Det skjer hvert år. I dagene før 1.mai får vi høre at arbeiderbevegelsens kampsaker er avleggs og umoderne. At vi ikke lenger kan få folk til å masjere for våre tradisjonelle paroler, rettferdighet og likhet. Kan hende er det riktig. Det kan kanskje stimulere noen til å finne fram til nye paroler.
Jeg tror imidlertid at kampen for rettferdighet aldri blir avleggs. Jeg tror tvert i mot at vi trenger den mer enn noensinne! Jeg leste for en tid siden en serie om «Rikdom og nød — de nye klasseskillene i Norge». Her bekreftes det klare inntrykket mange av oss har hatt, nemlig at forskjellene nå blir større. Det gjelder både de rene inntektsforskjellene og forskjellene i samlede levekår. Sterkere enn noensinne har vi dessuten en opphopning av dårlige levekår.
De som har dårlig inntekt har også dårlig utdanning, bor dårlig, har dårlige miljøforhold rundt seg. Alle ekstrafordeler tilkommer dem som er velstående fra før. Flertallet tror forskjellene vil øke. Det er urovekkende fordi det betyr at tilliten til utjamnings- og rettferdighetstanken er lagt i grus. Det betyr også at folkeflertallet ikke lenger oppfatter Arbeiderpartiet som en kraft som arbeider for utjamning og rettferdighet. Det er ille. Kanskje er det derfor de ikke masjerer med oss i arbeiderbevegelsen?
Velferdssamfunnet er bygd gjennom plan og styring. Men aller viktigst var likevel den folkelige oppslutningen om velferdspolitikken. Velferdssamfunnets viktigste hjørnestein var at vi skapte oppslutning om den enkle, men likevel grensesprengende ide at vi løfter mer når vi løfter i flokk. Velferdssamfunnet betydde at vi hadde vunnet kampen om den kollektive fornuft. Men så gjorde vi en stor forsømmelse. Vi trodde kampen om den kollektive fornuft var vunnet en gang for alle. Vi trodde til og med at den fulgte kromosomene inn i en ny generasjon. Det var feil.
Da vi sluttet å dyrke det ideologiske grunnlaget for velferdssamfunnet, begynte det å smuldre bort. Jeg kan nevne privatiseringsdebatten og frihetskampanjen som eksempler på svak ideologisk selvtillit i en tid da presset fra høyre er sterkt og vår egen forsvarsevne liten. Selvsagt er det riktig å lete etter nye veier. Men mon tro om vi ikke leitet i de gale landskapene. Vi ble presset på at sosialdemokratiet var umoderne. Altså gjalt det å finne fram til det moderne.
La meg gå de moderne løsningene mer etter i sømmene. Det som i dag ikles de nyeste moter er imidlertid ikke noe annet enn de eldgamle løsninger, overveiende private løsninger, fritt finansmarked, større vekt på konkurranse, angrep på fagforeninger. Dette er eldgammelt, og virkningene gir oss det urettferdige samfunnet vi gjorde opprør mot for 100 år siden. Det er den kollektive sosiale samvittigheten det norske velferdssamfunnet bygger på som tilhører vårt århundre, og som er ny, radikal og moderne. Og jeg nøler ikke med å utrope det vi vanligvis kaller den skandinaviske velferdsmodell til det mest vellykkede sosiale og økonomiske eksperiment vår verden noen sinne har sett. Vis oss et samfunn, en modell, som har gitt større likhet, større frihet og større levekår for folk flest.
For arbeiderbevegelsen er det ikke et praktisk eller et hensiktsmessighets spørsmål om viktige oppgaver skal løses i privat eller offentlig regi. På en rekke områder er det nettopp ved at det offentlige får ansvar for en oppgave, at vi kan sikre både rettferdighet, likhet og god tilgjengelighet for alle innbyggerne. Jeg synes det blir stadig klarere at privatisering er velferdspolitikk under fremmed flagg. Privatisering som sådan har ikke noe å gi fordi den bærer i seg en permanent kilde til ulikhet. Det er mest rettferdig at helsetilbudene skal være like for alle. Det er rettferdig at bussen kjører innom de stedene der trafikkgrunnlaget ikke er stort nok for et privat busselskap.
Når en ser det på denne måten blir det neppe noe mål å redusere den offentlige sektor. Dersom vi kan påvise at behovene i framtida dekkes bedre ved å øke den offentlige sektor bør vi faktisk si det, og gjøre det. Selvsagt må vi legge mye arbeid i å effektivisere offentlig sektor. Argumentet for det er at vi ønsker å få mer igjen av det vi setter inn, ikke at vi ønsker å spare på budsjettene slik at vi kan få plass til skattelettelser.
Jeg ønsker ikke med dette å legge død en debatt om offentlig sektor. Vi bør følge den med falkeblikk og vi bør bli bedre til å prioritere mellom de oppgavene som skal løses, og med hvilken kraft som skal brukes for å løse dem. Men det blir noe halvhjertet ved slike debatter dersom det ligger som en underliggende forutsetning at det offentlige forbruket skal ned. Da har vi pålagt oss en tvangstrøye som samsvarer dårlig med våre ambisjoner om å løse stadig nye oppgaver i samfunnet.
Vi må også bli klarere til å uttrykke hva som er urettferdig, og hvordan vi vil bekjempe urettferdigheten. Vi må gjenreise respekten for arbeidet. Det må vi gjøre på to måter, både ved å opprettholde kravet om full sysselsetting og ved å understreke at arbeidet skaper verdier og må lønnes rettferdig. Det er betenkelig at arbeidsløsheten nå ikke påkaller nevneverdig oppmerksomhet i vår alminnelige politiske debatt. Det er ikke bare den ene veggen som blir borte i vår velferdspolitikk dersom dette kravet frafalles, det er selve grunnmuren. Arbeidsløshet undergraver menneskeverdet på en ødeleggende måte. Det er urettferdig at noen har arbeid mens andre ikke har det.
Vi må gjenreise det ideologiske forsvar for likhet. Likhet betyr selvsagt ikke at alle skal være like. Det er nettopp fordi menneskene er så utrolig ulike at det er viktig at de får like muligheter og at de har det samme menneskeverd. Alle skal ha muligheter til et godt liv med god matriell standard og rike utfoldelses muligheter. Det har vi ikke når noen bor under elendige boforhold, og når noen har en miljøverdag som verken gir dem lys, sol eller luft, eller når noen ikke får den praktiske bistand som trengs for å greie de daglige gjøremål.
Alt dette kan sies svært enkelt: Vi bør gjenreise rettferdighet som overordnet politisk prinsipp. Videre må vi på alle områder føre en politikk som faktisk fører til større rettferdighet. Da vil tusener av mennesker i vårt land kjenne igjen arbeiderbevegelsen. Og unge tusener vil få en klar politisk kraft å forholde seg til. Kanskje er det det som skal til for å gjendrive påstanden om at arbeiderbevegelsens gamle paroler er avleggse og umoderne. Og arbeiderbevegelsen er bedre når den slåss for rettferdighet og solidaritet enn når den slåss for kronekursen.
Det gode samfunn må vi til enhver tid lete etter. Vi må ha tenkere med visjoner, politikere som har vilje og evne til å se lenger enn til neste års budsjett.
