Kommunens påståtte krig mot den frie pressen

- Dette handler ikke om journalistikk, men etikk.

DOKUMENTASJON - Verken administrasjon, folkevalgte og ikke minst pressen selv, er tjent med at man skal stå med vaktsomt blikk mot journalister, og lure på om det som sies dokumenteres digitalt, skriver Arve Svestad. Her fra presentasjonen av den nye nettsiden til Senja kommune.Foto: Susanne Noreng

Den frie presse er avhengig av tillit, både fra befolkningen og kilder

Arve Svestad
debatt

I leserinnlegg i Folkebladet 29. desember kommer uavhengig kommunestyrerepresentant Jasmin Agovic-Nordaas med utsagn og påstander som dessverre ikke kan passere uten kommentar fra undertegnede.

For å ta det åpenbare først; Nei, Lenvik kommune er ikke i krig med verken Kommunal Rapport eller andre deler av den frie pressen. Som ved all kontakt med media prøver kommunen etter beste evne å levere sannferdig og korrekt informasjon og dokumentasjon, innenfor de frister som gjelder og ut i fra øvrige forventninger. Når det konkret gjelder Kommunal Rapport, har Lenvik kommunes administrasjon kommentert og besvart avisens spørsmål og påstander, og utlevert dokumenter i rikt monn etter utallige innsynskrav. Så her skal Agovic-Nordaas få korrekt i sin påstand; Ja, Lenvik kommune vier mye tid og energi til denne avisen. Men av helt andre årsaker enn forsøk på å kneble den «frie presse».


«Krigen mot den frie pressen»

Anklagene mot Kommunal Rapport om ulovlig avlytting

For å sette den aktuelle hendelsen i korrekt perspektiv, er det greit å kort skissere hvordan samspillet mellom kommunen og media i all hovedsak fungerer. Kort beskrevet er det tre prinsipper; Det tradisjonelle intervjuet, referent fra åpne møter, og bruk av skriftlige kilder. Det siste punktet omfatter alt fra møtereferater, saksutredninger, inn- og utgående brev og e-poster, informasjon på nettsider og sosiale medier osv. I alle situasjoner er kommunens ansatte (og folkevalgte) klar over sin rolle; uttalelser og skriftlige formuleringer kan brukes av media i den kontekst de er gitt.

Siden det er åpenbart at Jasmin Agovic-Nordaas ikke har lest selve brevet som er oversendt Kommunal Rapport, men kun forholder seg til medias omtale av dette, er det på sin plass å presisere at undertegnede ikke var en del av gruppen som ble utsatt for Kommunal Rapports antatte overtramp, slik han hevder i sitt innlegg.


Anklager journalist for ulovlig avlytting

Lenvik kommune anklager fagbladet Kommunal Rapport for ulovlig avlytting.

Videre var det ingenting med journalistenes oppførsel som tilsa at de viste spesiell interesse av samtalen som foregikk noen meter unna, heller tvert imot. De var opptatt med sitt, og samtalte seg imellom. At den ene journalisten har hatt sin mobiltelefon på opptak, med den hensikt å dokumentere hva som ble sagt i samtale hun ikke var en del av, ble så langt kommunens administrasjon oppfattet mer bekreftet enn benektet, og dette er også bakgrunnen for brevet som er sendt.

For Lenvik kommunes del er det redelig å gi avisen mulighet til å komme med sin versjon av hendelsesforløpet. Og hvis kommunens oppfatning av hva som skjedde bekreftes, vil det være naturlig at det også gis forklaring på hvorfor opptaket ble gjort og hva det eventuelt skulle brukes til. Og gjerne også om dette er arbeidsmetodikk som avisens ledelse anerkjenner og føler seg komfortabel med. Hva kommunen foretar seg videre, avhenger til en viss grad av svaret fra Kommunal Rapports ledelse.

Hvorvidt journalistens handlinger er brudd på straffelovens bestemmelser om ulovlig avlytting er det nok riktig å la de med juridisk kompetanse gjøre vurderinger av. Men det er uansett på sin plass å dvele litt ved det prinsipielle ved journalistens arbeidsmetoder. Hvis Lenvik kommune ikke påtaler, og dermed underforstått anerkjenner denne type handlinger, passerer vi en grense ingen, verken administrasjon eller folkevalgte, er tjent med. For hvor skal da grensen for personvern og den private sfære gå?

Dagens smarttelefoners generelle mikrofonkvalitet, eventuelt supplert med en bitteliten retningsstyrt mikrofon, gjør at de kan «oppfatte» innhold i samtaler, som det menneskelige øret ikke der og da kan. Dermed oppheves de normale «fysiske» grensene for hva som regnes som trygg avstand til at tilhørere (ved bruk av digitale hjelpemidler) kan overhøre innhold i en privat samtale.

Verken administrasjon, folkevalgte og ikke minst pressen selv, er tjent med at man skal stå med vaktsomt blikk mot journalister, og lure på om det som sies dokumenteres digitalt. Og det både bør og skal være unødvendig for alle som oppholder seg i nærheten av journalister å måtte trekke seg tilbake til ett «lukket» rom for å diskutere tema som ikke er ment for offentligheten.

Den frie presse er avhengig av tillit, både fra befolkningen og kilder. Hvis dette, for kildenes del, byttes ut med mistro og usikkerhet i forhold til hva som kan sies og på hvilken måte dette benyttes, er vi kommet i en situasjon ingen er tjent med. Frem til nå har interaksjon og samhandling mellom administrasjon, folkevalgte og journalister vært preget av tillit, respektfull behandling og en uformell og avslappet tone. Dette har Lenvik kommune ikke noe ønske om å endre på, men da må alle parter opprettholde redelighet i sine arbeidsmetoder.

Dette er ikke noen krig mot den frie pressen. Dette handler ikke om journalistikk, men etikk. Eller sagt på en annen måte; evnen til å oppføre seg riktig ut fra de skrevne og uskrevne reglene. Med andre ord god gammeldags folkeskikk!