ARTIKKELFORFATTER Harald Heitmann.

GAVNER DET

Senja-kommunene, Finnsnes eller ytre Midt-Tromsregionen å fjerne offentlig sektor fra Senja-kommunene? Når folk og kommuner ikke kutter av seg et eller begge beina frivillig, så er det med god grunn. Derfor har også befolkningen i alle Senjakommunene stemt mot kommunesammenslåing. La oss se nærmere på sammenhengene og regionen.

FINNSNES ER et kommunalt senter for Lenvik, et regionalt senter i Midt-Troms i kraft av å være et handels- og servicesenter og å ha statlige institusjoner som vegvesenet, Biltilsynet, Mattilsynet, Nav, politi, osv. Finnsnes har lite råvareproduksjon og industri. Handel- og servicenæringa dominerer, og har det regionale markedet som sitt nedslagsfelt. Er avhengig av dette markedet og henter sine penger her. Finnsnes-området har en ensidig næringsstruktur, og næringslivet i all hovedsak er avhengige av kjøpekrafta til bedrifter og personer i den nærmeste regionen.

YTTERSIDA av Senja - Berg og Torsken og bygder i Lenvik - har en annen næringsstruktur. Det er råvareproduksjon og industr i basert på disse råvarene som er dominerende. Turisme er i tjømda, men har enda ikke tatt helt av. Disse næringene påvirkes lett og fort av skiftende konjunkturer, og de selger sine produkter og henter mesteparten av sine penger fra det internasjonale markedet. Disse næringene er sårbare på natursida - uvær og mangel på innsig av fisk, sykdom og lus på laks, men også på markedssida. Sanksjonene mot Russland har for eksempel hatt stor negativ innvirkning på sildemarkedet.

NÆRINGSLIVET og folk på yttersida er på sin side i stor grad avhengig av Finnsnes for handel og service. De siste årene har disse næringene gjort det svært godt økonomisk, noe som også gjenspeiler seg i handels og servicenæringene på Finnsnes. Antallet og størrelsen på disse bedriftene øker stadig.

YTRE MIDT-TROMS er en region med markert arbeidsdeling mellom sentrum og utkant. Utkanten produserer store verdier og bringer inn masse penger som i hovedsak brukes i sentrum. Det er et gjensidig avhengighetsforhold. Hvis produksjonen på yttersida skulle rammes fatalt, vil det også få store negative følger for næringslivet på Finnsnes. Svekkes utkanten, svekkes handel- og servicebedriftene og hele regionen svekkes betydelig.

KOMMUNAL SEKTOR er en «næringsaktør» i en egen kategori. De kommunale institusjonene og administrasjonen er ikke konjunktur- eller markedsavhengig. De får penger fra felleskassa. Hovedfokuset deres er ikke økonomisk overskudd og aksjeutbytte. De har samfunnets - eller folk og bedrifters ve og vel - som oppgave. Kommunal sektor rekrutterer bredt -fra ufaglært til folk med master. Dette er utrolig viktig for bygdesamfunnenes utvikling og framtidsmuligheter. Bygdeungdom kan få seg jobb i kommunen. De som tar lang utdannelse kan komme tilbake til bygda til fast, god og relevant jobb.

UTEN KOMMUNALE arbeidsplasser vil dette være vanskelig. Å fjerne kommunale arbeidsplasser – ved en eventuell sammenslåiing - vil ha ei svært negativ påvirkning som vil forsterkes i en negativ spiraleffekt. Fordi kommunal sektor er uavhengig av konjunkturer, marked, uvær og sykdom er det det mest solide beinet i et samfunn. I tillegg kan lokale politikere disponere en del av budsjettet fritt - uavhengig av pålagte oppgaver - til beste for lokalsamfunnet. Det politiske beinet er minst like viktig som det næringsmessige.

DA GRAFITTVERKET på Skalans brant på begynnelsen av 80-tallet jobba det onlag 110 personer der. 70 prosent var fra Skaland og bygdene omkring. Næringsmessig hadde disse bygdene to kraftige bein å stå på, grafittverket og offentlige arbeidsplasser. (Administrasjon, sykehjem, omsorg, barnehage, skole, ligningskontor, trygdekontor, post, lege, prest.) I hvertfall ca. 70 personer henta ei lønn fra det offentlige.

GRUNNEN TIL at brannen på grafittverket ikke førte til avfolking var at bygdene der hadde det sterkeste næringsbeinet man kan ha – en stor offentlig sektor. Hvis man ikke hadde hatt denne sektoren, som holdt bygdesamfunnet oppe, ville ikke handverkere som hadde jobba i verket kunne danna eget firma med Skaland som utgangspunkt. Bygdene ville fått seg et grunnskudd, og det ville vært begynnelsen på avfolking av disse bygdene. Når grafittverket en tid senere starta opp var kjernekompetansen klar til dyst.

BETYDNINGEN AV lokale politikere – som kjenner problemene på kroppen og en kommunal sektor i ensidige økonomier, er kraftig undervurdert. Å fjerne dette beinet er å gjøre disse bygdene svært sårbare noe som i neste omgang fører til at næringslivet på Finnsnes mer sårbart. Hvis Finnsnes skal vokse på bekostning av sitt omland, sin råvareproduserende- og industri-basis, vil de svekke denne pengemaskinen og dermed sitt eget økonomiske grunnlag. Lenvik-politikernes streben etter kommunesammenslåing svekker regionen på lang sikt. Deres mangel på langsiktig, strategisk tenking i regionssammenheng er påfallende. Det å få hand om den halve milliarden som senjakommunene får tildelt hvert år synes å blende tankevirksomheten.

AT POLITIKERNE på yttersida til og med vurderer sammenslåing når de har alt å tape på det – både kortsiktig og på lengere sikt – er utrolig. Det vil være et svik , både mot folket som har valgt dem for å representere seg, og mot bygdenes og regionens framtid. At noen Tranøy-politikere har valgt å tro på julenissen og tro at de er bjellesauer, betyr ikke at andre politikere trenger å følge dem utfor stupet.