ARTIKKELFORFATTER Johan Lyngstad, Lavangen.

FOR NOEN DAGER

siden gikk Folkebladets redaktør ut med

ros til Tranøy

for beslutningen om å bli sammen med Lenvik med Finnsnes som kommunesenter. Jeg er enig i det. Om Finnsnes som by skal vokse, så trenger de et større budsjett å prioritere oppgaver ut fra. Men sett ut fra Tranøys ståsted, er det heller en tvilsom beslutning.

TRANØY MISTER retten til selv å bestemme hvordan pengene de har disponert til nå, skal brukes. De kan heller ikke bestemme at etatsjefer og andre fagfolk i kommunal tjeneste skal prioritere arbeid for interesser i tidligere Tranøy. Egne etatsjefer var et viktig punkt for Lavangen i striden for deling fra Salangen. Av hensyn til oversikt og orden vil Finnsnes være tjenestested. Det tar tid og koster penger når ansatte skal dra fra Finnsnes til utkantene.

SENTRALISERINGENS vesen kan sies å være som følgende:

1. Økt byråkrati og mindre demokrati, som særlig rammer de minste enhetene i den nye storkommunen.

2. Erfaringer både fra Norge, Sverige og Danmark viser økte utgifter for den nye kommunen som følge av økt byråkrati som også gir tregere saksbehandling, og som følge av tapt arbeidstid og reisekostnader ved oppdrag i «ytterkantene». 3. Det gir et byråkrati som ved nytilsettinger etter hvert mister ønsket lokal kunnskap, og som vil være opptatt av flertallets krav om etableringer i det nye sentrum.

4. Innbyggere med stilling i offentlig tjeneste vil som følge av lang reisetid, dårlige veier og manglende reisemuligheter som buss, trikk, tog og økte drivstoffavgifter på egen bil, bosette seg i det nye sentrum.

5. Sentraliseringen gjør det vanskeligere for de som blir igjen i distriktene, og er en hindring for at unge med utdanning kan etablere seg «heime».

6. Sentraliseringen gjør at personer med kompetanse og status rykkes bort fra de nåværende mindre kommunene.

I GAMLE DAGER var det slik at det første stedet i kommunen som fikk kommunalt vann og kloakk, ble stedet som ble kommunesenter, om det ikke allerede var det fra før. Flertallet i kommunen vil behandle utbyggingssaker etter samme mønster. Det betyr at når Finnsnes har hurtigruteanløp, hurtigbåtanløp, apotek og helsesenter med flere leger, politi, videregående skoletilbud, studiesenter, hotell, bussenter, biltilsyn, mattilsyn, og i tillegg mange butikker og snart en effektiv bomring, blir det lagt avgjørende vekt på dette av det politiske flertallet.

DET SAMME vil gjelde ved nødvendige sparetiltak. Man stopper ikke brøytingen av den kommunale veien der det bor flest mennesker. Dette gjør de ikke fordi de er onde eller dumme. Det bare er slik. De gjør som mauren. De jobber og samler mat og byggematerialer og bærer til egen tue. Men dette strekker seg også videre opp.

MATTILSYNET I Salangen ble nedlagt, og arbeidstakerne ble flyttet til Finnsnes og Harstad. Der gjør de en jobb som er lik den de gjorde i Salangen. Men nå skal avdelingen på Finnsnes legges ned til fordel for Tromsø, fordi Tromsø har enda mer å by på enn Finnsnes. Byråkrati er rare greier. Lille Lavangen brukte mindre enn ett år fra vedtak om bygging av sitt første barnehagebygg til det var tatt i bruk. I Narvik av lignende vedtak enda ikke realisert etter to år, og Lenvik har brukt enda flere år for å få realisert planlagte skolebygg.

DET ER NØDVENDIGVIS ikke riktig at flere kokker gir mere søl. Men det er i virkeligheten ikke slik at en sparer både tid og penger ved å lage store enheter. Det kan Røkke en del om. Regjeringen i et land er en avgjørende faktor for at tilstedeværende ressurser skal gi arbeidsplasser for de som bor der. Der har regjerende partier sviktet stort. Alt skal være så stort at det ikke er mulig å få til i distriktene med dårlig infrastruktur og tilgjengelig kapital.

NÅ GJØR DE det enda verre ved å sentralisere bort offentlige tjenestemenn fra distriktene. At mennesker med kompetanse og status er en nøkkelfaktor i våre samfunn, finner vi noe om i lokalhistorien for alle våre kommuner. Bak start av ungdomslag, idrettslag, sangkor, folkebibliotek, butikk og småindustri m.m. finner vi lærere kjøpmenn, lensmenn, poståpnere o.l. Når regjeringen så ivrig nå arbeider for å få slike personer bort fra distriktene, er dette en offentlig styrt rasering av distrikts-Norge.

DER BARE DE eldste og seigeste til slutt blir igjen, i den delen av Norge der landets rikdom i form av naturgitte ressurser er tilgjengelig.