Vi har levd
godt på ideen om at alle skal ha de samme goder fra samfunnet uavhengig av hvor de bor eller hvordan de er utrustet med hensyn til helse og medfødte evner til egen innsats. Det innebærer også at det er uten tanke på hvor de ressursene som gjør oss så rike, kommer fra.
Nå er det over og ut med slike idealer. Nå er all samfunnsutvikling rettet mot å tjene penger og spare penger, og er ikke så nøye på hvordan fordelingen blir. Det er fortsatt slik at det blir enighet om hvor stor den prosentvise lønnsøkning det skal bli. Dette innebærer enda større avstand i lønn mellom kvinner og menn og fattig og rik.
Det er vemmelig å registrere den spilte fortvilelsen hos sentrale politikere over at dette skjer, og det vises en handlingslammelse som bare kan bunne i at de egentlig syns det er OK. Den sentraliseringen og privatiseringen som den sittende regjering står for, er et ledd i samme retning. Folk får føle at er det er forskjell på fattig og rik, og for de som bor i distriktene og de som bor i sentrale strøk.
Prisen for regjeringens sentralisering og privatisering av offentlige tjenester må distriktene betale for, blant annet ved flere mil med privatbil til offentlige tjenester som kommuneadministrasjon, post og bank mm. Posten leveres ikke lenger på lørdager. Det er der de mangler aviskiosker, det er der ledere for mindre bedrifter må bruke lørdagen til oppsamlet administrasjonsarbeid. Men de får verken motta eller sende post, for posten skal lønne seg.
Min onkel var postbud i Østerdalen i Bardu. Postverket hadde laget et postkort der han iført i gode vinterklær med truger på beina sto ved en postkasse som så vidt stakk opp av snøen. Under kortet kom postverkets reklame: «Posten skal fram». I dag har posten en helt annen målsetting de lever etter, og det er at «posten skal lønne seg». Lønne seg for hvem?
Vi lever i et fredelig og vakkert land, der naturressursene er rike og fordelt langs hele kysten, og ikke minst i den nordlige delen av landet. Men ressursene blir hentet uten å gi nevneverdige arbeidsplasser i distriktene her. Regjeringspartiene har aldri vist noen klare strategier for å få effekt i form av arbeidsplasser i distriktene der ressursene fins. De pengene som ikke går til interesser i utlandet, havner i Oslo. Ikke rart attre fjerdedeler av Norges befolkning tror at det er det sentrale Østlandet som før folket i nord. Det smaker av god gammel kolonipolitikk. Håper at folket i kommende stortingsvalg forstår at det er forskjell på å bygge landet og bygge ut Oslo til å bli en enda større millionby, full av smog og annen forurensning.
Aftenposten har stadig reklamen «Venter du også på toget?» Dessverre gjør jeg ikke det lenger. Tobias Olsen, Nordlandsbanens utrettelige far, er for lengst død. Det samme gjelder Hitler, heldigvis, og hans krigsfanger som måtte bøte livet for å gi Nord-Norge bedre vei og jernbane. Sittende regjering har også vist sin manglende kvalitet ved ikke å gjøre seg nytte av kunnskapen om smeltingen av isen gjennom nordøstpassasjen.
Et opplegg med å gi Kirkenes status som importhavn og skikkelig bilvei og jernbane derfra til Oslo, Finland og Sverige, ville gitt stor sparing vedrørende klima og rent økonomisk. Dette fordi en slik transportrute fra Asia til Europa vil bli vesentlig kortere. Men endringen vil redusere den betydning Drammen og Oslo har som importhavner med den gevinst som følger med det. Regjeringen var heller ikke interessert i å delta da amerikanske og kinesiske representanter med flere møttes i Narvik med sikte på en jernbaneløsning med Narvik som import/eksport havn. Var det for langt nord?
I tillegg til at sentraliseringen gjør det vanskelig og krever økte utgifter for å komme fram til de tjenestene folkene har bruk for i distriktene, der god infrastruktur er mangelvare, blir ressurspersoner som offentlige og private tjenestemenn flyttet bort fra distriktene. Dette er derfor en effektiv måte å legge distriktene øde, slik som i Sverige. Det gir også klare signaler om at sittende regjering bare er opptatt av enkeltmenneskets rett til å tjene så mye penger de bare vil og reise så mye de vil, og bruke naturressursene som de vil. De ser ikke forskjell på å leve for å arbeide, og arbeide for å leve.
De ser heller ikke at de som ved sentralisering blir luket bort fra distriktene, er viktige ressurser i arbeidet for å føre videre den kulturarv vi har med verdisyn, oppvekstvilkår, med sang og musikk og ikke minst åpenhet og fortellerkunst. De ser også bort fra den kjensgjerning at en stabil bosetting i hele landet er like viktig som et godt forsvar for å bevare nasjonalstaten.
Men at fornuften skal komme til våre folkevalgte og deres eksperter og rådgivere er kanskje for mye å håpe på. Vår nye nasjonale politidirektør slo an tonen med å si at nå skulle lensmennene ha ekspertise, ikke lokal kunnskap. Det er i ettertid kommet ymt om at i distriktene kan folk fra det frivillige brannkorps gjøre politiarbeid. Og da så.