I uminnelige tider har Bergsfjorden vært næringsvei for folket i Berg. Her har folket kunne fiske og fisket ga mat, inntekter, arbeidsplasser og vekst. Deler av turistnæringa på Senja har ivret for å gjøre slutt på dette, ved å forby sildesnurpere å fiske i Bergsfjorden. De har argumentert med at aktiviteten til sildesnurperne gjør at hvalen forsvinner fra fjorden, og at deres virksomhet med hvalsafari til turistene bør gå foran fiskernes behov for fiskefelter og fiskerinæringa sitt behov for råstoff.
Av en eller annen merkelig grunn har dette nokså absurde kravet gitt mening hos en del lokale Frp-politikere. Allerede i 2015 tok Line Miriam Sandberg opp saken i fylkestinget i Troms, som sendte henvendelse til fiskeriminister Elisabeth Aspaker om å stenge Kaldfjorden og Bergsfjorden for større fiskefartøyer (Fiskeribladet 24. november 2015). Sandberg uttalte da at hun ville ha vekk de store sildesnurperne for at “reiselivet skal blomstre i Kaldfjord og Bergsfjord”. I dag er Sandberg reiselivssjef for VisitSenja, og er dermed fortsatt en sentral aktør som talerør for turistnæringa.
Under Aspakers ledelse i fiskeridepartementet ble fjordene ikke stengt, men ved skifte av statsråd øynet de som ønsket å stenge fjordene en ny mulighet. Den nye statsråden ble som vi vet Per Sandberg, Line Miriam Sandbergs ektemann. En ny henvendelse ble sendt på vegne av turistnæringa, nå fra en annen lokal Frp politiker - Werner Enoksen. Denne gangen fikk turistnæringa gehør hos fiskeriministeren, og en regulering av fisket ble vedtatt.
Hva er det så denne delen av turistnæringen bidrar med til Berg - og hvordan er det målt mot fiskerinæringa som de nå rammer? Basecamp Senja har gått ut mot fiskeriene i Bergsfjorden og ønsket denne fjorden vernet til turistenes fordel. Dette firmaet har ingen ansatte i Berg, og virksomheten gir begrensede positive ringvirkninger i lokalsamfunnet. Det er heller ikke slik at Berg får skatteinntekter av virksomheten, som er registrert i Lenvik.
Fiskerinæringa er derimot av avgjørende betydning for Berg. Både i form av arbeidsplasser og skatte- og avgiftsinntekter til kommunen, er det av uvurderlig viktighet at de får best mulige rammebetingelser for fortsatt drift. Når daglig leder Henning Grande ved Nergård i Senjahopen uttaler at stenginga av fjordene er «forferdelig» og «regelrett katastrofe», så bør en forstå alvoret som ligger bak dette (Folkebladet 27.04.2017).
Også de som utøver fisket er sterkt uenige i forbudet, og vektlegger også at det vil gå ut over lokal industri og arbeidsplasser. Fra forskerhold får forbudet heller ingen støtte. Fiske av sild i fjordene i nærheten av fiskeindustrien er dessuten en bærekraftig og fremtidsrettet måte å produsere næringsmidler på.
Departementet forsøker å fremstille det som at reguleringsendringen skyldes hensynet til fiskebestanden og en bærekraftig utvikling. Dette er svada og ikke troverdig. Det er ikke innført en begrensing i mengde sild som kan tas, kun hvor fisket kan skje. En slik begrunnelse faller dessuten på sin egen urimelighet når initiativtakerne for forbudet jubler på vegne av turistnæringa over hva de har fått til.
Hvorfor en regjering som hevder de ønsker næringsutvikling, arbeidsplasser og vekst vil ramme de viktigste næringene, må nesten regjeringa selv svare på. En ting er imidlertid sikkert: Dette er ikke en sak som gir turistnæringen noen goodwill hos befolkninga i Berg, til det har jeg allerede registrert for mye forbannelse over det som har skjedd hos ellers sindige bergsværinger.
