Når skjedde ranet?

Kronikk: Fiskeripolitikk og leveringsplikt

GJØN - Fiskeriminister Per Sandberg har ikke sittet på kontoret i hovedstaden og plutselig funnet ut at nå skulle han drive gjøn med noen fiskevær i Nord-Norge, skriver Egil Johansen.Foto: Ronny Trælvik

Helten i bygda kan ikke være den som har solgt sjarkkvoten og kjøpt den flotteste campingvogna.

Egil johansen, fiskekjøper, Botnhamn
debatt

ARTIKKELFORFATTER Egil Johansen.Foto: Birger Caspersen

leveringsplikten skal diskuteres på nytt igjen. Den ene etter den andre går ut i media og snakker om både ran og kyst opprør. Når Troms Arbeiderparti går hardt ut og skal ha samling i Tromsø så er de slett ikke alene. Både professorer og meningmann skriver side opp og side ned om «folkets eiendom». Det er litt uklart om det er Per Sandberg eller noen mer ukjente «kvotebaroner» som er fienden – men opprør ønsker man.

Det er kun helt spesielt interesserte som vet hva leveringsplikten går ut på. Det er et fryktelig komplisert system med tilbudsplikt, aktivitetsplikt og bearbeidingsplikt. Inn i denne debatten sauses det en fortvilelse omkring fiskeripolitikken generelt. Det blir mer slagordpreget med strofer som «kan vi få lov å feske litt». Også vår lokalavis har kastet seg på bølgen og har klare meninger om leveringsplikten. Jeg er skuffet over at man ikke går mer grundig til verks.

Egentlig burde kontrollspørsmålet være enkelt. Hvem er disse båtene som har leveringsplikt og hvor leverer de fangsten rent faktisk? Dette er offentlig tilgjengelig informasjon på Norges Råfisklags nettsider. Kjøllefjord er et eksempel på et fiskevær på kysten som en gang ble tilgodesett med en ekstra «beskyttelse» i form av en trålkonsesjon som skulle skape arbeid på både sjø og land. Når var det en tråler sist og leverte fisk i Kjøllefjord? Det er faktisk mange år siden. Beklager, å bevare leveringsplikten hjelper ikke et lokalsamfunn som har sett lite av den fisken på mange år. Bildet er ikke svart/hvitt, noen samfunn har hatt glede av fisken. Men selv for et sted som Melbu så bør det være et varsel om et merkelig system når mye av fisken kommer på trailer.

Fiskeriminister Per Sandberg har ikke sittet på kontoret i hovedstaden og plutselig funnet ut at nå skulle han drive gjøn med noen fiskevær i Nord-Norge. Det er omkring 20 år siden man kan si leveringsplikten fungerte. Det er en rekke ganger prøvd å reparere på skaden. Både røde og blå regjeringer har endret på forskriftene uten at samfunnsutviklingen har stoppet av den grunn. Med noen få unntak jeg ikke går inn på nå så er den såkalt leveringspliktige flåten samlet i to rederi. Nergård har samlet sine rettigheter på fem fartøy mens Havfisk som nå eies av Lerøy har ni trålere.

Det er siger og skriver èn av disse båten som leverer sin fangst fersk. Alle de andre er bygget om eller skiftet ut slik at de fryser fangsten på sjøen. Kombi-trålere var trylleordet man brukte når man skulle ha godkjenning for ombygging til frys. Litt fersk kan de levere, men statistikken viser at det er ikke mye. Frossen fisk leveres på såkalte frysehotell og auksjoneres. Noe går til klippfisk industrien i Norge, mens mye havner i Kina.

Det vil føre for langt å gå inn på regelverket, men det er altså utformet slik at rederiene er sjekket en rekke ganger, og de oppfyller vilkårene. De har «tilbudt» sin fangst til en industri i nord som i meget liten grad ønsker eller kan konkurrere prismessig på frossent råstoff. Hva i all verden er det som gjør at den vanlige avisleser får inntrykk av at omtrent hele Nord-Norge synes det er helt forferdelig at man skal miste leveringsplikten? Hvis jeg skal bruke samme slagord-retorikk så er det uttrykk som «sovet i timen» eller sto igjen på perrongen når toget gikk, som kommer frem.

Likegyldighet er en dårlig egenskap. Normalt er det flott med engasjement, og spesielt viktig er det å engasjere seg i store samfunnsspørsmål. Men skal man ut i kamp så bør man helst vite hva premien er dersom man skulle vinne. Er det 20 nye år med skinn-demokrati og en leveringsplikt som ikke fungerer man ønsker? Faktum er at det er frysetrålere vi snakker om. Dette er store og dyre driftsmidler som noen jobber i, som noen har aksjer i og som noen har finansiert.

Dersom Staten nå skal dra teppet unna så er det åpenbart en dyr og tung prosess. Beklager, det er bare tøv å stå frem med slagord om at «kvotene skal legges igjen på kaia». Det er ingen som har ranet verken en bank eller regjeringsbygget. Det er norske offisielle myndigheter som har laget reglene, som har ansvaret for å følge de opp og endre de om de ikke fungerer. Fiskeriministeren og hans stab har lest den siste ekspert-komiteen sin utredning og sett det som vi i sjømatnæringa har sett i mange år, leveringsplikten fungerer ikke. Det var en god tanke bak, jentan på fileten skulle ha en jobb å gå til i noen tilgodesette fiskevær, men sorry, det fungerer ikke. De fleste filet-anleggene er lagt ned, de få som er igjen baserer seg mye på ferskt råstoff og de anleggene kjemper sammen med alle de andre fiskebrukene på kysten en hard kamp om det ferske råstoffet som kystflåten bringer på land.

Det er masse dyktige folk som har grublet på dette i mange år. Ingen som går litt bak slagordene har funnet den virkelig gode løsningen. Jeg har ikke sett en eneste politiker på Stortinget som sier at Staten skal bruke alle de milliardene som det vil koste å «legge kvotene igjen på kaia».

Da gjenstår faktisk bare en ting. De som vi har valgt til å styre dette landet må ta stilling til regjeringens forslag. Det går ut på at en andel av disse aktuelle trålkvotene overføres til den kystflåten som faktisk leverer i sine respektive fiskevær. Det er i et demokrati lov til å mene at den andelen (20 prosent) burde vært større. Men jeg syntes ikke det er lov å utsette saken flere ganger. Det grenser til en parodi når Troms Arbeiderparti nå tar til uttrykk for enda en ekspertutredning. Det gir noen få høyt utdannende folk lønn i noen måneder, men det hjelper ingen i verken Kjøllefjord eller Mehamn.

Næringsutvikling går ut på å gripe de mulighetene som er og skape de verdier man kan. Bedrifter som fokuserer for mye på alle de tingene som man skulle ønske politikerne kunne ordne opp i - de går konkurs. Det er faktisk samfunn som bare sakte dør ut fordi man venter på at samfunnet skal ordne opp. Les statistikken, Melbu og Stamsund er ikke steder hvor det investeres tungt i kystfiskebåter av lokale selskaper. Det er brutalt å si det, men kan det tenkes at det som opprinnelig var statlige privilegier har blitt en sovepute? Leveringsplikten kan det skrives bøker om, fiskerettigheter kan være verdt å gå i tog for. Men det gir ikke mange kroner i kassen.

Det som få snakker om i denne forbindelse er den konkurransevridning det har vært at noen få utvalgte samfunn fikk disse privilegiene som leveringsplikten skulle være. Det var for så vidt greit nok helt til begrepet bearbeidingsplikt ble oppfunnet. Frossenfisken var jo over alle hauger uansett, så noen få anlegg måtte da intensivere kampen om det ferske råstoffet fra kystflåten. Alle de vanlige fiskebrukene som hadde klart seg opp gjennom årene opplevde altså større konkurranse enn tidligere. Er det for å dekke over tidligere feil at enkelte med god innsikt roper såpass høyt?

Fortsatt fokus og debatt omkring fiskeripolitikken i Norge er viktig. Leveringsplikten er et feilspor vi må bli ferdig med en gang for alle. Dessverre. Av måneskinn gror ingenting. Hvert fiskevær i Nord-Norge trenger derimot mange nok som bretter opp ermene. Helten i bygda kan ikke være den som har solgt sjarkkvoten og kjøpt den flotteste campingvogna. Helten må være de som har spart, lånt penger hos bestemora, stått tidlig opp om morran og klart å skaffe finansiering til en sjark eller en annen liten virksomhet.

Hvis noen ønsker å bruke det ordet så er jeg selvfølgelig inhabil, og ja, jeg snakker for «min egen syke mor». Jeg har faktisk valgt å bruke livet mitt i et lite fiskevær og prøve å skape noe der. Sammen med mange andre av mine sambygdinger så har jeg eier andeler i kystbåter som nå kan få en ekstra skjerv fra de 20 prosent som vurderes dratt inn fra trålere med leveringsplikt (egentlig bare aktivitetsplikten, men som sagt, de fleste har falt av lasset i et komplisert regelverk).

Var det ikke det som var meningen, at råstoffet skulle komme ferskt på land lokalt? Fiskeriminister Per Sandberg kan ikke endre på hele sjømatnæringa, ei heller berge de mest utsatte kystsamfunn. Men han sitter ved Kongens Bord som det så fint heter. Jeg vil gi han honnør for å ha stukket hånden inn i vepsebolet. Den verste løsningen av alle er nye komiteer, utredninger eller utsettelser. Gi oss på kysten klar beskjed så får vi forsøke å tilpasse oss som best vi kan.