Det har lenge
vært hevdet at forskningsvirksomheten omkring lakseoppdrett har vært styrt i en retning som favoriserer oppdrettet på bekostning av miljøet, inklusive humanhelse.
Men det var vel først under sittende fiskeriminister Sandberg at dette ble offisiell politikk. Et forhold som ble dokumentert av Morgenbladet (30. juni), deretter med kritisk omtale på lederplass i Nordlys og nå nylig av spaltist Bård Gudmund Tennevik Hansen, med tittelen «Et samfunn smittet av lakselus?» (Nordlys 1. juli), samt frilansjournalist John Gustavsens bidrag om sviktende forskning (Nordlys 7. juni).
Spørsmålet er etter mitt skjønn både tankevekkende og relevant, når man ser hvordan oppdrettskapitalen er blitt en integrert del av både nasjonal og lokal politikk. Man aner en påfallende mangel på kompetanse og prioritering innen politiet f. eks. ved lakserømminger (som utgjør mange ganger mer enn det naturlige innsiget av villaks) – i likhet med diverse forskningsmiljøer knyttet til oppdrettet, Mattilsynets og andre offentlige etaters unnfallenhet vedrørende restriksjoner på miljø- og helseskadelig medisinering, etc. De økologiske konsekvensene ved etablering av nye anlegg synes totalt irrelevante og lokale fiskeres observasjoner latterliggjøres.
Når oppdretterne synes uvillige til å godta at det rømmer laks fra deres anlegg, hvorfor motsetter de seg merking av fisken? Kan ikke dette pålegges ?
Det tegnes et bilde av at oppdrettskapitalistene betrakter kysten som sin egen lukrative tumleplass, og der deres høyeste beskytter til enhver tid befinner seg på toppen av den politiske næringskjeden.
Grunnet fraværet av kritiske røster fortoner denne næringen seg temmelig lukket; man kunne forledes til å tro mange hadde meget å skjule. Jeg har f. eks. til gode å høre noen veterinærmyndighet tallfeste dødeligheten i merdene, likefullt figurerer det tall på mellom 50 og 80 millioner årlig. I så fall er dette uttykk for at man ignorerer laksens velferd, noe som ifølge norsk lov er kriminalisert. Da hjelper det dessverre ikke at Per Sandberg nylig fortalte kineserne om de fortreffelige forhold som råder i de norske fjorder, der forsøplingen og giftspredningen meget bekvemmelig er skjult under havets naturskjønne overflate.
Så blir nok spørsmålet hvor lenge de kinesisk eller europeiske markeder avfinner seg med de miljøgifter (med en halveringstid på mer enn 10 år) som denne overfete laksen tar opp. Giftene ikke bare stanser effekten av omega 3 (som jo er næringens angivelige pre), men som i tillegg kan resultere i diabetes.
Hva med oppdretternes motstand mot å rense fiskeforet for de miljøgifter som kanskje kan resultere i en redusert hjernekapasitet hos konsumentene (!), økt forekomst av ADHD-lignende symptomer hos barn - samt fedme?
Om denne rensningen av miljøgifter synes uakseptabel for oppdrettskapitalen, hva med Helsedirektoratet, Folkehelseinstituttet, Miljødepartementet eller Mattilsynet ? Er de fortsatt blant oss?
Hvordan kan konsumentene være trygge på at f. eks. Norsk institutt for naturforskning (NINA) eller Nasjonalt institutt for ernæring og sjømatforskning (NIFES) ikke korrumperes, siden fiskeriminister Sandbergs oppdrettsambisjoner innebærer at «HAVFORSKNINGSINSTITUTTET SKAL VÆRE ET NÆRINGSVENNLIG INSTITUTT…. VI SKAL HA EN VEKST PÅ 5-6 GANGER FREM TIL 2050.»
Eller hva med at det syntetiske tilsettingsstoffet til oppdrettslaksens for ved navn ETHOXYQVIN , som brukes til å hemme harskningen av fettet i lakseforet, er strengt forbudt som plantevernmiddel i landbruket?
EU som lakseimportør vurderer å forby dette kjemikaliet. Hvorfor er denne forskningen stoppet i Norge ?
Hvorfor skal vi tro at Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond (finansiert av sjømatnæringen) er oppatt av dyrevelferd og folkehelse når inntjeningen til norske og utenlandske oppdrettsselskaper når nye høyder - mens «verdens beste forvaltning» tilsynelatende har abdisert ? På fem år har lusa fra merdene tatt livet av 250.000 villaks. Et akseptabelt offer for at noen få kapitalister beriker seg på ødeleggelse av fjordene våre ?
Det er med undring man kan lese (Nordlys 5. juni) om en kuriøs allianse mellom Tromsø kommune og Norges sjømatråd, der ordfører Kristin Røymo åpenbart har tatt de norske sjømatråd for god fisk. Når den diffuse paraplybetegnelsen «sjømat» de senere år er tatt i bruk, er det egnet til å forlede miljøbevisste forbrukere ; man må selvsagt skille et forsøplende og naturstridig oppdrett fra naturens gaver fra et intakt økomiljø.
Innlegget til Røymo og dir. Renate Larsen er preget av de mange forblommede fraser som oppdretterne gjerne omgir seg med. At den eksklusive norske oppdrettslaksen skal bidra til å brødfø en voksende verdensbefolkning er selvsagt det reneste sludder. Og her er ikke ett ord om at laksen fores med soya fra plantasjer på den andre siden av planeten, der enorme områder av klima-vital regnskog er rasert. Samtidig tråler oppdretternes forselskaper verdenshavene etter småfisk som tobis og lodde, som har vært viktige fiskeslag ved de fattige landenes kyster.
Dette er ikke bare det motsatte av det forslitte bærekraftsbegrepet denne næringen ennå griper til, det stilles også flere og flere spørsmålstegn ved sunnhetsgehalten i dette produktet. Men slike spørsmål skal altså helst ikke besvares; forskernes svar kunne bli ødeleggende for den blåblå fiskeriministerens ambisjoner.
Røymo og Larsen er avslutningsvis opptatt av å knytte en historiefortelling til oppdrettslaksen. Jeg tror denne historien blir relativt kort. Men den bør uansett være sann.