SØRREISA: Gjennom stort sett hele vinteren bodde reinen Reinhild på ei myr i Sørreisa. Hver dag fikk hun knekkebrød hos matmor Ella Marie Skulbru, som bodde like ved.
Nå har imidlertid reinkalven omsider stukket avsted. Trolig i håp om å finne likesinnede.
Skulbru har skrevet et avskjedsbrev fra Reinhild og det gjengis i sin helhet her (se video øverst i saka):
-----
Hei! Jeg er Reinhild! Husker dere meg?
Den lille reinkalven som har gått hele vinteren alene oppi Brekka i Sørreisa!
Det som skjedde sist da jeg tok kontakt med dere var at eierne mine kom med deilig reinlav og pellets til meg, slik at fostermor kunne gi meg dette i stedet for knekkebrød og kneip, for det er jo ikke egentlig ordentlig rein-mat, - i det lange løp.
De prøvde faktisk å fange meg også, men nei takk! Den gikk ikke! Så nå har jeg gått her og koset meg med deilig rein-kost, - lenge.
Jeg er veldig takknemlig for at jeg har overlevd vinteren, jeg føler meg frisk og sterk, og jeg har vokst og blitt ei frodig, ærverdig lita simle.
For cirka to uker siden ble jeg jaget av en stor hund, skrekk og gru som jeg sprang!
Tenk, jeg skulle bare ta meg en liten søndagstur etter en herlig to-retters middag, jeg luska rundt i nabolaget, og plutselig kom en stor sint hund som skremte vettet av meg!
Jeg flyktet over myra og inn i skogen i vill panikk! Takk og pris for mine lange slanke bein, gode kondisjon og muskelstyrke!
Jeg lovpriser alle de gode, næringsrike knekkebrødene jeg har spist i vinter. Tenk, jeg lurte den styggen, han måtte dra hjem med uforrettet sak.
Selv var jeg skjelven og utmattet, så jeg gjemte meg i skogen over natta. Men neste dag dro jeg tilbake til fostermor, og gjett om hun ble glad! Kom og tok imot meg på trappa, og jeg fikk deilige godbiter som jeg spiste av hånda hennes. Det var godt å se henne igjen, og om kvelden fant jeg tua mi og overnatta der.
Men tankene er mange i en reinkalvs lille hode. Og jeg tenkte mye den natta.
Det var mildt, klart vær, høy, lys himmel, og et lite vinddrag ristet tretoppene.
Jeg var på tur inn i drømmeland, men ”været” plutselig noe, en fornemmelse, ei lukt, en spesiell lyd...
Jeg strakte hodet og rettet nesen i retning fjellet, da klarte jeg ikke å holde tilbake et lite ”hulk”!
Så jeg ropte ut i den klare natta: mamma, pappa, søster, bror!
Og jeg tenkte: Det er vår, jeg er tenåring nå, snart myndig, og jeg vil finne meg en kjæreste.
Jeg er ei søt lita simle som ikke fortjener å gå alene, jeg vil leve et fullverdig liv. Jeg vil ha mine egne små kalver og være sammen med familien min!
Det er så vanskelig, fostermor, for jeg er så inderlig glad i deg, men du vet at alle fosterbarn har en lengsel etter å finne sitt eget opphav.
Den natta måtte jeg ta ei beslutning, og jeg ga meg hen i drømmen med flokken min rundt meg.
Neste morgen spiste jeg frokosten fostermor hadde lagt i skåla mi, og så dro jeg til fjells.
Fant ut at det var best å ikke si noe til henne.
Men jeg vet at hun er veldig lei seg, speider utover myra og venter på meg hver eneste dag.
Men kjære fostermor, ikke vær lei deg.
En dag kommer jeg tilbake med hele familien for å hilse på, og da håper jeg du spanderer knekkebrød på oss alle sammen! Og så kan vi overnatte hos deg.
Hjertelig hilsen Reinhild. Jeg glemmer deg aldri!
