viser at jo mindre kommunene er, dess mer fornøyd er innbyggerne med tjenestene som blir levert. Det er et par unntak som bekrefter denne regelen. Hvorfor er det slik? Hva er årsakene til denne sammenhengen - mellom kommunestørrelse og hvor fornøyd folk er med tjenestene.
Man sier at store kommuner medfører større og mer kompetente faglige miljøer. Javel – med det betyr altså ikke nødvendigvis bedre tjenester. Er stordrift fordelaktig på velferdsområde? Hvilke fordeler og for hvem? For «klientene», de nærmeste, de ansatte, for lokalsamfunnet? Er stordrift mer effektivt på velferdsområdet? Hva betyr det konkret? Flere klienter pr. hjemmehjelper pr. dag? Flere elever pr lærer? Hva med kvaliteten? Hva slags kriterier for kvalitet skal vi legge? Det er forskjell på å produsere pølser og å undervise folk.
La oss se på eksemplet Anna. Anna er ei fritt- og direktetalende dame, nettopp fylt 85 år. Beina er smertefulle innimellom, så hun har vondt for å gå og stå lenge. Hun har hjemmehjelp to ganger i uka. Noe av husarbeidet blir for tungt for henne nå. Kommunen hun bor i har ca. 1.000 innbyggere. Omsorgssektoren er oversiktlig både med hensyn til ansatte og klienter. Det er fire hjemmehjelpere som har ansvaret for blant annet Anna. Med unntak av ei filippinsk dame – Rosa – er de andre tre fra bygda. Anna kjenner dem personlig, familiene og slekta deres og visa versa. Rosa er ei temperamentsfull dame med masse humør, som ellers ligner mye på Anna sjøl.
Ei vandrehistorie på bygda om Rosa er som følger: Da den 81 år gamle Simon (naboen til Anna) klapsa henne på baken, fikk han seg en ørefik i samme smellen så det sang. Han rakte refleksaktig begge henda i været. Sprutrød så de på hverandre og begynte å storflire. Da dattera til Simon ville melde Rosa til sjefen hennes, sa Simon at hun måtte ikke dumme seg ut. «Ho sto så høvelig..., å ho blei så lei seg etter at ho fika til meg at eg bydde ho en klem, prima skjeggeklem. Vi blei godt forlikt. Ferdig! Fikk du det – ferdig fortid.» Og så flirte han både breitt og godt. Dattera rista på hodet og mumla «uforbederlig» på vei ut.
Anna flirte da hun hørte historia – «te pass te han». Slike og masse andre historier fikk Anna servert av venner, kjente og av hjelpeleierne Hun var med i livet - i bygdelivet. Anna tok tapet av mannen hardt. Hun kunne få depresjonsperioder i ny og ne, men ville ikke ha medisin mot sorg sa ho. Når hun hadde disse periodene pleide hjemmehjelpene å spørre vennene hennes om de hadde besøkt Anna i det siste. Det funka.
Søstra til Anna – Helene - bor i en by en halv dagsreise unna. Hun har hjemmehjelp to dager i uka. Hjemmehjelpsentralen ligger like ved, med 25 hjemmehjelpere. Det er greie folk. Et par av dem kjenner Elin, ingen kjenner henne. De er ofte stressa og klager på tidspress. Praten begrenser seg til generelle ting som været, strikkemønster, et eller annet fra nyhetene, om alt var bra osv. Mange av hennes nære venner er gått bort eller er på sykehjem. Derfor blir kontakten med Anna – søstra - stadig viktigere. Anna er steike god å fortelle, og historiene er mange og artige. Her føler hun seg ensom på en måte hun aldri har opplevd før. Dattera hennes har fylt dagene sine til randen, så hun har knapt tid til seg sjøl. Har det ikke vært for barnebarnet, som er jamt og samt innom på tur heim fra skolen, ville hun flytta til Anna. Men hun vil vente til barnebarnet er ferdig med ungdomsskolen om to år, før hun bestemmer seg.
I omsorgssektoren i by og bygd har hjemmehjelpene omtrent samme utdannelse. Organiseringa av arbeidet og oppgavene er de samme. Størrelsen på enhetene er oftest forskjellig. Dess større by, dess større sjanse er det for at man organiserer omsorgen etter stordriftsmodeller. Og dess større sjanse er det for at du får mer enn ti forskjellige hjemmehjelper innom pr måned. Det som gjør den store forskjellen er at jo mindre bygda er dess mer vet man om hverandre. Og i møte mellom mennesker kan samtalen bli mer personlig, aktuell og meningsfull for den enkelte. Det gjelder barnehage, skole, helsesektoren.
Det er et kvalitativt sprang fra værprat til prat om konfirmasjonsfeiringa ti han Jonas - barnebarnet. Det er også en kvalitetsforskjell om det er dattera til naboen som kommer eller et vilt fremmed menneske. Det er den tryggheten, de mulighetene som følger med nære relasjoner. Jeg tror det er her noe av forklaringa på resultatet av de ovennevnte undersøkelsene ligger. Dvs. at for de basale tjenestene er kvaliteten bedre dess mindre område de skal serve både i by og bygd. Eller for å si det med Halvard Bakke: For at Sanner skal nå sine mål med kommunereformen om bedre tjenester i kommunene, mer demokrati osv må kommunen (den laveste forvaltningsenheten) være liten. På størrelse med Berg, Nord-Senja eller Rossfjord. Begynn å del opp.
