Som Senterpartiets 1. kandidat ved fylkestingsvalget i Troms i 2015 og nå fylkesråd for samferdsel og miljø, ser jeg med undring deler av diskusjonen etter stortingsvalget, om regionreformen i media, særlig i Nordlys. Og Nordlys sin merkelige agenda mot Troms og Tromsø forundrer mest.

Vi har bak oss et stortingsvalg der Sp fikk en formidabel framgang også i Nord-Norge, med det resultat at Sp gikk fra èn stortingsrepresentant valgt fra landsdelen til fire. Et valg der regjeringen og støttepartiene gikk klart tilbake, selv om de med nød og neppe berget sitt flertall, da Arbeiderpartiet gjorde et dårlig valg. Et valgresultat som blant annet må sies å være en reaksjon på dagens politikk, deriblant kommunereformen og regionreformen med tvangssammenslåing av Troms og Finnmark.

En reform med knapper og glansbilder av innhold når det gjelder overføring av makt og myndighet fra stat til fylkeskommuner, men der prinsippet om sammenslåing framstår som viktigere enn noe annet. Det eneste som kan endre dette er om grasrota i KrF med blant annet tidligere stortingsrepresentant Randi Karlstrøm i Finnmark, skulle klare å overbevise sine på Stortinget om å stemme for Senterpartiets representantforslag på Stortinget om reversering av tvangssammenslåing av kommuner og fylkeskommuner, det hadde vært det beste.

Men hva er det slags diskusjon enkelte drar opp om sammenslåingen av Troms og Finnmark i media for tida? Noen later som om det ikke spiller noen rolle hvor politisk og administrativ ledelse har sitt tilhold. Noen snakker om at Tromsø må vise storsinn og at fylkespolitikere i Troms må være ydmyke og ikke frede ansatte i Troms. Det skrives at navnet bør være alt annet enn Troms og Finnmark, og at Troms ikke har noen identitet. Det skrives som om det er Troms som overtar Finnmark og derfor må gjøre alt man kan for å «smøre» Finnmark. På enkelte skribenter virker det som om noen tror det handler om Tromsø mot Finnmark, og man ser helt bort i fra resten av Troms. Og noen ganger virker det nærmest som om man burde skjemmes over å være fra Troms og ikke har noe vi skulle ha sagt. Det reneste vissvass alt sammen!

Flertallet av innbyggerne både i Troms og Finnmark er imot sammenslåingen, fylkestingets flertall i Finnmark er imot og et ganske betydelig mindretall på fylkestinget i Troms er i mot. Det er regjeringen og dets støttepartier som bør «smøre» tvangssammenslåingen om den skal smøres, vi andre har våre innbyggere og velgere å representere. For min del de som stemte på Senterpartiet i Troms ved fylkestingsvalget i 2015 og Stortingsvalget i 2017. Men ikke minst så har alle folkevalgte fylkespolitikere i Troms et ansvar for å ivareta dagens og morradagens interesser til alle innbyggerne i Troms best mulig, enten de kommer fra Nordreisa, Tromsø, Målselv eller Kvæfjord.

Og det er ikke noe å skjemmes over, tvert imot. Vi er definitivt ikke valgt for å løpe regjeringens ærend for å «smøre» finmarkingene. Vi i Troms skylder ikke finnmarkingene noe som helst, like lite som de skylder oss noe. De som skylder noen noe, er regjeringen og dets støttespillere. Vi har ikke gjort Finnmark noe og de har ikke gjort Troms noe. Men vi har viktige interesser å ivareta på vegne av innbyggerne og lokalsamfunn i hele Troms, på enkelte virker det som om vi ikke skulle få lov til det, seriøst!

Enkelte argumenterer som om Troms og Tromsø er det samme. Vel, det er det ikke. Det brukes mye fylkespolitisk energi og penger utenom Tromsø, og de fleste i Troms bor ikke i Tromsø. Da blir fylkeskommunen en viktig samfunnsaktør for hele Troms og langt ifra bare Tromsø. Det er stor forskjell på eksempelvis Ibestad kommune og Tromsø by. Fylkeskommunen er viktig for Ibestad og dets innbyggere, og bruker også ressurser her, enten det er veginvesteringer, eller båt og fergedrift. Det er viktig for Ibestad, som det er for hele Troms, og da betyr det noe at den politiske og administrative ledelsen holder til et sted som gjør det mulig å møte de på en dag.

Et Troms og Finnmark vil ha 241.500 innbyggere. 76.000 av de bor i Finnmark, 74.000 i Tromsø og 91.000 i resten av Troms. Arealet i et sammenslått fylke vil med 25.877 kvadratkilometer i Troms og Finnmark sine 48.618 kvadratkilometer være på totalt formidable 74.495 kvadratkilometer, det desidert største fylket i landet. Dagens fylker Oppland, Hedmark, Akershus, Østfold og Buskerud har til sammen 76.596 kvadratkilometer. Disse blir som kjent til to sammenslåtte fylker om tvangsvedtakene står seg også her. Belgia og Nederland har til sammen for sammenligningens del 72.054 kvadratkilometer, mens Skottland er til sammenligning på 77.933 kvadratkilometer.

For meg som salangsværing er avstanden hjemmefra til Kirkenes 100 mil, det samme som til Trondheim. Ingen må fortelle meg at avstand og geografisk størrelse ikke har noe å si for organisering, forvaltning, politikk, ressursbruk og prioriteringer i et så gigantisk område. Avstanden mellom de som tar beslutningen og alle som omfattes av beslutningene vil bli større rent faktisk, men vil også oppleves slik av folk flest. Å påstå noe annet er naivt. De som ikke tar det innover seg kan neppe være skikket til å styre et slikt gigantisk fylke.

Troms og Finnmark har forsknings- og kompetansemiljøer, næringsliv, offentlig forvaltning, innbyggere og lokalsamfunn som ser mulighetene, og sammen skaper gode livskraftige lokalsamfunn i hele området. Det vil vi alle nyte godt av om ressursene forvaltes og verdiskapingen skjer på en slik måte at det og kommer Troms og Finnmark til gode — og ikke bare blir penger i kassa til staten, via Oslo børs. Det forutsetter også folkevalgte med makt og myndighet i Troms og Finnmark.

En ting er at man må sloss for å få overført formell makt og myndighet fra staten, noe annet er og at vi må skikke oss slik at den politiske makten vi selv tar og skaper i Troms og Finnmark bygges på et sterkt fundament i samhandling med andre gode krefter, og ikke tas for gitt. Makt er som kjent sjelden noe man får i gave, men ofte noe man må kjempe for også i et demokrati som Norge. Sterk politisk makt for et Troms og Finnmark bygges og utvikles best med utgangspunkt i Tromsø, derfor bør politisk ledelse i Troms og Finnmark ha sitt tilhold her, det samme gjelder den administrative ledelsen.

Ikke fordi Tromsø er den mest fantastiske plassen, men enkelt og greit fordi den makten vi ellers vil konkurrere med sitter i Oslo, Bergen, Hamar, Stavanger, Bodø og Trondheim, og kan bygge på sterke eksisterende maktmiljøer og ikke kommer til å måtte restrukturere seg og splittes opp, men nettopp samles for å stå sterkest i den politisk kampen for de geografiske områdenes interesser hver eneste dag. Det vil tjene innbyggerne i hele Finnmark og hele Troms best, og handler ikke om å styrke Tromsø på bekostning av resten, snarere tvert imot. Den politiske og administrative ledelsen bør ha sitt tilhold der det gir best mulighet for makt og myndighet, på vegne av hele Troms og Finnmark i den politiske kampen som vil måtte kjempes i konkurranse med andre deler av landet, ovenfor Oslo. For Troms og Finnmark er det stedet Tromsø.

Og for å bruke noen ord på navnet til det nye fylket. Det gir liten mening å bruke mye krefter på mere eller mindre kreative ideer om nytt navn enten det er Arktis, Nord eller hva det måtte være, det blir fort bare kunstig. Like lite gir det mening å bruke Nord-Norge som navn, som jo omfatter et annet fylke i tillegg, og som for alle formål har dekket og vil dekke hele landsdelen, også i framtida.

Noen påstår at vi kan bruke navnet Finnmark på hele det nye fylket, med argumentasjonen om at i Troms har vi ikke noe forhold til navnet, ingen identitet eller historie knyttet til det. Med all respekt; det blir for banalt! Jeg er salangsværing, men jeg er definitivt fra Troms og jeg er fra Nord-Norge. Men jeg er ikke fra Finnmark! Ingen kan komme å fortelle meg at jeg og mange med meg ikke har et forhold til navnet Troms, eller har identitet knyttet til det. De som mener det, risikerer både historieløshet og kunnskapsløshet om det samfunn og det fylket vi lever i.

Det får da være grenser for forenkling av debatten. Navnet bør bli Troms og Finnmark, som jo faktisk brukes i noen sammenhenger allerede. Det tar med seg at det er to fylker som slås sammen, det forteller forståelig for alle hvilket geografisk område det dekker. Det ivaretar tilhørigheten til dagens navn i de to fylkene, som innbyggerne i begge fylkene både kjenner og har identitet til. Det vil og fungere språklig for alle, like greit som både Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane har gjort det.

Fra enkelte i debatten om det nye fylket, pekes det på usikkerheten om arbeidsplasser i Vadsø. Arbeidsplassene vil bestå i Vadsø! Man må slutte å debattere som om arbeidsplasser skal fjernes fra Vadsø og flyttes til Troms/Tromsø. Det skal de slettes ikke. Det man snakker om, er hvor politisk og administrativ ledelse skal ha sitt tilhold. Det utgjør et marginalt antall arbeidsplasser, men det er som nevnt svært så viktig av andre grunner hvor de ligger. I tillegg har jo regjeringen bestemt seg for at fylkesmannen for det nye fylket skal ha sitt hovedsete i nettopp Vadsø. Og for alle som følger debatten i Finnmark, så ser man jo og at Vadsø er en smule omdiskutert, og at diskusjonene går både i vest og øst. Det er verd å ha med seg at det er skillelinjer i dagens Finnmark som ikke er å kimse av.

Gode kommunikasjoner over lange avstander vet vi i Nord-Norge er avgjørende i mange sammenhenger. Det vil det definitivt være i det nye Troms og Finnmark også, giganten blant fylker geografisk og avstandsmessig. Flyforbindelser vil utgjøre en enda viktigere del av en nødvendig infrastruktur enn i dag, og kommunikasjonsmessig ligger Tromsø midt i det nye fylket.

Èn ting er sikkert, og det er at jeg og Sp i Troms er valgt inn på fylkestinget i Troms for å ivareta innbyggerne og våre velgere i Troms. Derfor sa vi nei til sammenslåing av Troms og Finnmark. Når vi nå er pålagt å gjennomføre prosessen må vi skifte skjema og jobbe for det som er den beste løsningen i et langsiktig perspektiv. Derfor kommer vi til å stå opp for det som er best for Troms — innbyggerne og lokalsamfunnene i hele Troms — også i prosessen som kommer. Inntil eventuelt KrF sin stortingsgruppe lytter til innbyggerne og snur i tvangssammenslåingen av Troms og Finnmark, noe som ville vært det beste.

Ivar B. Prestbakmo. Foto: Trond Tomassen