Hva gjør vi da, kjære venn?

1976 — 1991 — 2017:

LIDELSER - Imens har flyktningeproblemene hopet seg opp i Hellas og Italia. Mennesker på flukt dør, drukner og lider. Barn blir alene. Hva gjør vi med det? Angår det oss ikke? spør Hermien S. Prestbakmo.Foto: Achilleas Zavallis, Reuters

Asylsøkeres rettssikkerhet bør styrkes, ikke svekkes

Hermien S. Prestbakmo
debatt

ARTIKKELFORFATTER Hermien S. Prestbakmo.Foto: Tom R. Johansen

noe helt annet kom denne av mine ytringene fram fra ”arkivet” mitt. Nu i 2017 har vi ett svar på spørsmålet innleggene fra 1976 og 1991 sluttet med: ”Hva gjør vi da, kjære venn?” Og svaret er det samme spørsmålet som før: ”Ja hva gjør vi da, kjære venn”.

1976

Flyktningebarn

Om de ikke tigger, men krever litt av din mat, om de en dag står utenfor din dør, om de en dag bare står der i sine filler, med sin uhygge, sin fattig lukt, disse pjuskete unger. Om de en dag inntar daglig stua og hobbyrommet i kjelleren. Om de sier at de har tenkt å bli her for godt. Om de ikke bønnfaller, ikke tigger, men krever å få dele din mat, dine klær og din makelighet. Om de en dag forlanger at du kvitter deg med hunden, med stereoanlegget, bilen og plastbåten. Om de en dag sier at vi ikke har råd til å ha kjøtt på søndagsbordet, eller badstubad, eller varmt vann, eller lys i alle rom, nå som vi har blitt så mange i huset. Om de sier at dette er den nye økonomiske verdensordning. Hva gjør du da, kjære venn? (Fra FNs barn, nr 4. 1976)

1991

Fra januar 1991 kan vi forvente økt press av flyktninger. Det blir ikke nok med økonomisk hjelp via FN. Mennesker skal bo et sted også. Barnekonvensjonen bør følges opp. Der står det blant annet: «Konvensjonens rettigheter gjelder for alle barn uten unntak. Staten skal sørge for at ingen diskrimineres».

Den ulykksalige krigen vi nå er vitne til (det var Golf-krigen den gang), kommer til å ødelegge hele landområder. Krigen er et resultat av verdenssamfunnets beslutninger gjennom FNs sikkerhetsråd. Det samme verdenssamfunnet må allerede forberede seg nå på å åpne sine grenser for barn og deres foreldre som har mistet alt.

Norge har strenge kriterier for flyktningeinntak. Det har vært mye uro omkring mottak av nye landsmenn. Jeg er redd at dette har vært for mindre enn blåbær å regne, når jeg tenker på framtidas flyktningestrøm. Ja, hva gjør vi da, kjære venn?

2017

Alle vet vi svaret. Det kriges mange steder i verden, verden har økende klimaproblemer som i sin tur forårsaker flyktninger og flyktningestrømmen kom, den ble ikke godt mottatt i Europa. Norge gjorde en del anstendige grep for å berge asylantene i første omgang. Saksbehandlingen var slett, mest mulig av flyktningene skulle ut så fort som mulig, osv.

Resultatet er at det er mindre asylsøkere enn på mange år. Imens har flyktningeproblemene hopet seg opp i Hellas og Italia. Mennesker på flukt dør, drukner og lider. Barn blir alene. Hva gjør vi med det? Angår det oss ikke? Innvandring- og integreringsministeren Sylvi Listhaug står i spissen for å kutte i rettshjelpen og forenkle utvisningsreglene.

Asylsystemet er til for mennesker med behov for beskyttelse. Det er enighet om at asylsøkere, som ikke har rett til opphold, bør raskt ut av Norge. Tiltak for å oppnå dette må imidlertid ikke bryte med den liberale rettsstatens prinsipper. Norsk asylpraksis er allerede så streng at den karakteriseres som menneskerettsstridig i enkelte andre europeiske land, særlig på grunn av vår returpraksis til Afghanistan.

Mange enkeltsaker om asyl er kompliserte, flyktninger traumatiserte, og det finnes utallige eksempler på hvor vanskelig det kan være både å klargjøre fakta og å avklare rettigheter.

Om adgangen til å klage på asylvedtak skal være reell, bør derfor ikke retten til rettshjelp kuttes. Allerede i dag gis det så få timer at det er svært vanskelig for advokater å gjøre en skikkelig jobb på klientens vegne. Asylsøkeres rettssikkerhet bør styrkes, ikke svekkes.

Norge bør i det minste forholde seg til det antallet asylsøkere regjeringen ble enig om å ta imot. Helst flere med tanke på all lidelse som eksisterer med opphopningen av flyktninger ved stengte grenser rundt Hellas og Italia.

Det dreier seg til syvende og sist om mennesker som deg og meg som trenger et trygt sted å bo, arbeid for å klare seg og skolegang.

Hva gjør vi med det, kjære venn?