Martin Eliassen Foto: Preben Olsen

meningsmålingene viser at både Ap, Høyre og Frp taper stort i nord, mens Sp og til dels SV plukker opp avskallingen fra de store partiene. Sp er allerede nest størst i Finnmark, og det kan godt hende at Sp også blir nest største parti i Troms og Nordland, mens SV kan kjempe om tredjeplassen i Troms med Høyre og Frp.

Det er flere årsaker til de store endringene i nord. Bildet er sammensatt, men noen saker peker seg ut. Høyre/Frp-regjeringen gjennomfører flere store reformer, som Sp har kalt sentraliseringsreformer, og vinner stemmer på dem over hele landet. Regjeringen mener reformene er nødvendige og fremtidsrettede tilpasninger til beste for befolkningen. Politireformen er et forlik mellom regjeringspartiene, Ap, KrF og Venstre. Den har som formål å sikre mer nærpoliti der befolkningen bor, samtidig som man evner å bygge opp sterke fagmiljøer i alle politidistrikt for å møte morgendagens kriminalitetsutfordringer.

Kommune- og regionreformen er forlik mellom regjeringspartiene og støttepartiene Venstre og KrF. Hensikten er å flytte makt og ansvar til større og mer robuste enheter. Reformene har møtt betydelig motstand i deler av distrikts-Norge, og har bidratt til økt oppslutning for Sp, som har vært en kraftfull motstander mot det partiet kaller en villet sentralisering fra regjeringen.

Jeg tror imidlertid den viktigste årsaken til Høyres tilbakegang i Troms og Nordland har sammenheng med beslutningen om å flytte Bell-helikoptrene fra Bardufoss til Rygge, nedleggelsen av flybasen på Andøya og flyttingen av 333-skvadronen derfra til Evenes. Selv om Høyre har støtte i Stortinget fra Ap og Frp i begge sakene sitter Høyre med forsvarsministeren, og må nok derfor ta den største belastningen. Forsvarsminister Ine Marie Eriksen Søreide har ikke klart å overbevise sine velgere i nord om at dette er gode vedtak for Nord-Norge og landet som helhet — både forsvarsfaglig og økonomisk.

Tverrpolitiske aksjoner og militærfaglige utspill fra nord har fått store medieoppslag, som har provosert forsvarsministeren. Eriksen Søreide har dessverre gått i skyttergraven i stedet for å vise ydmykhet og få til god dialog og dermed forståelse for det regjeringen mener er en balansert og god løsning for landets forsvarsevne. Det er overraskende at forsvarsminister Ine Marie Eriksen Søreide har bommet så fatalt med sin kommunikasjonsstrategi i disse to sakene, ettersom hun både er en meget erfaren politiker og en dyktig retoriker.

Eriksen Søreide og regjeringen har oversett den posisjonen Forsvaret har særlig i de berørte kommunene og det store engasjementet det er for Forsvaret generelt har blant befolkningen i nord. Det gjelder ikke minst den gode og lange tradisjonen det er for et tett og godt samarbeid mellom sivilsamfunn, forsvar og politi. Derfor er det viktig å merke seg at både fylkesmannen og politimesteren i Troms har rykket ut og slått fast at flyttingen av Bell-helikoptrene til Rygge er uheldig og vil svekke beredskapen i nord.

Innbyggerundersøkelser viser da også at tilliten til Forsvaret har blitt svekket og er særlig lav i Nordland, Troms og Finnmark. I et intervju med VG sier forsvarsminister Ine Marie Eriksen Søreide at «det er vanskelig å spekulere om årsakene. Mye av debatten de siste månedene har vært preget av at Andøya skal legges ned og at vi skal flytte aktiviteten til Evenes, uten av at jeg vil slå fast at det er det som er grunnen, sier Eriksen Søreide».

Bell-helikoptrene på Bardufoss har vært en nødvendig og godt integrert bidragsyter til hærens aktiviteter i indre Troms, som er et særdeles viktig operasjonsområde og med stor øvingsaktivitet, som involverer flere tusen mannskaper gjennom året. Selv om det sikkert er fornuftig å kraftsamle Bell- helikoptrene til Rygge med tanke på beredskapstroppens behov for økte kapasiteter, har ikke forsvarsministeren klart å overbevise verken politikerne, befolkningen eller hele Forsvaret i nord om at Hæren og sivilsamfunnet får en god erstatning i fremtiden gjennom de nye kystvakthelikoptrene NH-90.

Det stilles for øvrig store spørsmålstegn om helikoptertypen i det hele tatt egner seg for den type operasjoner som vil være aktuelle for Hæren og de behov Hæren har. I tillegg er man usikker på hvordan dette vil fungere så lenge kapasiteten skal deles med marinen og kystvakten.

Beslutningen om nedleggelse av flybasen på Andøya og flytting av 333-skvadronen derfra til Evenes har skapt masse sinne og mye engasjement langt utover Andøy kommune. Begrunnelsen for flyttingen og grunnlaget for beregningene, som er gjort, blir verken forstått eller akseptert av de berørte ansatte og sivilsamfunnet. I frustrasjonen viser man også til avståelser av store privateide arealer, som i sin tid ble annektert av storsamfunnet til utbyggingen av basen. Er liksom dette takken?

På Andøya skjønner man heller ikke forsvarsdepartementets endring av syn på Andøy flyplass. I forbindelse med lokaliseringsalternativ for Norges nye kamplfly-F35 ble Andøya i 2011 ansett som godt egnet. Andøya kom best ut både operativt og økonomisk hvis man skulle velge en løsning med hovedflybase på Ørlandet og en fremskutt kampflybase (QRA) i nord. Bodø kom på andre plass og Evenes på tredje.

Men i 2012 endrer forsvarsdepartementet mening. I en proposisjon, som ikke sier noe om årsak til snuoperasjonen, slår man ganske enkelt fast at «Evenes er vurdert som beste lokasjon for en fremskutt operasjonsbase». Når så departementet i den nye langtidsplanen finner det hensiktsmessig å samlokalisere overvåkingsflyene med en framskutt base for jagerflyene i nord, faller valget på Evenes, som har utbygd luftvernstøtte. Andøya blir for dyrt med blant behov for utbygging av en ny tverrvindbane.

Andøy-samfunnet stiller et stort spørsmålstegn med kostnadsvurderingene som departementet har fått gjort vedrørende både flytting og alternativkost med hensyn til utbygging på Andøya. I tillegg er man uenig i konsekvensvurderingene knyttet til fagmiljøene i Andøya Test Center (ATC) og Andøya Space Center (ASC) om Andøya flystasjon nedlegges. Endelig stilles det spørsmål med den samfunnsmessige konsekvensutredningen som er gjort vedrørende nedleggelsen og flyttingen til Evenes.

Det er forståelig at mange engasjerte og frustrerte Høyre-velgerne nå straffer sitt eget parti, som man mener har sviktet lokalsamfunnene i denne saken. Samtidig er det viktig å stille spørsmålet om man oppnår det man ønsker med denne type proteststemmegivning. Selv med et sterk Sp fra nord i regjering med et svekket Ap —tror man virkelig at A vil gå tilbake på det forsvarspolitiske forliket som er gjort i Stortinget med Høyre og Frp? All erfaring viser at Ap er å stole på forlik i Stortinget som gjelder forsvars- og utenrikspolitikk. Det vil være oppsiktsvekkende om Ap skulle snu etter press fra Sp.

Men ulykken for regjeringen er at forsvarsminister Ine Marie Eriksen Søreide ikke klarte å overbevise lokalsamfunnene om at kvalitetene i det fagmilitære råd og beregningsgrunnlagene var å stole på. I tillegg undervurderte Eriksen Søreide lokalsamfunnenes kraft og vilje til motstand mot det de mener er feil politikk. Derfor taper Høyre i nord. Det samme gjør Frp og Ap. Men Sp berger kanskje en Ap/Sp-regjering med stor egenmobilisering og med overløpere fra de tre store partiene, samt støtte fra SV og MDG i Stortinget — og blir selv nest størst i nord? Men hjelper det Bardufoss og Andøya? Neppe. Godt valg.