Nei takk, ikke til meg! Eller vent nå litt, solbolle sa du?

Maten blir spist opp, lunsjen går mot slutten. Inn kommer en kollega som har vært på bakeriet og kjøpt de hersens solbollene.

Stine Valjord, markedskonsulent

BOLLE Solbolle med vaniljekrem. Beklager litt dårlig bilde, jeg var mest opptatt med å spise.Foto: Stine Valjord

sideblikk

SIST HELG fikk vi kaffegjester, og jeg hadde lagt kanelboller til varming i ovnen som skulle serveres. Mor selv skulle ikke spise, det var nemlig godt planlagt på forhånd, derfor var magen mett og viljestyrken umulig å knekke. Rimelig fornøyd med meg selv og min selvkontroll, tok jeg gladelig imot besøket da de ankom.

DE HADDE med solboller. Med vaniljekrem. Ferske, myke, duftende og veldig veldig fristende. Blikket mitt begynte å flakke, mellom solbollene og min kjære. Jeg kremter. «Ehm......kanskje bare en halv......» Ja, jo, en halv må være lov finner vi ut. Jeg setter tennene i bollen, og du søte meg sinnsyke tid, det er for svarten det beste jeg har smakt på lenge. Vaniljekremen, en myke konsistensen, sukkeret oppå. Forsvunnet er alle tanker om sukkerfri januar eller beslutningene om å ikke spise kaker eller søt gjærbakst. Jeg er kun lykkelig spisende og hver eneste bit tygges og nytes.

DEN DÅRLIGE samvittigheten kommer ikke snikende etterpå heller, kun tanken om at det må være rom for slike nytelser i livet mitt, det blir så stusselig uten. Helga forøvrig går uten flere store utskeielser, jeg lager sågar sunnere, sukkerfritt godteri og nyter også det til det fulle.

I LUNSJPAUSEN på jobb idag, på selveste soldagen, sitter vi som vanlig og tygger i oss salater, knekkebrød med makrell i tomat og andre sunne saker mens skravla går. Maten blir spist opp, lunsjen går mot slutten. Inn kommer en kollega som har vært på bakeriet og kjøpt de hersens solbollene. Igjen begynner blikket mitt å flakke, jeg detter litt ut av samtalen og kjenner med hele meg nærværet av fatet som settes på bordet.

HELDIGVIS er det sånne boller uten noe inni, og noen med syltetøy. De kan jeg faktisk fint styre meg for. Jeg engasjerer meg i samtalen igjen, men får i sidesynet med meg at det blir satt et nytt fat på bordet. Blikket vandrer. «Ææææ-æææ-æær det vaniljekrem i de bollene der?», stammer jeg. Jeg var jo mett for kun få minutter siden. Jeg får bekreftet at ja, der er noen med vaniljekrem.

SOM I SAKTE film beveger hånden seg, armen strekkes ut mot fatet midt på bordet, jeg må til og med lette litt på kroppen for å nå tak i en. Jeg deiser ned i stolen igjen med en bolle i hånda. En hel en denne gangen, ikke en halv. Jeg tar en stor bit, og du slette meg tid og herre fred og dager så god den er! At det går an å lage noe så sinnsykt godt!

ALTSÅ, MAN takker ikke nei til solboller i lunsjen når det er én gang i året, det er rett og slett uhøflig. Og når det kommer kaffegjester som har med «beta te kæffien» som jeg kaller det, da er det jo rett og slett uoppdragent å nekte å smake kun for å spare seg noen kalorier. Og jeg blir altså så vannvittig lykkelig av å spise en solbolle med vaniljekrem!

OG JEG MENER jeg har lest en plass at viljestyrken er som en muskel, den må trenes opp. Og så har jeg lest en annen plass at når man trener opp muskler, må man restituere og ha treningsfrie dager innimellom. Så da er min konklusjon at jeg gjør alt helt etter boka! :-)

Her kan du følge bloggen min

Utforsk tema:

Si din mening: Du er hjertelig velkommen til å kommentere denne artikkelen (stengt mellom midnatt og kl. 06:00). Du må være innlogget på Facebook for å kunne kommentere. Upassende og injurierende innlegg vil bli slettet! Hele debatter kan også bli fjernet uten forvarsel.

Varsle om upassende innlegg her.

sideblikk