Når sentrale politikere fra de største partiene får spørsmål om stambanen gjennom Nord-Norge, kjenner vi standardsvaret: «For få mennesker her!» De som har jobba litt med spørsmålet vet at banen vil bli et overskuddsprosjekt og etterhvert bety være, eller ikke være for Nord-Norge. Man stusser over disse fleipete svarene som er helt irrelevante, men - når man først går inn på det nivået det her opereres, ser man snart at; visst har de rett!

Vi er for få mennesker her! Ikke fordi Nord-Norgebanen (NNB) ikke vil gi et godt overskudd. Det vil den. Ikke fordi Norge som nasjon ikke vil tjene på banen. Det vil Norge gjøre. Men fordi vi er så få at våre representanter på Stortinget ikke betyr noe for sørnorske politikeres disposisjoner. Derfor kan de peke nese til oss, noe de har god trening i.

Hvorfor er ikke NNB forlengst utbygd? To banestrekninger i Norge med overskuddsdrift, og begge i Nord-Norge. Er det for mye for sentrale politikere? Hvis ikke, må det finnes andre forklaringer på at Norges mest lønnsomme banestrekning - ved siden av Ofotbanen - ikke må bygges.

En mulig forklaring er denne: Selv om NNB vil gi nasjonaløkonomisk overskudd, er ikke dette reelt, sett med koloniblikk sørfra. I 1993 var det for eksempel beregnet at NNB ville spare nordnorsk næringsliv og befolkning ca 790 millioner pr år, noe som idag kanskje ville utgjøre rundt 1,5 milliarder? Hva består beløpene av? Jo, reduserte fraktutgifter, spart moms på disse og på avansepåslagene som normalt følger. Vi får bedre inntjening på nordnorsk produksjon, samt andre følger av at vi får et lavere fraktprisnivå i nord.

Det meste av den nasjonale økonomiske forbedringen som blir en følge av NNB, vil trolig skje i nord, men er ikke dette akseptabelt? Særlig når man tenker på at det i sør er nedlagt flere kilometer bane enn det noengang har vært bygd i Nord-Norge. Dvs. sterk vilje til å bygge ulønnsomt i sør, og liten vilje til å bygge lønnsomt i nord. Er man redd NNB til og med kan gi litt minus i sør, selv om den nasjonaløkonomiske virkningen blir positiv, eller er det umulig å godta dette?

I stedet skal altså ulønnsomme sørnorske baner skiftes ut med høyhastighetsbaner, ennå mer ulønnsomme, samtidig som næringslivet – og annet liv – i Nord-Norge går dukken av mangel på adekvat transport. Her sier for eksempel nordnorske politikere følgende: Når vi deltar på seminarer o.l. som promoterer jernbane, snakker man her om «jernbane i hele Norge», mens det vises fram kart der hele Nord-Norge mangler. Dette sier – ikke bare implisitt, men ganske rett ut: Nord-Norge er en koloni, og ikke en del av «hele Norge».

Klimaproblemene vil etterhvert tvinge fram tiltak som – uten jernbane – vil knekke Nord-Norges økonomi. Så vil spørsmålet komme: Hva gjør vi nå? Men da er det for sent, både for nord og sør. Og får vårt naboland et uvennlig styre, blir det slutt både på rimelige ARE-tog og bruk av veinettet uten skikkelig kompensasjon. Da er Nord-Norge på fattigkassa, og sør-Norge i en lite misunnelsesverdig situasjon. Pensjonsfondet forsvinner like fort som løvhaugen du hadde raka sammen i hagen, da kulingen kom.

At våre nasjonale ledere skal tenke så langt, er utopi, men hvorfor ser det ut som at heller ikke våre nordnorske ledere gjør det? Vi har her et prosjekt (NNB) med følgende karakteristikker:

«Banedriften gir økonomisk driftsoverskudd og bedre lønnsomhet enn alle eksisterende jernbanelinjer unntatt Ofotbanen. Driftsoverskuddet bidrar positivt til dekning av anleggskapitalen og gir tilskudd til resten av norsk jernbanedrift.» Sitat fra skrift utgitt av Nordland fylkes jernbanekomite, desember 1977. (NFJ1977).

«...driften vil være bedrifts-økonomisk lønnsom for NSB. Den samfunns-økonomiske nytte-/kost-brøken vil være 0,67.» Sitat fra konsekvensutredning utgitt av NSB 1992.

Det er fastslått gang etter gang at dette er et prosjekt som vil gi positivt økonomisk driftsresultat. Det er videre høyst sannsynlig at nevnte konsekvensutredning i 1992 ville kommet opp med nasjonaløkonomisk plussverdi, forutsatt logiske rentesatser og og mer vettig nedskrivningstid (ikke syv prosent og 25 år!). Dvs. at etableringsutgiftene etter en del år vil være dekket av driftsoverskudd og andre fordeler for landet. Det er totalt ubegripelig at et slikt prosjekt gang etter gang overkjøres av landets ledende politikere.

Vi vet nå at den evige frasen: «For lite folk i nord», ikke snakker om lønnsomhet, men forteller at vi er for få velgere til at de gidder bry seg. Vi vet også at avslagene umulig kan være nasjonaløkonomisk relatert. Så til titusen-kroners spørsmålet: Hva kan da ligge bak avslagene?

Etter mitt syn finnes det bare to andre rasjonelle muligheter: 1. NNB kolliderer med personlige interesser hos noen av de som styrer dette landet. 2. Utenforstående (dvs. internasjonale) interesser styrer, eksempelvis NATO eller EU. Undertegnede har ingen svar. Klarer ingen å røyke ut reven, må vi for all tid fortsette å være «kolonien Nord-Norge».

Det finnes faktisk et svar på fleipen om «for lite folk»: Midler bevilges for en nøktern detaljplanlegging av NNB. Sammen med forhold til uoverensstemmelser, og alt annet som må til, legges planene ut internasjonalt. Her ber man om tilbud på bygging av banen, samt drift av denne i for eksempel 50 år. Det settes minstekrav til persontrafikken, godsfrakten konkurransebaseres, og alt bygger på «winner takes (or looses) all». Etter avtaletidens utløp faller banen tilbake til Norge. Kanskje får vi en bane, bygd og drevet av kinesere, og hvorfor ikke? De blir rikere, men Nord-Norge vil overleve.

Avslutter med sitat fra NFJ 1977: «Det er en nasjonal sak å binde vårt land sammen, med et landsomfattende transportnett. Nord-Norge må styrkes til å bli en fullverdig landsdel uten merbelastninger. Skikkelig transportnett er nødvendig for å få flere livskraftige arbeidsplasser. Nå må det erkjennes at Nord-Norgebanen er et rettferdig krav som landet vårt har råd til å innfri!»