«Tenåringsdrama
og små bagateller er nok til å ville ta sitt eget liv», skriver Amalie Uchenna Odu (17) i Aftenposten nylig. Hun forteller om egne erfaringer, om ensomheten hun har opplevd i tenårene og alle de små tingene som hopet seg opp. Amalie kjenner seg igjen i den mye omtalte Netfllix-serien «13 gode grunner». Vi vet at åpenhet er viktig, men hvordan kan vi voksne bli bedre til å fange opp faresignalene og prate om det som er vanskelig med de unge?
TV-serien handler om en 17 år gammel jente som tar sitt eget liv, og historien om hvorfor. Serien har skapt reaksjoner og uro, spesielt blant de voksne. Noen applauderer åpenhet om et vanskelig tema, andre blir provosert av den. Faktum er at serien har tiltrukket seg de unges oppmerksomhet og at mange kjenner seg igjen på ulike måter.
«Det er ikke mange steder du kan komme usensurert og bli tatt imot». Dette er et sitat fra en innskriver i vår skriftlige tjeneste. Hvert eneste døgn tar vi i Kirkens SOS imot nærmere 500 henvendelser via telefon og internett fra mennesker som trenger å prate med noen. De fleste unge tar kontakt via SOS-chat. Det føles tryggere for mange å skrive enn å bruke stemmen over telefon. Halvparten av samtalene på chat handler om selvmordstanker. Det kan være sporadiske tanker eller konkrete planer om å avslutte livet.
Å starte en samtale om selvmord og selvskading kan gjør noen og enhver usikker. Det er ikke rart. Mange av de unge vi prater med sier at de kvier seg for å fortelle om de tunge tankene, fordi de vil skåne foreldre og andre voksenpersoner. Gjennom førti år i tjeneste har vi erfart noen ting som kan være nyttige hvis vi ønsker å bli bedre til å prate om det som er vanskelig. Her er noen tips.
Lytt i stedet for å prate! Vi vet det ikke er lett, spesielt når det handler om de menneskene vi bryr oss aller mest om. Det er fort gjort å starte med velmenende formaninger. Men vi kan gjøre lurt i å holde tilbake. Veldig mange av de som tar kontakt med Kirkens SOS føler at de ikke blir hørt, sett og tatt på alvor av omgivelsene. Vi erfarer igjen og igjen at det aller viktigste ved en samtale er å lytte, og at vi viser den andre at vi gjør nettopp det. Ved å lytte til den andre viser du at du tar han eller hun på alvor. Dette kan danne et godt grunnlag for samtalen videre.
Det aller beste er om den vi prater med finner frem til løsningen selv. Vi kan hjelpe til ved å stille noen spørsmål som kan rydde litt i tankekaoset, og forhåpentligvis åpne for refleksjon hos har det vanskelig. De fleste av oss liker ikke å bli fortalt hva vi skal gjøre av andre, og vi likte det definitivt ikke da vi var tenåringer. Jeg har andre forutsetninger for å vurdere en situasjon, enn det min samtalepartner har. Det er sannsynligvis en del ting jeg ikke vet om den andres situasjon, selv om det skulle være mitt eget barn.
Om vi ikke forstår kan vi uansett anerkjenne og rose den andre for å åpne seg. Det første skrittet ut av tunge tanker og en vanskelig situasjon er ofte nettopp det å fortelle om det man bærer på til en annen. Det er ikke nytt at vi voksne sliter med å forstå de unge. Man kan skape tillit ved å innrømme at man ikke forstår, enn å late som om at man gjør det.
Vi i Kirkens SOS er de første til å innrømme at den gode samtalen ikke kommer av seg selv, det er ikke alltid så enkelt, vi øver hver dag. Noen ganger trenger man å støtte seg til andre for å finne ut av hvordan man skal ta fatt på livets utfordringer, som å ta opp et tungt tema med barna sine eller fortelle noe til mor og far. Det er derfor vi er her alltid — 24 timer i døgnet, hver eneste dag — også i sommer. Ring eller skriv til oss hvis du trenger noen å prate med.