Et sterkere nord for vår felles framtid

TRØBLETE - Det nye fylket i nord har fått en trøblete start, la det være klart. Men vi i fylkesrådet velger altså å ta en konstruktiv posisjon, skriver Willy Ørnebakk.Foto: Tom Benjaminsen

Det er vi i nord som kjenner forholdene best, og som har kompetansen til å forvalte Arktis og Norges forhold til Russland

Av Willy Ørnebakk
debatt

ARTIKKELFORFATTER Av Willy Ørnebakk.Foto: Johanne Elvestad

sterkere regionalt nivå med større beslutningsmyndighet er den klare beskjeden som er gitt fra Stortinget i sommer. I tillegg skal det for øyeblikket navnløse fylket ytterst i nord ha en særskilt rolle i utviklingen av Nordområdene, og i forholdet mot vårt nabolandet Russland.

Da er det leit å lese at politisk redaktør Martin Lægland i Bladet iTromsø fredag 15.09 ikke ser behovet for mer kompetanse for å klare denne utfordringen.

La meg først berømme redaktøren for å vise interesse for vårt arbeid med regionreformen. Oppdraget som er gitt oss fra Stortinget er krevende, særlig også fordi dette skjer med tvang. Vi trenger at enda flere viser interesse og engasjement for vår felles fremtid i nord. Men å kalle prosessen fremover som «en sjeldent god anledning til å gå gjennom fylkeskommunal sektor med lupe og ostehøvel, for å ikke si øks», det vil jeg si er å lese reformen slik fanden leser Bibelen.

Her har Lægland fundamentalt misforstått intensjonen i reformen. Det handler ikke om en «effektivisering» gjennom å skjære ned på antall ansatte — men tvert imot om å bygge større, og mer handlekraftige fylkeskommuner. Når man nå skal bruke i overkant av to år på å skru sammen to selvstendige organisasjoner til én, og til å løse større oppgaver enn i dag, da er ikke spørsmålet om vi er for mange — men tvert imot om vi er for få.

Fylkesrådet har et politisk ansvar for utvikling av en region — det krever kompetanse og kløkt i hele det nye fylket. Der er vi ikke uten de ansatte. Reformen understreker at fylkene skal få en sterkere samfunnsutviklerrolle. Det rollen er tverrsektoriell og derfor er fylkeskommunen egnet til å ta tak i områder i dag tillagt departementer og direktorater. I tillegg står fylkeskommunen som politisk organ nærmere innbyggerne i nord enn departementene i sør, og står bedre rustet til å utøve politisk skjønn for sine innbyggerne. Vi kan og bør ta denne oppgaven. Da må vi sørge for å bevare kompetansen i organisasjonen, både for å kunne sørge for fortsatt gode tjenester til innbyggerne og for å drive utviklingsarbeid.

Så er det heller ikke slik at det nødvendigvis er en motsetning mellom å skulle bli en felles organisasjon og å opprettholde ulike arbeidsted. Som Lægland sikkert er mer befattet med enn meg, binder internett og ny teknologi oss sammen på måter som gjør dette enklere. Fra mitt ståsted vil det være en styrke for den nye organisasjonen at vi beholder kompetanseplassene der de er i dag.

Det er ikke entydig med at vi kommer til å være organisert på helt samme måte slik vi er i dag, og at det ikke kommer til å være ulike arbeidsoppgaver for den enkelte etter 2020. At mye av arbeidet fylkeskommunene skal arbeide med i fremtiden enda ikke er fremlagt av det nedsatte ekspertutvalget, gjør også at Læglands utblåsing mot meg virker noe prematurt. Vi har allerede oversendt våre innspill til hvilke oppgaver vi står klare til å overta, i tråd med intensjonen i reformen om å forsterke fylkeskommunens rolle som samfunnsutvikler.

Å hevde at jeg bevisst holder mine ansatte for narr, slik Lægland skriver i klartekst, er noe jeg vil avvise på det sterkeste. Jeg og et samlet fylkesråd har gitt en klar beskjed om hvilken holdning vi har til prosessen videre. Vi verdsetter våre ansatte. Det er de som faktisk sørger for at denne reformen går sin gang og vil bli gjennomført — vi sier ja til å beholde deres kompetanse, fordi vi trenger den.

Det nye fylket i nord har fått en trøblete start, la det være klart. Men vi i fylkesrådet velger altså å ta en konstruktiv posisjon. Vi er tydelige på at det nye storfylket i Norge, dobbelt så stort som det neste på listen, ikke er tjent med å kutte i kompetansen. Vi skal vise verden at det bor og lever et folk her nord; til dels i urbane omgivelser. At det går an å drive næringsvirksomhet, forskning og utvikling og at vårt tradisjonelle fokus på utdanning og infrastruktur fortsatt må ha sterkt fokus. At det er vi i nord som kjenner forholdene best, og som har kompetansen til å forvalte Arktis og Norges forhold til Russland.

Vi kunne selvfølgelig valgt oss Læglands fokus. Det ville derimot vært å la reformens potensial og faktiske hensikt gå uberørt. For gjort på den riktige måten kan vi også nå det faktiske målet — en styrking av det folkevalgte regionale nivået, at fylkene gis flere verktøy for å gripe samfunnsutviklerrollen, og større flytting av makt fra sør til nord. Det handler ikke om å «holde liv» i fylkeskommunen. Det handler om et sterkere nord.