Dette sideblikket ble publisert etter 17. mai i fjor. Nå — dagen før nasjonaldagen — tenkte vi det kunne være greit å hente det fram igjen.
17. mai viser seg fra sin beste side der rundt tusen feststemte sjeler vandrer i tog gjennom Finnsnes. Blafrende flagg, velkjente toner fra korpsene og flotte bunader så langt øyet kan se vipper høytidsstemninga rett til topps. Vi feirer vår grunnlov og vår frihet i vårt alles kjære Norge.
Folkebladet-TV: Se 17. maitoget på Finnsnes (2017)
På Finnsnes ender toget opp på torget, hvor det nokså umiddelbart etter toggangen er klart for nasjonalsang og tale for dagen. Folk er flinke til å stille opp, og også i år var det en svær folkemengde som tilsynelatende ventet på det som skulle skje fra den mobile scenen som var satt opp for anledninga.
En folkemengde på tusen mennesker til tross, så ble det dessverre ikke mye ”Ja, vi elsker” på torget. Forsangerne prøvde så godt de kunne, men klarte ikke å overdøve summinga fra folkemengden – høylytt prating, sjårring og vandring imellom. Det som egentlig burde vært et rungende kor ble i stedet en kakofoni av ulyder.
Bedre ble det heller ikke da Marion Anne Knutsen, hun som er kåret til både årets nordlending og årets same, gikk opp på podiet for å holde tale for dagen. De som stod tett på scenen klarte kanskje å få med seg talen hun nok hadde lagt mye flid i, men vanskeligere var det for oss som ikke stod like nær. Altfor mange klarte nemlig ikke å holde stilt, snu seg mot scenen og vie taleren den oppmerksomheten og respekten hun fortjente.
Jeg gremtes over skuet, og syntes synd på både arrangør, taler og de som faktisk hadde lyst til å få med seg det som skjedde på podiet. Noen trøst er det heller ikke at dette faktisk skjer hvert et eneste år. Jeg tror faktisk det er ganske lenge siden noen 17. mai-taler på Finnsnes har gått ned fra scenen med en god følelse, for det kan ikke være mulig å unngå likegyldigheten som råder hos altfor mange i publikum.
Andre steder er 17. mai-moralen ganske annerledes, blant annet i Vangsvik har jeg fått vite. Her synger folket med på nasjonalsangen, og de holder kjeft og hører etter under talen. Nå kan man si at det i Vangsvik er ganske mye mindre forhold enn på Finnsnes, og at det må bli litt lyd når vel tusen mennesker er samlet på et forholdsvis lite areal. Sant det, men likevel ingen unnskyldning. Jeg har selv vært med og opplevd 20.000 mennesker holde det ”drype stilt” da Nelson Mandela holdt tale i Tromsdalen i 2005.
Det bør vi kunne klare å få til på Finnsnes også. Det handler i bunn og grunn om respekt. For nasjonalsangen, for taleren, for hverandre og for landet vårt.