Alarmen på mobilen skriker så høyt og grelt at jeg kjenner på et begynnende hjerteinfarkt. Hele kroppen er i alarmberedskap mens jeg kaster meg ut av senga og ned på gulvet for å få stoppet jævelskapen, noe som ikke gjør den stikkende følelsen i brystet noe særlig bedre. Pulsen sprenger i hjernebarken før jeg med spinnvill hamring på telefonen får stoppet alarmen. Realitetene begynner å sige inn, ferien er faktisk over – sukk, akk, stønn.
Dusj og frokost er bare å glemme ettersom jeg valgte å stå opp ikke ett sekund for tidlig. Mårrastellet gjøres unna i en fei, for jeg skjønner fort at verken sminke eller dandering kan gjøre noe for det ultratrøtte ferietrynet mitt. Det er bare å hive seg i kjerra og komme seg på jobb.
Greit nok, man har jo gjort det før. Sylklar er vissheten om at denne dagen på jobb kommer til å bli sørgelig hard å komme seg gjennom, og dag to hakket verre. Erfaringen min tilsier faktisk at man først fredag første uke på jobb etter ferien er sånn passe «back on track». Først da klarer i hvert fall jeg å børste vekk den sedvanlige ferietregheten jeg har opparbeidet meg gjennom tre-fire uker der latmakken har fått utfoldet seg.
Jeg gjør uansett mitt beste mens minner om spansk sol, kalde cervezas og sand mellom tærne spiller bakerst på netthinna. Det går egentlig overraskende greit, og i et og annet øyeblikk klarer jeg å glemme ferietilstanden jeg nettopp har brutt ut av. Men det er bare til jeg må benytte meg av såkalt mobil innlogging for å komme meg inn på en nettside. Der får jeg meg nemlig en brysk sannhet smelt i trynet.
Til de som ikke kjenner slik mobil innlogging, kan jeg opplyse at man for å sikre innlogginga får oppgitt kodeord sammensatt av ett substantiv og ett adjektiv. Mange ganger har jeg humret over de tullete kombinasjonene som oppstår, men i dag følte jeg på muligheten for at min mobile innlogging kjenner meg bedre enn jeg setter pris på. Hva fikk jeg? Jo, intet annet en «svak ansatt».
Tilfeldig? I don't think so.