LEDER I FpU Lenvik, Tonje Lavik, åpner sitt innlegg i Folkebladet den 22.10 veldig sterkt, og i samsvar med faktagrunnlag, når hun redegjør forskjellen mellom flyktninger og asylsøkere – en forskjell som den store majoriteten av innbyggere av dette landet ikke er klar over. Beklageligvis er dette det eneste resonnementet i Laviks innlegg som er basert på faktaopplysninger. Samtidig stusser jeg på hvorfor Lavik bruker halvparten av sitt innlegg på en slik forklaring som er irrelevant i denne sammenheng. Lavik har tydelig et subjektivt behov for å vise kunnskap, noe som jeg for øvrig ikke har noe i mot. Problemet er at kunnskapen fremvist i denne sammenheng er helt ut av konteksten av tema vi diskuterer.
Blir matt av FpUs Heimly-forslag
FPU vil legge ned asylmottaket
LENVIK KOMMUNE er en stor kommune i sammenligning med en gjennomsnittlig kommune i Norge. Antall flyktninger Lenvik kommunestyre har besluttet å ta i mot er på ingen måte for stor for en kommune på denne størrelsen. Både formelle institusjoner, private foretak og frivillige organisasjoner i kommunen gjør en utmerket jobb ifht. integrering. I denne sammenheng er det verd å nevne både Senter for læring- og integrering, Frivilligsentralen og Heimly asylmottak. I tillegg til dette finnes det et stort nettverk av individer i kommunen som er store bidragsytere, med stor arbeidsinnsats, i forhold til dette arbeidet. Når Lavik fremmer sin påstand, undergraver hun mennesker som jobber med integrering og arbeidet som legges til grunn hver bidige dag.
HVIS VI TAR hele landet i betraktning, fremstår Laviks påstand enda mer som et «bomskudd». Norge, ett av verdens rikeste land med den høyeste gjennomsnittlige levestandarden og ett av få land i verden med penger på bok, tar i mot i gjennomsnitt 10.000 asylsøkere per år. Av disse er 2.000 i gjennomsnitt såkalte kvoteflyktninger. Ca. halvparten av de 10.000 returneres hvert år. Hvis vi da tar dette tallet og sammenligner det med antall flyktninger i et fattig land som Jordan, der det bor over to millioner flyktninger, da faller hele påstanden til Lavik i grus. Selvsagt skal ikke Norge ta i mot alle flyktninger i verden. Men når det i verdens rikeste land, der attpåtil flere kommuner sliter med å opprettholde folketallet, skrikes og ropes høyt når vi tar i mot 10.000 asylsøkere, da mener jeg at irrasjonaliteten har nådd nye høyder.
DET SISTE «bomskuddet» fra Lavik kommer på slutten av innlegget. Lavik mener at jeg stikker hodet ned i sanden fordi jeg ikke ser hennes realitet i forhold til den feilslåtte asylpolitikken vi driver i dette landet. Til dette har jeg følgende å si til Lavik: Over 66 prosent av de med innvandrerbakgrunn er sysselsatt i dette landet. Det er en sysselsettings prosent som veldig få land i verden har å vise til. Hvis vi hadde fjernet denne arbeidsstyrken, da hadde flere sektorer i dette landet stoppet opp – der i blant helsesektoren. Med en eldrebølge (liker egentlig ikke å bruke begrepet) på tur, kommer vi til å ha behov for langt flere. 972 av 1.000 av de med innvandrerbakgrunn i dette landet har aldri begått en kriminell handling. Dette er også tall der Norge ligger på toppen i sammenligning med andre land. Med disse tall som bakgrunn, vil jeg ha tenkt meg både to og tre ganger før jeg definerer norsk asylpolitikk som feilslått. Tallene er for øvrig innhentet av SSB.
TIL SLUTT VIL jeg si følgende til Lavik: Det å tørre, er ikke det samme som å kunne. Verken jeg, eller andre som deler samme verdigrunnlag og syn på dette samfunnet som meg, har avvist denne debatten eller vist noen form for redsel. Tvert i mot, en slik debatt er bra for samfunnet fordi man får en mulighet til å tilbakevise mange myter og troll-argumenter i forhold til innvandring og integrering som florerer på sosiale medier nå for tiden. Jeg mener det bare er trist når det å tørre å ta debatten er viktigere enn innholdet i debatten, og brukes som formål å danne splid i et samfunn basert på demokratiske verdier, likeverd og medmenneskelighet. I stedet for å rope høyt uten belegg, inviterer jeg Lavik til å tilbringe noen timer sammen med meg og andre mennesker som er resultat av feilslått asylpolitikk. Preferanseendring skjer når man minst forventer den.