I STRÅLENDE sol gikk jeg det tradisjonelle Birkebeinerrennet på lørdag. På mange måter var det en fantastisk tur. Spesielt fordi solen stekte meg rød i kinnene, og fordi gutta i Swix-teltet ga meg helt fantastiske ski.

PÅ DEN andre siden var det en helt ekstrem kraftanstrengelse jeg aldri har opplevd maken til før. Planen var å starte rolig, gå rolig og avslutte rolig. For å si det slik; Det var ikke noe problem å holde seg til den planen.

FOR ETTER hvert begynte jeg å kjenne litt prikking her og der i forskjellige muskler. «Nå må jeg ta det enda mer rolig», tenkte jeg. Det hjalp ikke noe særlig. Det var ekstremt tøft å gå opp de første fjellene. Og det var ekstremt tøft for musklene å sitte i hockey i nedkjøringen mot Kvarstad. Men endelig kom jeg omsider til Kvarstad, etter å ha vært ute i drøye tre timer. Da lå jeg foran skjema til en sluttid på 6,5 time.

FØR RENNET hadde jeg satt meg disse målene. Mål 1: Fullføre. Mål 2: Fullføre på 6,5 time. Mål 3: Fullføre på bedre enn 5:58:05. Bakgrunnen for det siste målet var at kameraten jeg bodde hos på Lillehammer, Rune René Kristiansen, gikk på denne tiden under Fredagsbirken. Og det hadde vært moro å slå han.

TILBAKE TIL rennet. Jeg starter på stigningen igjen etter Kvarstad. Da kjenner jeg virkelig at dette har tatt på. Jeg hadde krampe i alle muskler - og jeg var bare kommet halvveis i løpet. Jeg måtte passe meg for å ikke å gå for tøft nå. Hver gang jeg prøvde å sparke litt ekstra i fra i diagonalgangen, kjente jeg en ufin prikking i leggene. Det var som to ballonger som bare ventet på å sprenges.

JEG FIKK etter hvert snublet meg opp siste kneika til Midtfjellet. Da skjønte jeg at dette kom til å gå veien. Nå var det bare et par kilometer bortover til Sjusjøen, før nedkjøringen til Lillehammer skulle begynne. Og for en reise dette ble. For et vær, for en stemning, og for noen ski jeg hadde. Mens deltagerne på Fredagsbirken måtte stoppe og smøre om etter en knapp kilometer, gikk jeg på samme smurning gjennom hele rennet. Tommel opp til Swix.

DA JEG kom til Sjusjøen så jeg at jeg lå an til å komme inn på en tid under seks timer. Da begynte jeg å kjøre på. Selv om jeg gikk på en real kollbøtte i den ene bratte nedkjøringen fra Sjusjøen, kom jeg meg helskinnet til Birkebeineren skistadion. En siste liten stigning på stadion, så var det bare å stake seg inn til mål.

SLUTTIDEN? 5:51:23. Jeg hadde klart alle målene jeg satte meg før rennet. Ikke verst for en mann som for halvannet år siden var i elendig fysisk form og veide 30 kilo mer enn i dag.

BIRKEN HAR imidlertid satt sine spor i kroppen. Bakenden fikk seg en real trøkk da jeg falt, og flyturen hjem ble preget av smerte bare jeg prøvde vri meg litt. Musklene i beina var naturligvis kake. Skuldrene, armene og ryggen var helt ferdig.

MEN DET handlet om å oppnå noe for sin egen del. Og glad er jeg for at jeg klarte det. Det ga voldsom motivasjon til å gjøre det enda bedre neste år. Og jeg håper jeg får sjansen til det. Takk til Tom-Rune Eliseussen og Statskog som ga meg muligheten denne gangen.