HJELP, JEG HAR vært på romjulssalg! Og ordet hjelp er ikke tilfeldig utvalgt i denne sammenhengen.
EGENTLIG BURDE alarmklokkene kimet i mitt juleøre allerede da jeg på vei inn i en klesbutikk i andre etasje møtte en ung dame med målrettet gange. Hun var på vei ut av butikken, må vite, og her hadde tydeligvis all romjulsharmoni forduftet: – Ikkje faen om æ fikk pengan telbakers, lød hennes oppbrakte kommentar til venninnen.
NÅ VEL, tordenskyer i emning, men ingen reel fare å spore. Ikke før vi på vei mot lekebutikken i folkemagnetens første etasje ble vár av handlevognene i dagligvarebutikken. Det vil si, de var ikke der. Bare to stykker stod igjen, noe som straks kunne forklares med tre, eller var det fire, parallelle køer fra kassaapparatene og et par kilometer innover i lokalene. Minst! Nå kimet det ikke bare i kirkeklokker, alarmklokker og alle andre klokker, det lyste rødt i alle varsellamper også. Men tok man notis av dette? Nei da.
MED GANGSYN som en julebordsgjest på vei mot nærmeste drosjekø klokka tre om natta, kapret vi siste vogn og bega oss fluksens inn i helvete. Altså butikken. På dette tidspunkt må det skytes inn at jeg og 11-åringen ved min side antakeligvis var de minst opplyste hva gjaldt den babelske forvirringen i lokalene. Men Babels tårn, og eventuelle andre bibelske sammenligninger – vogner og mennesker galopperte tross alt i alle himmelretninger – måtte straks vike plass for en kjapp telefon til den interne Opplysning, altså familiens handlemester. Her lot vi oss fortelle at det var opphørssalg om å gjøre. Halv pris på alt! En lykke på ferden i den andre enden av øret var alt jeg rakk å registrere før både gir og turtall skiftet. Knekkebrød og suppeposer, her kommer vi!
DEN FØRSTE nærkontakten inntraff ved frokostblandingenes hyller. En godt voksen dame sperret alle muligheter, og trodde åpenbart at hun var landhandelens for dagen eneste kunde. En oppførsel hun selvsagt delte med alle oss andre. Da en nesten to meter lang kropp kom kveilende over både henne og vogna, ble hun dog klar over min egen tilstedeværelse. Ålreit, det var ikke mitt stolteste øyeblikk, men i krig, kjærlighet og opphørssalg er alt tillatt!
NESTE STOPP: Kjøleavdelingen. Her hamstret vi ost og melk som om Putin stod med fortroppene på Lund-kaia og en nært forestående beleiring var under oppseiling. Pølser og alt som minnet om kjøtt merket vi dog bare en fjern eim av i hyllene litt lenger inn. Tombola. Men heier man først på et lag som har en nederlender til sjef, med en fotballfilosofi hvis aner går tilbake til fossilene i silurtiden, har tap etter hvert blitt nokså enkle å svelge. Videre!
AT KASSAKØEN faktisk bevegde seg framover er jeg fremdeles i tvil om. Men til slutt, etter at det hadde gått så lang tid at man begynte å sjekke holdbarhetsdatoen på flere av varene, kom vi da fram til kassen. Og den luktet det svidd av. Jeg tuller ikke: Det luktet svidd! – Peis bære på mens detta fremdeles fungere, utbrøt en lattermild butikkansatt med svetteperler i pannen. Foruten en hyggelig ung dame som stappet varene i posene, skulle dette vise seg å bli kassakøens første og eneste smil.
OG DA skulle man vel tro at alle farer var over? Langt ifra! For å være litt smart – det hender jo av og til at man tror man er det – hadde jeg parkert kjøretøyet innomhus i et parkeringshus som nå syntes å befinne seg i en fjern galakse. Min førstefødte ble derfor ikke svøpt i en krybbe, som skikken fra tid til annen har vist seg å være rundt disse høytidsdagene, men i stedet bedt om å passe på fire tonn på hjul eller noe deromkring. Altså handlevognen og dens innhold.
PÅ VEI BORT til parkeringshuset støtte jeg så på et nært familiemedlem som samtidig fikk dagens største sjokk: Jo da, jeg har vært og handlet på fjerde juledag. Mat! Og visst var det kul på vogna. Mens denne personen fordøyet julebudskapet, langt drøyere enn en jomfrufødsel i en stall, og samtidig gransket meg for tydelige signaler på gryende sinnsforvirring, bega jeg meg videre for å plukke opp bil, sønn og varer.
VEL HJEMME gjorde høna i kurven store øyne over en fem-seks smekkfulle handlenett, forståelig nok. Hvor vi skulle få plass til dette i et allerede fullt kjøleskap? Nei, det var det visst ingen som hadde tenkt på.