Noen partier og politikere vil nærmest bestemme alt over livet til oss mennesker, skriver Janne Haaland Matlary, som er professor i internasjonal politikk ved universitetet i Oslo. Ho nevner her som eksempel tidligere politisk inngriping i tilsettingspraksis i kirka som brudd på religionsfriheten. Kirka har blitt brukt til eget politisk formål. Slik overstyring er brudd på menneskeretter — retter som er universelle og nedfelte i FNs erklæring om menneskerettigheter. Vi har dem fordi vi er mennesker, og Norge har slutta seg til disse, skriver Haaland Matlary.
Professoren kunne også ha nevnt enkelte partiers motarbeiding av friskolene og slik foreldreretten Det gjelder retten til det som nå bare utgjør cirka to prosent av grunnskoleelevene i Norge. Noen partier framstiller at to av hundre er en fare for den offentlige skole og vil ikke høre at variasjoner, mangfold er en berikelse. «Skolen skal hjelpe til», var ei lovformulering for grunnskolen. Hvem andre enn foreldrene skulle skolen «hjelpe til» i undervisning, oppdragelse? Staten gjennom skolen skal være en tjener for foreldrene og ikke hersker. En tidligere SV-statsråd i regjeringa Stoltenberg uttalte likevel at Staten er bedre oppdrager enn foreldrene.
Matlary hevder at i statlig overstyring går det et ideologiske skille hvor sosialisme, kommunisme står for overstyring og liberale, konservative og kristendemokrater står for større frihet. Begrepet rettsstat betyr at politikken er begrensa både i forhold til det private, familien, kirkesamfunn, andre naturlige fellesskap og domstolene.
Matlary hevder at dette skillet har sosialister og kommunister aldri akseptert enda de har forsøkt å politisere samfunnet. I det tidligere Sovjet blei den ateistiske stat innført, kirkene brukt til muséum. Foreldreretten blei opphevd og statens ensretting innført med indoktrinering fra barnehage- til høgskolestadiet.
Idégrunnlag til norske partier har nesten vært fraværende tema under tidligere valgkamper. Jeg merker nå ei endring ved at ulike partiledere deltar i debatter om idegrunnlaget tufta på et kristent, humanistisk syn (betyr ikke human-etisk).
Interessant er det at det engelske Labour (Ap) har sitt utspring i et kristent idégrunnlag i motsetning til den norske utgaven med marxismen fra tidligere Sovjet.
Alle partiene har et idégrunnlag. Forbundskansler i Tyskland, Angela Merkel, er leder for partiet Christelich Demokratiche Union (CDU) hvor C står for kristelig. Sverige har Kristendemokratene (Kd). Partinavnet Kristelig Folkeparti (KrF) markerer idégrunnlaget, grunnmuren for partiet — ikke at det er en menighet. Partinavnet er heller ingen vandelsattest i kristelighet. «SV er en del av den marxistiske tradisjon i arbeiderbevegelsen,» var formuleringa i et tidligere, men nå endra prinsipprogram.
Heldigvis har vi i dagens Norge ikke de store ideologiske motsetninger. Vi har en blandingsøkonomi og ikke de store skillelinjene mellom partiene. Noen fra Ap og H har i perioder til og med antyda et regjeringssamarbeid mellom disse to. Uansett har både Ap og H nærma seg partiene i sentrum — Sp, KrF og V. En av grunnene er nok at både Ap og H er avhengig av sentrumspartiene for å kunne danne ei flertallsregjering. Ap-lederen (kanskje taktisk) markerer nå avstand til Rødt og er fåmælt om SV som regjeringspartner. Høyrelederen har vansker med å få Frp, V og KrF i samme bås.
Et levende demokrati forutsetter deltaking. Partilagene er grunnlaget, men medlemstallet er sviktende slik at bare et bitte lite utvalg av folket er deltakere der. Vi nærmer oss slik et haltende demokrati. Eksempel Syria burde skremme og vekke! Vårt norske demokrati kan vi langt på vei bedre, blant annet ved at flere blir medlemmer og deltakere i et partilag og ved at flere stemmer på valgdagen. Ingen stemme er bortkasta for de som stemmer på et parti som kommer over sperregrensen (fire prosent). Ordninga med utjevningsmandater gjør dette mulig. Valget er hemmelig, men jeg har likevel røpa mitt partivalg.
