg har også tørket tårer til personer som har kunnet mindre og mindre.
Jeg gleder meg til hver eneste dag jeg skal på jobb. Jeg våkner opp om morgenen med et smil og synger en gladsang på tur til arbeidsplassen min. Hver eneste dag. Hvor mange av dere andre der ute kan egentlig si det?
Jeg gir av meg selv på jobb, og får mye i retur. Jeg er god med andre, og jeg gjør en stor forskjell i manges liv. Jeg og mine fantastiske, omsorgsfulle kolleger, får være sammen med pasienter i ei tid der de trenger vennlige smil, en god latter og ei trygg hånd å holde i. Jeg blir kjent med mange ulike personer som jeg mest sannsynlig aldri hadde truffet dersom jeg ikke hadde jobbet som hjelpepleier. Jeg hører historier fra ei tid få av mine jevnaldrende har kjennskap til. Jeg får høre om hardt arbeid, jeg får lære om gode moraler og verdier. Og om "gamle dager".
Jeg har lyttet på mange historier fra andre verdenskrig, og om hvordan den påvirka ulike familier. Jeg lærte meg aldri å rulle hår på skolen, det lærte jeg av en gammel frisør som ikke lengre kunne stelle sitt eget hår. Jeg har fått sminketips fra ei dame som var opptatt av det ytre, og om verdier fra ei anna dame som var mest opptatt av det indre. Jeg har lært om moral og folkeskikk fra lærere og politifolk. Jeg har hørt historier fra lokalsamfunnet fra mange. Om hvordan det var før, og hvordan det så ut i Lenvik da. (...)
Jeg får klemmer, klapp på skulderen og oppmuntrende ord fra takknemlige eldre hver dag. Min jobb er den beste, og jeg ville ikke byttet den bort mot noe.
I dag var jeg på besøk på grava hos tanta mi som gikk bort altfor tidlig. Hun var hjelpepleier. Jeg har ei mamma og ei tante som også er hjelpepleiere, og de har alle vært med på å bidra til at jeg har valgt det yrket som jeg har gjort. Jeg er takknemlig for det, fordi det har vært med på å gi meg mange viktige erfaringer. Erfaringer jeg aldri ville vært foruten. Jeg tror at vi alle har ulike oppgaver i denne verden, og at man er satt til liv for å utføre bestemte oppgaver. Jeg er sikker på at dette er en av mine.
(Folkebladet.no)