ARTIKKELFORFATTER Eivind Sivertsen.

Visse oppfatninger

synes inngrodd i enkelte kretser, blant annet følgende: Har det fra alders tid vært drevet utbytting av en landsdel, skulle det bare mangle at dette ikke må fortsette.

Når vi i nord peker på investeringer som på sikt kommer hele landet til nytte, og vil gi overskudd, blir det avslått fordi det kan forsinke underskuddsprosjekter «der folk bor», som det så vakkert heter. Det spiller ingen rolle at overskudd byttes mot underskudd. Her gjelder det først og fremst kortsiktig tilfredsstillelse av lite presserende behov, foran alt annet.

Er det ikke på tide at nasjonale politikere tar ansvar for nasjonal politikk? At de innser at deres oppgave ikke er å konsentrere mest mulig ressurser og rikdom i sørnorske områder, men at de derimot bør sørge for at nasjonens ressurser utnyttes fordelaktig, og fordeles mest mulig fornuftig og rettferdig til nytte for hele landet. Når folk i sentrale stillinger i sør vifter med kart der Nord-Norge mangler, samtidig som de snakker om «hele Norge» mister «vi oppi her» munn og mæle. For dem virker det istedet sært hvis Nord-Norge skal telles med.

Rikdom og grådighet klarer seg normalt veldig godt på egen hånd. Det er derfor påfallende at vi i Norge synes å få stadig flere politikere som støtter grådigheten. Er dette nødvendig, og kan landet på sikt bære ei slik utvikling?

Det som er nevnt dreier seg også om rettferdighet, noe svært mange mener vi må glemme. Jeg mener ikke det. Rettferdighet er en vesentlig del av limet i et samfunn, og har gjennom tusener av år vært sett på som en nødvendighet. Juridisk ligger vi — enn så lenge — godt an i Norge når det gjelder rettferdighet. Men vi har også en annen form som påvirkes ved uetisk bruk av økonomisk og demografisk overvekt.

Legger vi rettferdigheten til side, starter vi samtidig demonteringen av samfunnet. Vi har sett, og ser det daglig rundt oss i deler av verden. Det er ikke vakre bilder, og avslutningene på slike samfunn er enda dystrere. Vi har tatt imot endel av ofrene. Norge må ikke ende opp slik, selv om grådighetens apostler syns det er storartet. Makt er rett, demonstrerer de, en politikk vi trodde gikk av mote i 1945.

I barneskolen hadde vi norgeskart som kunne rulles ned foran tavla, og som viste Norge fra Trøndelag og sørover i full målestokk. Til venstre ovenfor kom så Nord-Norge i en tredel av hovedmålestokken. Ideen repeteres, men nå ofte uten Nord-Norge med i det hele tatt. Produktet kalles «hele Norge» eller «landet rundt». På 75 år har vi altså ikke kommet en millimeter lengre. Heller er det tilbakeskritt. En tredjedel av virkeligheta var likevel bedre enn total utdefinering, slik det skjer i dag.

Likevel, uten hensyn til alt dette, Nord-Norgebanen må nå komme på kartet. Nord-Norgebanen vil gi et løft for hele landets ressursutvikling. Banen er nødvendig av klimahensyn, og for å redusere de problemer klimatiltakene vil medføre. Nord-Norgebanen vil rette på skjevheter skapt av politiske feiloppfatninger og feilbeslutninger. Den vil også gi Nord-Norge noen av de fordeler resten av Norge har hatt i 100 år, og som også vi i nord har bidratt til.

Og den vil lønne seg.