DET POLITISKE
debatt-klimaet er etter mitt syn på et katastrofalt bunn-nivå. Kommentarfelt-sjargongen er et kapittel for seg selv, der personhets, beskyldninger, konspirasjoner og annet ubegrunnet tøv har fått fritt spillerom. Det er imidlertid ikke dette jeg er aller mest bekymret for. Sosiale media har gitt alle et talerør, og da må man forvente en del grums.
PERSONHETS og trusler er imidlertid aldri greit. Det må vi alle ta avstand fra. Så får vi heller leve med at enkelte debatt-tråder på sosiale media ikke fører så mye godt med seg. Det at debatter preges av lite kunnskap eller konspirasjonsteorier er i seg selv ikke farlig. Problemet oppstår når denne typen argumentasjon tas opp i det politiske miljøet og brukes av de som i mange tilfeller skal treffe politiske avgjørelser. Det er en effektiv måte å ta livet av en ellers interessant debatt, eller å få den til å handle om noe mye mindre viktig enn det debatten egentlig handlet om.
VI SER DET i rikspolitikken, der spesielt politikere fra Frp benytter seg av denne strategien. Ofte gjør de dette for å tåkelegge saken. Vi ser at det ofte i saker der Sylvi Listhaug kommer i et dårlig lys trekkes i «nødbremsen». Nødbremsen er i veldig mange tilfeller «offer-rollen», eller det kan også være utspill der man forsøker å sette motpartens motiver i tvil (konspirasjonsteorier).
DET Å FÅ EN dårlig og nærmest tapt sak til å handle om person og ikke sak er et effektivt grep. Nevnte Listhaug og Per Sandberg fra Frp er eksperter i dette. Motpartens «kritikk» blir omgjort til «personhets», slik at debatten ikke lenger skal handle om det saken i utgangspunktet handlet om. Plutselig sitter vi og diskuterer om statsråder er utsatt for personhets i stedet for å fortsette å debattere den originale saken.
OFFENTLIGE PERSONER bør tåle noe mer enn den gjennomsnittlige mannen på gata. Klart finnes det grenser også her, men generell kritikk må ikke misforstås som person-hets. Vi er i ferd med å skape et politisk klima der enkelte politikere er skjermet fra enhver kritikk fordi de alltid påberoper seg offer-rollen. Dette gjelder i all hovedsak høyresiden i norsk politikk. På den andre siden er det fritt frem å kalle de på venstresida for «landssvikere» eller andre skjellsord.
JEG FØLER AT det nå har gått for langt. I en lokal sak nylig, der jeg kun hadde diskutert sak, ble jeg selv beskyldt for personangrep fra en lokal Frp-politiker. Dette var jo helt åpenbart ikke sant. Heldigvis virket lokalavisen til å forstå dette, og lot derfor ikke det bli hovedvinkelen på saken. Ytringsfrihet er viktig, men den må gjelde for alle. Kritikk er ikke hets.
I DAG SYNES det som om ytringsfriheten i form av kritiske utsagn kun er forbeholdt høyresiden. Hvis venstre-siden agerer på samme måte er kritikk blitt til personangrep. Hvor er logikken i dette? Og hva skal vi mene om de største kommentarfelt-kongene som i det ene øyeblikket hyler ut om ytringsfrihet - og i det andre øyeblikket forsøker å stumme motparten? Skal ytringfriheten kun gjelde for noen, ikke alle?
I EN TID DER uroligheter preger verden kan det være greit å finne trøst i gode gamle Bob Dylans ord; «The line it is drawn, The curse it is cast, The slowest now, Will later be fast, As the present now, Will later be past, The order is rapidly fading, And the first one now will later be last, Cause the times they are a-changing.»
MED DE ordene ønsker jeg dere alle et riktig godt nytt år!