SETERMOEN: 22. juli 2011 ble en merkedag for mange, blant annet for familien Linaker fra Setermoen. Både Hanne Linaker og Gunnar Linaker befant seg nemlig på Utøya denne dagen.
Hanne overlevde, men det gjorde ikke broren Gunnar.
En verdig markering - les saken her.
– Veldig stolt
– Kvart over fem ringer Gunnar for siste gang. Mens vi prater sier han: «Jeg hører skudd», sier pappa Roald Linaker til VG.
– Jeg svarer: «Du må finne Hanne. Pappa er veldig stolt av deg».
– Hanne ringte fra Utøya etter at hun var kommet i sikkerhet og fortalte at Gunnar var skadet og fraktet av øya. Vi hadde et sterkt håp om at han var til behandling på sykehus. Men etter hvert som timene gikk ble det vanskeligere å holde seg rolig, sier mamma Inger.
På Ullevål sykehus fikk de den tunge beskjeden 23. juli.
– Legen sa at Gunnar er så hardt skadet at han kommer til å dø. Han sa det direkte, uten mulighet for noe tolkningsrom. I ettertid er jeg glad for det, sier Inger til VG.
Donasjon
Noen måneder før han døde, hadde gunnar fortalt sin far at han var positiv til organdonasjon. Det skulle vise seg å bli viktig.
Familien har valgt å ikke snakke om det tidligere, fordi de ikke ønsket oppmerksomhet rundt donasjonen.
– Det er riktig å snakke om det nå, for donasjonen var en fin og verdig ting, sier Roald.
Familien vet ikke hvilke organer som ble donert bort, eller om alle ble tatt i bruk.
– Det var både i Gunnar sin ånd, og i familien sin ånd. Har man en mulighet til å hjelpe noen, så gjør man det, sier Hanne til VG.
– Gunnar sa han kanskje ville ta grep, slik at organene hans ble donert bort om han døde. Han syntes det var en fin ting å gjøre. Den samtalen ga oss en viss forståelse for hva Gunnar mente, noe som gjorde det enklere for oss å ta avgjørelsen.
