ETTER NOEN år langs veiene er det selvsagt mange ting som irriterer. Og som bilfører er det én ting jeg har lurt litt på: Hva er det som får førere av kjøretøy på opp mot 50 tonn til å ligge kloss oppi bakstøtfangeren på bilen foran?

JEG KJENNER mange og har stor respekt for jobben yrkessjåførene på tunge kjøretøyer utfører daglig. De gjør en viktig jobb for samfunnet. For hvordan i alle dager skulle Setermoen fått melk i hyllene eller Gryllefjord fått biff i butikken? Til og med vi som skal få ut denne avisa er avhengig av at noen faktisk kjører den ut til utsalgssteder og abonnenter - i alle fall så lenge papiravisa eksisterer. Og det er mye fisk som skal fra Senja og ut i verden daglig.

JEG SKAL ikke skjære alle over én kam, slik enkelte har for vane å gjøre når de omtaler scooterførere eller motorsykkelentusiaster. For det jeg skal lire ut av meg nå, angår nok bare en liten andel av vogntog – og lastebilsjåfører her i landet. Hvor stor den andelen er, har vel kanskje den enkelte bilfører sine tanker om.

DENNE UKA kjørte jeg til og fra Tromsø, og i mitt stille sinn bak rattet er det enkelte ting som får meg til å stusse. For eksempel: Hvordan tør en sjåfør av et kjøretøy på flere titalls tonn — ja kanskje 30-40 ganger tyngre enn den lille bilen jeg kjører — å ligge så nært bak meg (på vinteføre) at det eneste jeg ser i bakspeilet er grillen på en Scania? Og det i 80 kilometer i timen og vel så det i 90-sona.

DETTE VAR dessverre ikke noe engangstilfelle. Både på sommer – og vinterføre opplever jeg til stadighet å ha en «Globetrotter» eller en diger Mercedes semitrailer så nær at ikke engang tusenogen-tusenogto-tusenogtreregelen kan være innenfor rekkevidde. Vi som har tatt et eller annet førerkort burde vite om stopplengde. Og denne stopplengda er altså ikke i nærheten av å være den samme for en bil på 1.200 kilo som en på 50.000 kilo!

DET TROR jeg ikke de kan ha vært i nærheten av å reflektere over, verken han (eller hun) som lå «oppå» støtfangeren min fra Fagerfjell til Buktamoen, fra Heia til Nordkjosbotn eller fra inngangen til Lavangsdalen til Ramfjorden torsdagskvelden. Hva om jeg måtte stoppe for en elg eller en rev? Eller enda verre: Et barn som kommer ut i veien? I de mikrosekundene er det vanskelig å ta avgjørelsen om jeg skal kjøre på elgen — eller barnet — og kanskje skade meg og andre for livet, eller bli påkjørt bakfra av en Scania på 50 tonn i 70 kilometer i timen.

ALLE SOM har rattet en bil lenge vet at «automatikken» tar over etter ei stund. Man tenker kanskje ikke at jeg skal kjøre på reven som plutselig bykser ut i veien for å unngå å bli påkjørt bakfra — og berge sitt eget skinn. Man trør bremsa i bunnen før hodet har tenkt noe som helst, nemlig! Og da er det neppe artig å få seg en MAN eller en svær Mercedes «atti rauva».

HELDIGVIS er det sjelden slike ulykker skjer. Men de skjer. Og én gang er vel en gang for mye? Tror heller ikke det kun er meg som har opplevd dette. Har hørt det fra flere, som for såvidt har bedt meg ta det opp i avisa. Herved er det også gjort!

SÅ HA MEG unnskyldt alle dere vogntog-, lastebil – og bussjåfører som faktisk holder avstand. Jeg håper og tror dere heldigvis er i flertall!