– Jeg bygde i alt fem snøhuler, men skavelen ble bare mindre og mindre. Den siste snøhula var såpass liten at jeg måtte ligge i fosterstilling for å få plass. Samtlige snøhuler ble slipt ned, forteller en fysisk og mentalt medtatt Kjell-Harald Myrseth, til Mediehuset Altaposten mandag ettermiddag.
Politiet: – Han gjorde alt riktig - les saken her.
Varm takk
26-åringen retter en varm takk til letemannskapene som satte eget liv på spill for å redde han under den høydramatiske skituren.
– Dem har vel mest sannsynlig reddet livet mitt, så inderlig takk til de som var ute og leita og de som slet seg frem til campen med snøscooter. Det kan ikke ha vært lett, sier Myrseth.
Søker etter mann fra Midt-Troms - les saken her.
Mediehuset Altaposten traff 26-åringen fra Øverbygd på Alta helsesenter, hvor han ble ivaretatt etter at han ble reddet ned fra fjellet mellom Alta og Kvænangen klokken seks tirsdag morgen.
26-åringen er student ved Arktiks friluftsliv i Alta og har vært savnet i stormen på fjellet mellom Kvænangen og Alta siden mandag morgen, da han sendte ut et nødsignal.
Folkebladet-TV: Så ille var været under leteaksjonen
18 timer
På tidspunktet den fjellvante skiløperen og turmannen sendte ut nødsignalet, var det gått 18 timer siden han først forsøkte å grave seg ned for å få ly fra den kraftige stormen, som har herjet fjellet i Nord-Troms de siste dagene.
Myrseth var ute på en litt spesiell pub-til-pub-runde på ski, sammen med en kamerat. De startet 15. desember fra Narvik, med mål om å nå Alta en måned senere. Kameraten forfrøs imidlertid en tå og Myrseth måtte gå fra Nordreisa alene.
Han innrømmer overfor Altaposten at det er vanskelig å sjekke værmeldinger, fordi han på slike langturer ikke har med mobil.
– Det er verken lademuligheter eller dekning store deler av strekningen, sier han.
Søndag blåste det opp til uvær og 26-åringen, som har to hunder og en pulk full av utstyr, begynte å grave seg ned. Men han ble overrasket over styrken i vinden.
– Jeg skjønte at jeg trengte hjelp når snøhule nummer to, som var bygget med skikkelig tykke vegger og tak, ble slipt ned til det ble hull i taket. Da jeg begynte med hule tre skjønte jeg hvordan det kom til å ende, så da skjøt jeg ut nødsignalet, sier han.
Frøs
– I hvilken forfatning var du da du holdt på med den siste hula?
– Da den femte kollapset, la jeg meg i soveposen bak pulken med hundene, men etter å ha ligget der en times tid, frøs jeg så jævlig at jeg bestemte meg for å begynne med en ny hule.
– Men uansett hvor jeg stakk spaden var det bare stein, så da måtte jeg bare legge meg bak hundene, sier Myrseth.
Han forteller at han var så sliten og nedkjølt på dette tidspunktet at han nesten ikke klarte å grave.
– Men jeg kjente at jeg ikke bare frøs, men begynte å bli skikkelig kald, så jeg lå og tenkte på hva jeg skulle finne på, sier Myrseth, som forteller at han holdt seg mentalt oppe ved å hele tiden tenke på neste trekk.
– Holde varmen
– Snøhulebygginga var også en måte å holde varmen på, men jeg hadde snøfokken på meg hele tida og ble bløtere og bløtere, så for hver gang jeg lå i hula ble det kaldere og kaldere.
– Var du redd for å dø noengang?
– Jeg tenkte at det kunne skje, men jeg var aldri redd, men da jeg lå og frøs på slutten og kjente at jeg ble ordentlig kald, da lå jeg og tenkte på neste alternativ. Det aller siste alternativet var å spenne på meg skiene og gå med vinden, bare for å holde varmen. Men da hadde jeg forlatt nødpeilesenderen,og da hadde jeg gjort det vanskelig for meg selv, så det var siste løsning bare for ikke å fryse ihjel, sier han.
– Når du hørte at hjelpa kom, hva tenkte du da?
– Jeg hørte ingenting, jeg lå fullt påkledd i soveposen og hadde ligget der en times tid, da jeg plutselig fikk et lys i ansiktet og hørte noen som sa ”her e han”. Det var en brå overgang. De hadde leita ti minutters tid rundt pulken og ikke sett at jeg lå bak hundene, jeg så vel ut som en del av utstyret, forteller turgåeren.
– Kan du beskrive følelsen da?
– Det var ganske rart, for jeg var hele tiden forkusert på å overleve, men tvert de kom, så skjedde det noen både fysisk og mentalt. Plutselig kunne jeg ikke gå sjøl, ikke tenke rasjonelt sjøl, og jeg overlot alt til dem. Det er ganske ganske rart, for rett før hadde jeg prøvd meg på den sjette hula, sier den slitne friluftsmannen, som ikke er redd for å dra ut i arktisk natur igjen.
Igjen på fjellet
Myrseth, som sier at han ikke hadde særlig nytte av varmen fra hundene, forteller at hundene er igjen på fjellet etter at de hoppet av scooterne på vei ned fra fjellet under redningsaksjonen.
– Men de er grønnlandshunder med tykk pels, så de overlever nok. Jeg håper de er dratt tilbake til campen.
– Har du snakket med foreldrene dine?
– Nei, jeg vil komme meg i litt bedre forfatning først, sier Myrseth, som faktisk ikke bare digger friluftsliv, men som også er musiker i bandet Rekved fra Alta. På spørsmål fra NRK om han skal på puben snart svarer han:
– Ja, dit skal jeg så snart som mulig.
