Historieløs avmakt

Skal vi snart begynne å bruke den lærdommen historien har gitt oss?

Bjørnar Barbogen, pensjonert hæroffiser

KONTRAST: - Kun en liten prosentdel av de innkalte mannskaper til repetisjonsøvelser var fysisk i stand til å bære full stridsutrustning i stridsgruppert avdeling over en strekning på en mil. Dette i sterk kontrast til general Fleischers mannskaper som var rekruttert fra hardtarbeidene nordnorske og trønderske fiskere og småbønder, og derfor vel vant med et nærmest umenneskelig slit, skriver Bjørnar Barbogen. Foto: Øyvind Aukner  Foto: Øyvind Aukner

debatt

Generalmajor Torkel Hovland skrev i mars 2001 en artikkel i Norsk Militært Tidsskrift (NMT) under tittelen «Historeløshetens pris», en artikkel som bør bli obligatorisk lesning for politikere, offiserer og andre som føler ansvaret for ivaretakelse av Norges sikkerhetsbehov.

Hovland trekker de lange linjene som det er nødvendig å forstå for å kunne lære av historien, og derfor også for å kunne lære av tidligere feilgrep. Hovland påviser hvordan historieløshet, myter, manglende analyser, politisk kortsiktighet og manglende politisk forståelse medførte at Forsvarssjefen ved framleggelsen av Forsvarsstudien år 2000 (FS 2000) var i en situasjon hvor han, sitat: «....åpenbart gjennom et systemkollaps fremtvunget av et økende sprik mellom mål og midler (er) henvist til å forsøke å redde stumpene av en norsk forsvarsorganisasjon ved å klamre seg til det han anser som den høyeste årlige bevilgning han realistisk kan regne med».

FS 2000 skisserte et «kriseløsningsforsvar». Kun en gang tidligere i vår moderne historie ligger de samme ideene til grunn for dimensjoneringen av vårt forsvar. Forsvarsordningen av 1933 hadde et noenlunde tilsvarende siktemål. Og på samme måte som i årene etter 1933, ble selv ikke minimumsløsningen i FS 2000 fulgt opp med tilstrekkelige midler og tiltak. FS 2000 ble for drøy kost for stortingsflertallet. Behandlingen i juni 2001 ga som kjent det resultat at Stortinget vedtok en betydelig større styrkestruktur enn hva FS 2000 anbefalte, men uten at stortingsflertallet kunne bli enig om hvordan dette skulle finansieres. Budsjettbehandlingen høsten 2001 ga da også som resultat et forsvarsbudsjett med en økning på mellom to og tre prosent, langt unna de 6,6 prosent som Aftenposten i juni samme år hadde regnet seg fram til at Stortingets vedtatte struktur ville komme til å koste.

I årene etterpå fortsatte underfinansieringen i forhold til vedtatt struktur. Men samtidig fortsatte også den politiske «skjønnmalingen» av Forsvarets kapasiteter, helt til trenden ble snudd ved regjeringsskiftet i 2013. Men i dag ligger det på bordet en langtidsplan (LTP) som, gjennom stortingsbehandlingen sist høst, ser ut til å bevege seg i samme retning som den lite ærefulle behandlingen av FS 2000. Dette gjelder spesielt Hæren, som jo i praksis vil måtte bygges opp helt fra grunnen av. Og veien til det reduserte Forsvaret, og spesielt til den praktisk talt manglende Hæren, er brolagt med et konstant misforhold mellom ambisjoner og midler.

Vårt forsvar var, ifølge Hovland, fra 1945 og helt fram mot slutten av 90-årene, bygget på totalforsvarskonseptet etter det mønster som ble etablert av general Fleischer under felttoget i Nord-Norge i 1940. Også den offensive manøverdoktrinen som, så sent som i Forsvarsordningen av 1994, ble lagt til grunn for Hærens operasjonsteknikk, styrkeutvikling og trening, var bygget på lærdommer fra Fleischers Narvik-felttog, det eneste vellykkede, innenlandske felttog gjennomført av norske styrker i moderne tid. Som kjent endte dette med at den tyske okkupasjonsmakten ble drevet opp i et hjørne ved grensen mot Sverige, nazistenes første militære nederlag.

Men forutsetningene for en slik doktrine sviktet etterhvert totalt. I en artikkel i Norges Militære Tidsskrift (NMT) nr. 10/2001, skriver Generalmajor Sverre Disen at en gjennomgang av Hærens materiellpark gjort av Forsvarets Forskningsinstitutt midt i 90-årene, konkluderte med at hærens materiell kun dekket 62 prosent av behovet til daværende struktur. Likeledes viste en gjennomgang av 12 store feltøvelser i tiden 1980 til 1990 treningsstandarer som ble betegnet som: «foruroligende svakt», hadde «alvorlige svakheter» og «alvorlige stridsmessige svekkelser». I tillegg var det ikke mulig å spore påviselig framgang fra øvelse til øvelse. Kun en liten prosentdel av de innkalte mannskaper til repetisjonsøvelser var fysisk i stand til å bære full stridsutrustning i stridsgruppert avdeling over en strekning på en mil. Dette i sterk kontrast til general Fleischers mannskaper som var rekruttert fra hardtarbeidene nordnorske og trønderske fiskere og småbønder, og derfor vel vant med et nærmest umenneskelig slit.

Daværende direktør ved Forsvarets forskningsinstitutt, Nils Holme, påvisete i en kronikk i Aftenposten 10. juli 2001 at forsvarsbudsjettet i tiden 1990 til 2000 ble redusert med ca 20 prosent i reelle verdier uten at ambisjonene ble redusert tilsvarende.

De fortsatte manglende bevilgninger i forhold til vedtatt struktur, kombinert med konsekvensen av det omfattende terroranslaget mot USA i 2001, gjorde at Norge ganske raskt ble tvunget til å utvikle det som kan kalles et ”»alliansetilpasset forsvar». Små enheter som var utdannet og tilpasset til å kunne samvirke med allierte styrker på en internasjonal stridsarena og i kampen mot terror. For Norge som småstat betydde dette at prioritet ble gitt til Luftforsvaret og Sjøforvaret, men med store etterslep for vedlikehold. For Hærens vedkommende var konsekvensen, i tillegg til manglende vedlikehold, utvikling av svært små, spesialiserte enheter, samt mindre kampgrupper som kunne deployeres der det var behov.

Deltakelse i internasjonale operasjoner mot terror — spesielt i Afganistan – fikk store praktiske konsekvenser for Hæren. Deltakelsen i Afganistan var karakterisert av operasjoner utført i små grupper og med lett bevæpning. Vi fikk en generasjon eller flere med hæroffiserer så godt som uten øving i stridsledelse av større enheter, enheter som også omfattet bruk av artilleri, stridsvogner og luftvern. Og heller ikke øvelse i samvirke med marinestyrker og i operasjoner under et realistisk scenario for fly- og helikopterstøtte. Fly- og helikopterstøtte til hærstyrkene i Afganistan var lett å skaffe og kom raskt, noe som er et helt urealistisk scenario for de aller fleste operasjoner i en forsvarskrig i Norge. Samtidig var det omtrenet ingen øvingsaktivitet i Norge som omfattet større styrker.

Andre konsekvenser var at taktiske, operative doktriner ikke ble oppdatert og fornyet i takt med teknologiske endringer og, etter hvert, et stadig økende trusselbilde fra Russland. Videre ble den materielle fornyelsen av Hæren, inklusive vedlikehold, stort sett lagt i «fryseboksen», med unntak for det utstyret som var nødvendig i krigen mot terror. På den positive siden satt Forsvaret igjen med noen svært gode, men små, spesialstyrker.

Som synliggjort ovenfor må Hæren, for de fleste praktiske formål, bygges opp helt fra grunnen av, hvilket ikke er tilfellet for sjø og luft. Når opposisjonen i Stortinget kritiserer at Langtidsplanen (LTP) for Landmakten kom ett år senere enn for sjø og luft, er dette derfor i beste fall basert på historieløshet og manglende kunnskap.

Med forsvarsforliket mellom regjeringen og Arbeiderpartiet sist høst, er vi tilbake til årene før 2013 med underdekning, samtidig som vi er i noenlunde tilsvarende situasjon som ved etableringen av «kriseløsningsforsvaret» ci 1933 og 2001. Forsvarsordningen av 1933, kombinert med manglende oppfølging, førte til en nasjonal katastrofe som ansvarlige politikere hverken ville eller klarte å forutse. Og i 2001 hadde vi, basert på FS 2000, enda muligheten til å stoppe forfallet i Hæren, men gjorde det ikke.

Historien gjentar seg selv. Dette er godt illustrert av Aftenpostens sitater av de respektive lederne i forsvarskommiteen i 2001 (Røssjorde fra Frp) og i utenriks- og forsvarskomiteen (Anniken Huitfeldt) rett før jul i 2017. Røssjorde: «Spesielt kom sentrumspartiene med (.... merkverdige forslag til innsparing og finansiering som neppe er realistiske. Det gjør at strukturen er underfinansiert, i forhold til det de andre partiene går inn for». Huitfeldt: «Jeg er urolig for at Forsvarets langtidsplan nå er underfinansiert». Og vår nye forsvarsminister har uttalt at han «vurderer å skyve på noen materiellinvesteringer».

Hva disse sprikene fører til vet vi av erfaring. Likevel gjøres de samme feilgrepene som tidligere, og med det resultat at forvitringen av Forsvaret fortsetter. Snart er det ingenting igjen. Skal vi snart begynne å bruke den lærdommen historien har gitt oss?