Ja, da var
vi der mange av oss trodde vi ville komme. Regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet har bestemt seg for å bygge en ny kommune i Midt-Troms med bruk av tvang. Fra 1. januar 2020 er Lenvik, Tranøy, Berg og Torsken historie, og en ny kommune ved navn Senja skal vokse fram.
Aller først vil jeg bare si at jeg har vært (og er) en som har troen på Senja kommune som konsept. Jeg har troen på at vi sammen kan skape bedre tjenester enn det vi har i dag. Jeg har troen på at den nye kommunen vil kunne vise skikkelige muskler når det kommer til samfunnsutvikling. Senja kommune vil bli en kommune med rundt 15.000 innbyggere, den vil ha et variert og sterkt næringsliv, og den vil ha et regionsenter i sterk utvikling. Det ligger med andre ord til rette for «by og land - hand i hand».
Men, det er alltid et men. Jeg er stygt redd for at måten vi har kommet fram til Senja kommune på vil ri oss som et mareritt de neste årene. Selv om de to Høyre-ordførerne i Tranøy og Lenvik jubler hemningsløst så jubler ikke folket.
Kaller tvangsbruken respektløs og skremmende
Så hva sitter vi egentlig igjen med etter denne prosessen? Jo, etter min mening sitter vi igjen med en ytterligere mer splittet Senja-region. Folk er forbannet. Lokalpolitikere mottar trusler. Mistroen til demokratiet er stor. Jeg må si at jeg forstår at folk er oppgitte, og jeg tror dette vil prege den videre prosessen. For hvordan kunne tre folkeavstemminger med klare resultater i favør «nei» bli satt til side?
«Maktarroganse og overkjøring av folket»
Enkelte har beskyldt meg for å være negativ, noe jeg finner underlig. Jeg vil understreke at jeg ønsker å få dette til å fungere — for alle. Men jeg hadde heller ikke vært en ansvarlig politiker om jeg hadde prøvd å skjule realitetene. Jeg har snakket med folk og lokalpolitikere fra alle kommunene, og jeg må ærlig innrømme at negativiteten er overveldende. Det må jeg ta inn over meg. Om jeg ikke hadde gjort det hadde jeg vært regelrett arrogant.
«Historisk — nå blir det storbråk»
Som Lenvik-politiker blir det viktig å vise ydmykhet og forståelse for frustrasjonen som kommer fra de kommunene vi nå skal tvangsgifte oss med. Hovmod og bedreviten er ikke å anbefale i slike situasjoner. Så får vi alle krysse både fingre og tær (og det som er) for at dette går bra. Tiden leger alle sår, heter det. Så får vi bare se hvor lang tid det tar før sårene etter et tvangsekteskap leges. Tvi tvi!