Det lekende menneske i ny brytningstid

Derfor vil vi lykkes i Torsken:

FLYTTET - Jeg valgte selv å flytte til Torsken kommune, selveste Gryllefjord. Det jeg visste om kommunen hadde jeg lest i offentlige rapporter og artikler i forskjellige tidsskrifter. Dette skulle i seg selv ikke være utløsende, skriver Jørn Aarsland.Foto: Per-Kristian Bratteng

Hvorfor flytter du til Gryllefjord fra Oslo, du som er ekte Osloramp?

Jørn Aarsland, Gryllefjord
debatt

Vi lever i en spennende tid. Endringene går fort, og de er radikale. For et bygde-Norge som i nærmest hele etterkrigstiden har vært definert inn i industrisamfunnet som råvareleverandør, kan nåtiden oppleves som både uoversiktlig og vanskelig. De tunge industriarbeidsplassene forsvinner en etter en. Råvarelandbruket sysselsetter stadig færre og får mindre å si økonomisk. De store og såkalte «rasjonelle» gårdene sliter med både økonomi og rekruttering.

Det monokulturelle landbrukslandskapet mister stadig mer appell. Ungdommen flytter fremdeles til byen, og færre av de som flytter ut kommer tilbake. På den andre siden står unge mennesker i kø for å kjøpe småbruk som bygdefolk selv ikke har kunne bodd på eller levd av. Jeg valgte selv å flytte til Torsken kommune, selveste Gryllefjord. Det jeg visste om kommunen hadde jeg lest i offentlige rapporter og artikler i forskjellige tidsskrifter. Dette skulle i seg selv ikke være utløsende. Rapportene og artiklene er fascinerende i seg selv, men ikke så gode. Hvorfor flytter du til Gryllefjord fra Oslo, du som er ekte Osloramp? Det er et spørsmål som jeg må besvare i alle anledninger, uten unntak.

De enkle svarene er natur, landskap og en spennende jobb. Noe som i seg selv finnes i alle norske kommuner. Som samfunnsviter og antropolog er nettopp her, innen mitt fagfelt det kan defineres mer korrekt. Homo ludens – det lekende mennesket. En betegnelse som først ble beskrevet av Nederlenderen Huizinga i 1938 om menneskets trang til et lekende element i hverdagsliv og arbeidsliv. Det å få lov til å leke med ressursene, naturen og kulturen for å skape er grunnleggende for trivsel.

Nordmenn er på ingen måte et urbant folkeslag. Det første nordmenn gjør når de flytter til storbyen er å finne foreninger som dyrker kulturen fra sitt hjemsted. Hver fredag ser vi på tv om den samme gamle kona som sitter å strikker nisser oppe i fjellheimen. Det har vi gjort i 40 år, og det tar ikke slutt. Vi ser på programmer om folk som bor uten strøm, vann og knappest mat, og drømmer oss bort noen øyeblikk til samme tilværelse. Vi dyrker fremdeles bygda og bygdekulturen. Programmer som Farmen og Anno er andre eksempler. I litteraturverden ser vi de samme elementene. Lars Myttings bok Hel ved omhandler nettopp om ved – hvordan den skal kløyves, stables og brennes har solgt over 200.000 eksemplarer. Den store låveboka om låver, Lars Wegge sin bok om sløyd- Arbeid med tre, Sjur Håland sin bok om torv – Torvskjæring på Jæren er litteratureksempler.

Går vi litt videre og inn i Norges største søkemotor, finn.no er småbruk det mest søkte ordet for sjette året på rad, med gårdsbruk som god nummer to. Bunader har aldri solgt så bra som nå, lefser – om den skal stekes på takke eller i ovn er temaer på arbeidsplasser. Vi er et ruralt folkeslag i bunn selv om vi bruker for eksempel kaffe, spekemat, tørrfisk mer eklektisk. Trendene i høytiden er enda mer spisset, en ekte påskeferie er hytte uten strøm, kun tilgjengelig med snøscooter eller en lengre skitur. Det har aldri vært solgt flere robåter av tre på Sørlandet som i 2016. En bedrift som driver innen opplevelser (hogg ditt eget juletre, sledekjøring, nisse og julegrøt) i førjulstiden litt utenfor Oslo ble tomme for trær i skogen en uke før jul.

Den post-produktivistiske bygda: Dette er bygder som i større grad er tuftet nettopp på verdier som menneske i dag søker. Tid, opplevelser som er annerledes, større rom, nærkontakt til naturlige prosesser som byen aldri kan gi. I dag mer enn noen gang er det rom for slike satsinger. Nye meningssøk er en av globaliseringen sine mange baksider. Det er en prosess som tilsynelatende går motsatt vei. Kort forklart, så fører en stadig økende standardisering av steder og kulturer til motreaksjoner. Mennesket begynner å søke det som er annerledes, som er «eksotisk», som gir ny «mening». Noen søker på andre steder av kloden, men et økende tall mennesker søker også på bygda. Og da må selvsagt bygda både spille symbolsk på det som er annerledes, og kunne tilby et produkt som er annerledes. Ressursene er der. Også behovene.

Derfor vil vi lykkes i Torsken: Torsken kommune med sine 923 innbyggere er en av fylkets raskest voksende kommuner det siste året. Framskriving fra Statistisk Sentralbyrå ca ti år tilbake fortalte oss at vi skulle være litt over 800 mennesker igjen. Hva skjedde her? Hvem er lokalsamfunnet? Det viser seg alltid, når en ser ordentlig etter, at det er folk som gjør dem. Derfor må en begynne å identifisere handlende enheter. Finne aktørene. Det innebærer at vi må legge linjalen vekk fra folketallskurven, og at vi glemmer «samfunnet» og «systemet» og «utviklingen» for og ikke snakke om «Urbaniseringens universelle karakter».

Aksjonsforskning omhandler det å bygge grunnmuren annerledes, altså stable steinene i en annen rekkefølge. Fra å ha fokus på medvirkning hos innbyggere til å fokusere på deltakere. Forskjellen er svært stor. I en medvirkningsprosess handler det om at andre spør om dine tanker og ideer, det er andre som «eier» prosessen. I en deltakende prosess er deltakeren sine tanker og innspill selve ressursen i prosessen, samt et direkte ansvar i prosessen. Det er i denne mobiliseringsfasen det er avgjørende om vi lykkes eller ikke. I Torsken ser vi en klar tendens til nye og gamle ildsjeler som blusser opp med stor utviklingskraft nettopp fordi de blir deltakere fremfor medvirkere.

Når folk får lov til å leke med ressursene, får lov til å prøve, får lov til å feile, ildsjelene får lov til å brenne. Homo ludens er akseptert. Da kan det skapes spennende prosjekter basert på fellesgoder. Fellesgoder gjenspeiler trivsel, forbedret folkehelse, attraktivitet for å nevne noe. Fellesgoder er et veldig presist ord, goder som er felles. Vi må dele dem. Det å ha kunnskap om hvordan samfunnet beveger seg og vite hvordan det skal gripes fatt i er svært viktig. Lengselen om det som en gang var og muligheter for å påvirke, å gjøre Torsken meningsfull, spennende og attraktiv har man startet med menneskene på stedet, med deres engasjement og deres interesser.

Ved å gi andre lov til å være homo ludens – et lekende menneske, vil det skapes nye ildsjeler fremfor askehauger som kan skje når en prosess som blir trykt ovenfra og ned. Vi har fortsatt et stykke igjen på flere områder, men det jobbes hardt for gode endringsprosesser, og endringer som alltid er etter våre egne forutsetninger, vi vet at Torsken alltid vil være et produkt av hvem som til enhver tid bor, ferdes og oppholder seg her, derfor må vi også være endringsvillige.