Klaustrofobisk flyskrekk

NYTELSE Flyturen over Målselvdalen var en nytelse. Her ser jeg ned på Moen stadion og islagte Målselva.Foto: Jan-Erik Bergstad

Det har satt meg utenfor begivenheter i familien jeg gjerne skulle vært på, og det har hindret meg fra andre opplevelser jeg definitivt skulle vært på. For eksempel tur til England for å se Leeds spille fotball.

Jan-Erik Bergstad, journalist i Folkebladet
sideblikk

DET ER 23 år siden jeg sist satte meg inn i et fly. Jeg lider av klaustrofobisk flyskrekk. Det er vel ingen velkjent medisinsk diagnose, men den er funnet opp av meg fordi det føles akkurat slik. Når døren slamres igjen i sigaren av en flykropp, da begynner adrenalinet å pumpe. Ikke fordi jeg er redd for at flyet skal ramle i hodet på noen, men fordi jeg ikke liker følelsen av å sitte høyt oppe i luften uten å ha innflytelse på det som skjer.

Folkebladet-TV: Se innslag fra flyturen

DERFOR HAR JEG, siden jeg var på Ullevaal og så VM-kvalifiseringskampen i fotball mellom Norge og England (2-0 til Norge) i 1993, latt være å utsette meg for lidelsen. Det har satt meg utenfor begivenheter i familien jeg gjerne skulle vært på, og det har hindret meg fra andre opplevelser jeg definitivt skulle vært på. For eksempel tur til England for å se Leeds spille fotball.

SÅ HVOR VIL jeg med dette? Jo, sist søndag var en glimrende dag for å utfordre meg selv. Anledningen var Bardufoss flyklubbs markering av at det er 70 år siden klubben fikk sitt første fly. Da inviterte klubben publikum på flytur. Og siden jeg likevel skulle dit for å lage en sak på markeringen, så tenkte jeg at nå får det bære eller briste.

NÅ ER DET slik at når jeg først skal utfordre meg selv, så skjer det gjerne på den litt ekstreme måten. Så også nå. Jeg blinket meg ut flyklubbens Army Cub, et enmotors lite fly fra 1953 som knapt har plass til pilot og en passasjer. Den største utfordringen var faktisk hvordan jeg skulle komme inn og ut av den svært beskjedne cockpiten. Følelsen av å kle av og på seg noe fikk ny mening.

SÅ BAR DET av sted med pilot Kjell-Åge Fossland bak spaken, eller jernstangen, som stakk opp av dørken. Mens vi suste (!) bortover flystripa for take off måtte jeg kjenne etter hvordan kroppen responderte. Joda, litt i overkant av hvilepuls, men ikke mer. Imponerende tenkte jeg, og så var vi i lufta. Løftet oss sakte over moder jord, islagte Målselva og Målselvdalen åpenbarte seg i fugleperspektiv der vi putret over Målselv fjellandsby og nedover dalen mot Olsborg, Rossvoll og Målsnes.

JEG MÅTTE KJENNE etter en gang til. Var det faktisk ikke den minste gnist av nervøsitet? Her var jeg stappet ned i noe som skulle forestille et flysete, med nesen nesten i nakken på piloten og en operasjonsradius som gjør en tvangstrøye romslig. Men jeg kjente ingen panikk eller intense ønsker om å rykke meg løs fra sikkerhetsselene og bare komme meg ut (reaksjonsmønsteret er jo ikke spesiell rasjonelt når panikken tar en), og ingen form for tvangstanker.

JEG BLE nesten skuffet.

SÅ JEG TILLOT meg heller å nyte turen. For den var fantastisk. Ikke bare været, men å se Målselvdalen ovenfra var en opplevelse jeg aldri før har hatt. Jeg tok meg faktisk i å nyte turen. Om jeg er kurert? Jeg har i allefall utfordret meg selv på en måte som gjør at jeg i dag går rundt og nyter mestringsfølelsen. Og det holder i massevis.

Si din mening: Du er hjertelig velkommen til å kommentere denne artikkelen (stengt mellom midnatt og kl. 06:00). Du må være innlogget på Facebook for å kunne kommentere. Upassende og injurierende innlegg vil bli slettet! Hele debatter kan også bli fjernet uten forvarsel.

Varsle om upassende innlegg her.

sideblikk