I forbindelse
med mine så langt 84 foredrag landet rundt har det ofte vært skremmende å se hvilke destruktive krefter kommunereformen kan frembringe. Det er jo alltids noen som er sure på kommunen og nå ser en anledning til å hevne seg. Aller verst i så måte kan være de som har tapt taburetter eller ikke har fått oppfylt sine politiske ambisjoner.
I en kommune lenger sør i landet har en av sistnevnte kategori ført an i et korstog som ikke bare har truet det lokale sjølstyre, men også har forårsaket nærmest borgerkrig-lignende tilstander i bygda. Hans store drøm har nok vært å bli ordfører, men han klarte aldri å drive det lenger enn til å bli varaordfører i forrige periode. Etter å ha blitt detronisert til kun å være gruppeleder for Ap har hans hovedagenda vært å legge hjembygda under en by som ligger 25 mils kjøring gjennom tre andre kommuner unna.
Til dette vanvittige prosjektet fikk han med seg representantene fra partiene på høyresida under applaus fra kommunalministeren. Det gjorde heller ikke saken bedre at imperialister inne i byen her så sitt snitt til landevinning. Historien er mer smertefull og lengre enn hva det er plass til her, men den endte heldigvis godt og i tråd med folkeviljen. Tross et helt utilbørlig press og direkte umoralske gulrøtter holdt grasrota stand og sa rungende nei også i folkeavstemning nummer to nå på nyåret. Om ovennevnte lokale gruppering fortsatt ville overkjøre sine sambygdinger, viste bystyret hos storebror anstendighet ved å sette et ja fra det fjerne nabofolket som forutsetning for sammenslåing.
På Senja burde saken vært ute av verden da den opprinnelige fristen for kommunereformen gikk ut 1. juli 2016. Grundige prosesser var gjennomført, og både folk og kommunestyrer gikk for fortsatt alenegang. Kommunalministeren tar imidlertid ikke et nei for et nei, og durer videre med den ene omkampen etter den andre. Samtidig øker han presset ved bruk av sine fylkesmenn og uberettigete skremsler om tvang, uberettiget siden Frivillighetsvedtaket av 1995 fortsatt gjelder og fordi dagens Stortingsflertall har presisert at det skal være reell frivillighet for kommunene. «Reell» må jo bety at hverken tvang, økonomisk strupetak eller det som verre er kan brukes.
I all støyen og kaoset som oppsto, benyttet den tidligere Ap-ordfører i Berg høvet til på nytt å fremme sin hovedagenda i lokalpolitikken, å få lagt ned hjemkommunen. Som om ikke hans midler og iver var tydelig nok fra før, demonstrert han den til fulle i beste sendetid på TV før jul. Her påsto han at hvis vi ikke gjør det frivillig, så kommer de og tar oss, og ved tvang går man glipp av reformstøtten. Dette er intet mindre enn grov og dobbel feilinformasjon, et simpelt forsøk på å lure de øvrige i kommunestyret til å bli med på «frivillig tvang».
I motsetning til ovennevnte gammelordfører, som tapte valget i 2011, gikk hans etterfølger som Bergs fremste mann til valg i 2015 på at kommunen skulle bestå. Nå gikk det ikke bedre enn at også han måtte gi fra seg klubba etter én periode slik at han nå frister tilværelsen som varaordfører. Et relativt høyt fravær fra kommunestyremøtene kan være én indikasjon på at entusiasmen for hjemkommunen etter hvert har dabbet av, overveiende nattlige opphold i kommunen som er den potensielle sammenslåingspartner, en annen.
Sistnevnte forhold ble nylig tatt opp av sittende ordfører, noe som ikke er uvanlig når det hersker tvil om personers reelle kommune-tilhørighet. Dette trekket frambrakte en slik harme hos vedkommende at hans glideflukt fra selvstendighetslinja har endt med en kræsjlanding i samme djupe destruktive grop som hans forgjenger. Berg skal forsvinne fra kommunekartet koste hva det koste vil, og uansett hva bygdefolket måtte mene.
Nå har de to ytterside-kommunene avholdt en ny runde med svært godt besøkte folkemøter. Stemningen har vært nærmest unison for fortsatt selvstendighet. Alt tyder på at nye folkeavstemninger vil gi enda mer rungende nei. Dette bekreftes av en underskriftskampanje i Berg hvor flere enn antallet som stemte nei i fjor, har skrevet under. Folkebladet har også oppfattet stemninga, og skriver lørdag på kommentarplass at de har forståelse for ønsket om å stå alene.
I Torsken går det mot enstemming nei i kommunestyret, mens Berg altså sliter med sine to halsstarrige tidligere ordførere. Det sørgelige er at de synes å svinge en sviende partipisk som kan frembringe et knappest mulig ja. Om ikke noen av deres partifeller klarer å komme seg ut av dette klamme antidemokratiske grep, bør således Lenvik-politikerne vise samme anstendighet som de gjorde i byen lenger sør, og stoppe disse svært uskjønne gifteplanene.
Om ordene synes å være harde, må noen tørre å kalle en spade for en spade. Uten røtter i Berg, men med svigerfamilien fra Torsken, tar jeg sjansen: Det kan ikke tillates at Bergs skjebne skal besegles av to forsmådde gammelordførere.