Kan det være så vanskelig å få denne Nord-Norgebanen bygd?

jernbane

VENTETID Jernbanen nord i landet lar fremdeles vente på seg, konstaterer jernbaneforkjemper Hilde Sagland fra Olsborg.Foto: Jan-Erik Bergstad

Prosjektet trenger verken verdens lengste og djupeste undersjøiske tunnel, verdens lengste hengebru eller verdens lengste flytebru – ei heller verdens djupeste brufundament, eller verdens første hengebru med flytende tårn.

Hilde Sagland
debatt

I boka «Stambanen gjennom Nord-Norge», utgitt i 1949 av jernbanekomiteene i Nordland og Troms fylker, kan en lese følgende resolusjon: «Representanter for Norges tre nordligste fylker bestående av 94 ordførere, medlemmer av Troms og Nordland jernbanekomiteer, representanter for næringslivet og humanitære institusjoner, sivil og militær administrasjon samlet i møte i Narvik 20.oktober 1946, fremholder kravet om stambanens fullførelse til Kirkenes som den viktigste oppgaven i landets jernbanepolitikk - - - » Møtets fasit var: «Om stambanekravet står landsdelen samlet.»

Sommeren etter dro Stortingets Veg- og Jernbanekomite nordover – et topptungt følge på omlag 20 stortingsrepresentanter og representanter fra NSB inkl. statsråd Langhelle fra Samferdselsdepartementet og direktør Sundt fra NSB. Under pausen på Bardufoss fikk de reisende en orientering av oberst Reistad om betydningen av jernbaneutbygging inn i Troms fylke, ut fra fagmilitære synspunkt. Om kvelden under middagen i Tromsø var formannen i Troms jernbanekomite, fylkesmann Arne Aas, en av mange talere til støtte for at «jernbanens foreløbige mål må være Tromsø.»

Jernbanedirektør Sundt var for første gang i Tromsø. De inntrykk han hadde fått under reisen, styrket hans oppfatning av «at det skulle være jernbane i disse strøkene, om noe steds overhode.» Videre uttalte han : «Jernbanen må samarbeide med de andre kommunikasjonene slik at de kan utfylle hverandre.» Lagtingspresident Ingebrigtsen fulgte opp med «at det etter direktørens uttalser å dømme var kommet så langt at en hadde jernbanen i lommen.»

Så feil kan en altså ta! 70 år er gått, og ingen jernbaneplaner lengst nord er blitt realisert. Hvordan kunne dette brå stemningsskiftet oppstå i tidsrommet fra sist på 1940-tallet med pågangsmot og optimisme og til Iversens jernbanekommisjon av 1949, som i 1953 konkluderte med at Nordlandsbanens endepunkt skulle være Bodø, og at asfalterte veier fikk holde nord for Fauske. I disse tilbakelagte tiårene har alle uttalelser, planer og utredninger av Nord-Norgebanen blitt lagt vekk til tross for positive beregninger.

Som kjent har jernbanedirektør Elisabeth Enger nylig gjestet Tromsø. Her ga hun tydelig uttrykk for at «Tromsø som jernbanens foreløbige mål» er helt i det blå. Til avisa iTromsø, Nordlys og Fremover uttalte hun at «vi fortsatt høyst sannsynlig kommer til å satse først på dobbeltspor på Ofotbanen og forbedring av Nordlandsbanen.» Videre påstod hun at det ikke var det samme som å vende tommelen ned for jernbane til Troms, for i jernbanesektoren tenkes veldig langsiktig.

Er ikke 70 års tålmodighet lenge nok? Og dersom vi regner fra de første kravene på 1880-tallet om jernbane til Tromsø, innehar vi garantert norgesrekord i langsiktig tenking i jernbanesektoren.

Kan det være så vanskelig å få denne Nord-Norgebanen bygd? Prosjektet trenger verken verdens lengste og djupeste undersjøiske tunnel, verdens lengste hengebru eller verdens lengste flytebru – ei heller verdens djupeste brufundament, eller verdens første hengebru med flytende tårn. Alle disse prestisjetunge verdensrekordene har jo Stortinget allerede sikra med vedtaket om den spektakulære ferjefrie E39!