De stødige, aktive lederne i Arbeiderpartiet er historie. De er erstattet av en fremvoksende generasjon godt skolerte teoretikere. Den nye eliten har fått stor innflytelse i partiet som en gang var en arbeiderbevegelse. En bevegelse som bidro til grunnleggende samfunnsendringer og likere muligheter. I dag er Ap et parti som man kan spørre om har egen politikk. Bevegelsens ideelle formål har blitt borte.

Et parti som satser på at sverting av politiske motstandere. Svartmaling av dagens regjering sitt pro-aktive og stødig lederskap er strategien som skal lede tilbake til regjeringsmakt. Det må smerte mange med historisk ballast i Ap å oppleve hvordan det engang statsbærende partiet har utviklet seg de seneste tiårene. Partiet fremstår som uklart og vinglete. Selv reformer som de egentlig ser behovet for og er enige i skal kritiseres og reverseres, i konkurranse med Senterpartiet. Listen over innsigelser og manglende konsistens er nærmest utømmelig:

• Ap påstår at ulikhetene har blitt større. Regjeringen kritiseres for innføring av fraværsgrense i videregående skole. Et tiltak som skal gjøre at flere lykkes med utdanning og jobb. Et slikt tiltak bidrar i aller høyeste grad til at flere lykkes og at ulikheter ikke får feste seg.

• Tidlig innsats i barnehage- og skole vil gjøre at flere lykkes med arbeid og utdanning senere i livet. Arbeiderpartiet og Senterpartiet har hatt mange år hvor de kunne iverksatt tilsvarende tiltak, men har i regjering ikke evnet å utvise lederskap.

• Eldreomsorgen har blitt bedre ved hjelp av enkle tiltak som å flytte middagstiden og iverksette enkel internkontroll mot over- og feilmedisinering. Ikke engang Ap finner argumenter mot gode hverdagslige tiltak som virker. Ap i regjering lovet 12.000 nye sykehjemplasser, men sviktet totalt med 567 plasser som resultat. Med Høyre og Frp i regjering tar staten nå større ansvar for å bygge flere sykehjem og omsorgsboliger. Det har gitt resultater. Nå planlegger kommunene for over tre ganger så mange sykehjemsplasser som under de rødgrønne.

• Bruken av ekspansiv finanspolitikk for å hindre at arbeidsledighet biter seg fast og svekkelse nasjonaløkonomien er velkjent. Det er også anvendt av tidligere Ap regjeringer. Nå er dette etter Aps syn feil og kritikkverdig!

• Arbeiderpartiet har vært uklare rundt sitt standpunkt til konsekvensutreding av potensielle arealer for oljenæringen i Lofoten, Vesterålen og Senja. Det gamle solide industripartiet vingler i store saker som er av vital betydning for nasjonen!

• Ap skal øke skattene med 15 milliarder, og det offentlige skal visstnok skape arbeidsplassene. Offentlige arbeidsplasser som ikke gir verdiskaping, men krever finansiering fra vekst i privat sektor. Ser man ikke faren for at den positive utviklingen i norsk økonomi og reduksjonen i arbeidsledigheten reverseres?

• Pensjonistenes skattelette svartmales og karakteriseres som «å ta fra de fattige og gi til de rike». Regjeringen foreslår en skattelettelse for pensjonister på 840 millioner kroner på årsbasis. Det utgjør rundt 1.000 kroner per pensjonist i gjennomsnitt. Etter å ha bidratt til fellesskapet og kvittet seg med sin gjeld mener Arbeiderpartiet at deres formue skal beskattes. Høyre mener pensjonistene skal premieres — ikke straffes for sitt bidrag til fellesskapet over år!

• Til sist vil de reversere viktige endringer i blant annet kommunestrukturen som nylig ble vedtatt. Dette er politikk de selv har vært proaktive i forhold til. Nå er det galt.

For Høyre er det en viktig leveregel i politikken å finne praktiske politiske løsninger på det som betyr noe for enkeltmennesker. Ofte er det enkle og lite kostnadskrevende tiltak som skal til. Dette har vært regjeringens rettesnor, og vil være det i tiden som kommer. Og det er stadig nye utfordringer, store og små, som må tas tak i. Arbeiderpartiets strategi om å svartmale og kritisere gir en klar pekepinn på at deres sentrale rolle i norsk politikk snart kan være over.