Som Karen Blixens sterke kjærlighet til Afrika, vil de fleste nordlendingene kjenne tilhørighet og felles identitet til landsdelen — det er mitt, ditt og vårt Nord-Norge. Jeg klarer ikke å skille Nordland, Troms og Finnmark på min hit-liste. Alle tre er storslagne, særegne og en del av det Nord-Norge jeg elsker.
Jeg tenker den opphetede debatten om regionreformen i for stor grad dreier seg om geografi og navn, og for lite om identitet og samhørighet. Nordnorsk identitet har vokst fram gjennom hundrevis av år. Den er bundet sammen av kysten som ferdselsåre, kulturbærer og levevei. Slektskap og relasjoner ligger som et finmasket nett over det nordnorske kartet. Nordlendingens sjel strekker seg fra Brønnøysund til Kirkenes. Som en seig muskel herdet av røft klima og trange kår.
Legges det nå an til at muskelen kuttes i to? Selv om prosessen har vært grundig og korrekt, aner jeg at mange nordlendinger synes det gikk i raskeste laget. Hvorfor ble beslutningen akkurat slik, spør de? Og hva betyr det for meg — ikke i morgen, men på sikt? Vil en ny administrativ grense gi den nordnorske identiteten et banesår? Eller med litt spissere penn: Vil vår felles identitet forblø etter at den administrative kniven har gjort sitt kutt? I et slikt perspektiv er det bortimot uvesentlig om grensen trekkes nord eller sør for Vestfjorden.
Motargumentet til min noe pessimistiske innfallsvinkel ligger i innledningen: Vi har en sterk felles nordnorsk identitet med dagens fylkesinndeling. Sånn sett kunne to regioner snarere forsterke tilhørigheten i nord. Dessverre er det minst to grunner til motbør: For det første vil reformen utløse dynamikk som åpner for større negativ konkurranse mellom de to gjenværende regionene. Hvem skal, eksempelvis, ha sterkest eierskap til nordområdene og Arktis? Svaret gir seg nesten selv — det må bli den nordligste av de to regionene. Og det er synd for Nordland! I sin tur utløser det områder hvor Nordland muskler opp i skarp konkurranse mot sin nordlige nabo. Tendensene til et nytt «slag om Narvik» er allerede synlige. Malmbyen spiller en nøkkelrolle som transportknutepunkt i en øst-vest korridor, og både dagens Troms og Nordland kaster lengselsfulle blikk mot Svarta Bjørns hjemby. Hvem vinner Svarta Bjørns hjerte?
Den andre grunnen skyldes at Norgeskartet endres. Nord-Norge vil påvirkes av fylkessammenslåing i andre deler av landet. Sterke regioner vokser fram og vil kreve sin rett til å bli hørt på Løvebakken. Da må de minste i klassen rope enda høyere for å overdøve de store. Det er grunn til å minne om at bare ni prosent av Norges befolkning bor i de tre nordligste fylkene. Risikoen for å bli overhørt er ubehagelig stor. Riktignok er vi stor i kjeften nordpå, men det gapes høyt i Midt-Norge og på Vestlandet også.
Omkamper er sjelden et gode. Stortinget har fattet sin beslutning. Det må selvsagt følges opp samvittighetsfullt og lojalt. Samtidig vil det være framsynt — når prosessen nå sparkes i gang — å finne løsninger som ikke kompliserer muligheten for et framtidig samlet Nord-Norge. Sannsynligvis vil verden se annerledes ut engang i framtida. Da er det klokt å ikke ha brent for mange bruer.
Verdiene mellom folk i nord blir nok det viktigste å ta vare på i tida framover. Nærhet framfor avstand. Raushet framfor særinteresser. Inkluderende framfor ekskluderende. Helhetlig i stedet for stykkevis og delt. Under omstilling trenger nordlendingen og landsdelen en ekstra porsjon med omsorg.
