Den store skrittjakten

I tillegg har den der dørstokkmila vært ganske uoverkommelig de siste månedene. Men å oppdage å bare ha lagt knappe 4.000 skritt bak meg når klokka har passert 20, det er deprimerende.

Maria Holm Simonsen, journalist

SKRITT - Og hvis dere skulle se en heseblesende skikkelse vandrende rundt på Finnsnes, med blikket hardt festa på venstre håndledd, så er det bare tidligere late, nå nyspreke meg, som jakter på skritt.Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpix

sideblikk

FJORÅRETS STORE julegaveslager var blant anna såkalte treningsarmbånd, duppedingser som måler hvor aktiv man er i løpet av en dag. Jeg ønsket meg en sånn, dypt og inderlig. Fikk jeg det, nei! Men som det barnet av januar jeg er, så sørget jeg for å skaffe meg den ønskede dingsen sjøl. Gratulerer med dagen til Maria, fra Maria.

FOR VEL EI uke siden kunne jeg endelig smette på meg armbåndet. Lykkelig begynte jeg å følge med på underverket, hvor mange skritt jeg faktisk beveger meg per døgn, pulsnivå, søvnrytme og så videre. Resultatet så langt har vært, vel, både interessant og sånn smått sjokkerende. Interessant fordi jeg nå får sett det svart på hvitt hvordan tingenes tilstand er, sjokkerende fordi jeg tydeligvis er langt latere enn jeg i utgangspunktet trodde.

JEG BURDE VEL egentlig skjønt det fra før at jeg med en nokså stillesittende jobb, der jeg mest sitter på ræva, ikke har det mest overdådige aktivitetsnivået. I tillegg har den der dørstokkmila vært ganske uoverkommelig de siste månedene. Men å oppdage å bare ha lagt knappe 4.000 skritt bak meg når klokka har passert 20, det er deprimerende. Det anbefalte nivået er 10.000 skritt per døgn.

MED MITT NYE vidunder har jeg også fått en viss innsikt i eget bevegelsesmønster i løpet av nattens mulm og mørke. Armbåndet registrerer det dersom jeg er oppe i løpet av natta, eller om jeg bare er urolig. Et paradoks er det at jeg, som ifølge mitt nye armbånd er nokså inaktiv på dagen, visstnok er litt av en flittigper på nattestid – våken og «restless» opptil 50 minutter til sammen. Hææææ? Trodde jeg sov jeg.

ARMBÅNDET HAR gitt meg en oppvåkning – nå skal det bli andre boller. Jeg pisker meg sjøl til å alltid ta trappa, og til å droppe bilen for å kjøre de 200-300 meterne for å handle lunsj. Og ser jeg at antallet skritt er faretruende lavt utpå kvelden, så hiver jeg meg ut på tur – til og med i 16 minus, noe den late, gamle jeg aldri ville gjort. Det hjelper på. De tre siste dagene har alle vist over 10.000 skritt, hurra for meg og takk og lov for nymotens duppedingser.

OG HVIS DERE skulle se en heseblesende skikkelse vandrende rundt på Finnsnes, med blikket hardt festa på venstre håndledd, så er det bare tidligere late, nå nyspreke meg som jakter på skritt.

Utforsk tema:

Si din mening: Du er hjertelig velkommen til å kommentere denne artikkelen (stengt mellom midnatt og kl. 06:00). Du må være innlogget på Facebook for å kunne kommentere. Upassende og injurierende innlegg vil bli slettet! Hele debatter kan også bli fjernet uten forvarsel.

Varsle om upassende innlegg her.

sideblikk